Stofflig stillhet

Regina Möllers utstilling ”The Silent Speaker – part II: The Costume” levner umiddelbart liten tvil om at det her foreligger mer enn det som møter øyet. Senterstilt i rommet er en torso plassert i oppreist posisjon. Den er lagvis kledd opp med tekstiler, hovedsakelig i sort og hvitt, slik at det sammen forestiller et slags helhetlig klesplagg. Rundt klesfiguren ligger det sirlig danderte tøystykker i diverse former. Til høyre for den opplyste konstellasjonen er lignende stoffbiter hengt opp bak en glassvegg – og blant dem noen rekker med tegn- eller symbolbuttons. Bakerst i lokalet henger et teppe, øyensynlig en sy-plan. Her gjenfinnes dessuten symbolene fra glasskapet.

Dette bakteppet spiller her en både konkret og en mer billedlig rolle: Sy-oversikten fungerer som bakteppe i rommet, men den er også bakgrunnen for utstillingen – en henvisning til planleggingen av dukken som vises i front. Teppet ble tilvirket som første del i Möllers ettårige trilogi. Den bar da navnet ”The Silent Speaker – part I: The Curtain” og ble stilt ut i Levanger i forbindelse med utstillingsprosjektet Deep Sites. Del 1 er altså blitt påbygget og videreutviklet i ”The Silent Speaker – part II: The Costume”, del 2 av prosjektet. (Del 3, kalt ”The Silent Speaker – part III: The Body” skal etter sigende, og uten at mer informasjon har kommet undertegnede for øret, oppføres på Teaterhuset Avant Garden senere i år.)

Trilogien presenteres som et prosjekt som ”legemliggjør stillhet, utsettelse og usynlighet”, altså såpass vidløftige kategorier at det til å begynne med ikke er helt greit å vite hva man skal gjøre eller lete etter. Men det tar da ikke lange stunden før jeg begynner å se sammenhenger mellom de tre områdene i utstillingen: Enkelte formasjoner gjentar seg, forholdet mellom planen i bakgrunnen og 3D-modelleringen i front begynner å kommunisere, og de semafor-aktige tegnene gjenkjenner jeg flere steder som identiske – både som frostet på utstillingsvinduet, plassert i skapet og festet til syplanen bak i lokalet. Utstillingen borger altså for en slags dekodingsaktivitet.

På en plakett står det at tegnene er kreditert Valerie Sutton, en tidligere danser som allerede i 1970-årene bestrebet seg på å utvikle et internasjonalt tegnsystem, eller alfabet om man vil, kalt SuttonMovementWriting, som hadde som mål å tegnsette eller kode kroppslig bevegelse.

Med dette som forespeilet utgangspunkt og beveggrunnlag er det ikke fritt for at jeg føler meg en smule dupert idet jeg klarer å rote meg frem til at de oppstilte radene med umiddelbart intetsigende tegn faktisk bare tilsvarer utstillingens tittel – ’The Silent Speaker’ – om man leser radene som tre nedadgående ord lest radvis fra venstre til høyre. Det blir fristende å spørre hvilken vits anvendelsen av et obskurt og lite utbredt tegnsystem spiller når hvert enkelt tegn kun tilsvarer kjente bokstaver, og at de attpåtil er benyttet etter samme innordningsprinsipper som i det engelske skriftspråket. På dette stadiet ligner det hele en unødvendig omvei inn i de oppkonstruerte språkenes mystiske tåke, der man i den andre enden ikke engang kommer frem til en oversettelse eller tolkning, men en likefrem og ren transposisjon.

Men etter hvert som formene begynner å fiksere seg og mønstrene kartlegges som gjentagelser, åpenbares et nytt lag: Stoffbitene, fragmentene og den helhetlige oppstillingen later til å ta opp i seg og replikere former fra det nevnte tegnsystemet, og i nærstudiet av den utstilte torsoen dukker en hintende setning opp, delvis gjemt under plaggene: ”Silence is not the abstraction of communication”.

Det som fremdeles fortoner seg som et virvar (riktignok renskårent montert), får etter noen runder en annen karakter: Utstillingstrilogien søker å etablere eller konstruere en størrelse – The Silent Speaker – og lener seg, for å få til dette, tungt på et tegnsystem som koder kroppslige bevegelser. Disse er altså videre blitt stilisert til et skriftsystem for så å bli konkretisert tilbake på kroppen. Slik er The Silent Speaker blitt gitt en form. Den hodeløse karakteren i midten av rommet får en slags identitet prisgitt en stram systemlogikk – en umenneskelig menneskeform. Den besnærende konstruksjonen gjør ikke annet enn å besnære, men å tenke disse fragmentene som et hele, bærer nå bud om en helhetlig plan.

Det er vel nærmest på grensen til for mye forlangt av en gjengs publikummer å avkreve en tankerekke som denne (med sitt nødvendige stykke googling) for å få noe ut av utstillingen ”The Silent Speaker – The Costume”. For visuelt sett er ikke dette all verdens å skrive hjem om. Men det er tross alt også midtseksjonen av en uavsluttet helhet der selve avslutningen og manifestasjonen – The Body – mangler. Hvorvidt plaggene som er tilvirket i del 2, kommer til å diktere bevegelsene på scenen i del 3, eller om det overhodet kommer til å være bevegelser å finne i kunstnerens entré på Avant Garden, gjenstår å se. Men Regina Möller har her utvilsomt beredt grunnen for en avslutning som bør samle trådene – nærmest bokstavelig talt.

Regina (Maria) Möller
The Silent Speaker – part II: The Costume,
19. feb – 15. mars 2015, Trøndelag Senter for Samtidskunst
Flere bilder fra utstillingen.