Sarte, sterke videoverk

Kritikk 15.09.2009

Trondheim: Trøndelagsutstillingen vokser etter en lang tid med krise. Årets utstilling har blant annet flere sterke videoverk som tar for seg menneskets sårbarhet.

Trøndelagsutstillingen er en av de fem årlige landsdelsutstillingene for billedkunst. Årets utstilling er nummer 33 i rekken. Etter en lengre krise med liten søkemasse, få publikum og uegnede utstillingsforhold bestemte juryen i 2007, som en demonstrasjon, å bare anta 16 verk. Siden i fjor har DORA, en ombygd ubåthall, blitt brukt som utstillingslokale i tillegg til lokalene i Trøndelag Senter for Samtidskunst. Det ser ut til at det har vært en god strategi å utvide arealet, for både søke- og publikumsmassen har økt de siste to årene.

Juryen fremhever i katalogen viktigheten av flere verksteder og visningsrom for at nyutdannede kunstnere skal velge å arbeide i regionen. Trøndelagsutstillingen er en av disse viktige institusjonene, selv om man hører aldri så mange ganger at det kun er hummer og kanari på de juryerte utstillingene.

Til forskjell fra Vestlandsutstillingen og Sørlandsutstillingen følger ikke juryen en kuratorisk idé, men fokuserer på å vise mangfoldet av kunstproduksjon i regionen. Det gjør at også en del arbeider fra den eldre generasjonen kunstnere, som gjerne har et vant billeduttrykk uten et tydelig sosialt aspekt, kommer med.

Årets utstilling viser 56 verk av 44 kunstnere og den generelle følelsen er at dette er godt gjennomarbeidete verk selv om over halvparten er debutanter. Jeg syntes det er interessant at arbeidene jeg endte opp med å investere mest tid i var de audio-visuelle verkene. Det er også denne typen arbeider som ble tildelt både kritikkerprisen og debutantprisen.

HysteriaUtforsker følelser
På DORA er det særlig tre videoinnstallasjoner som gjør inntrykk. Guro Gomos videoinstallasjon Hysteria er et verk det er verdt å fremheve. Arbeidet består av kjente, nasjonalromantiske malerier på en vegg, med videoanimasjoner av maleriene som blir projisert over dem. Bildene kan oppleves som vinduer inn til disse landskapene og verkene har en lekenhet over seg hvor kunstneren ironisk lar ikonene gjennomgå av naturens krefter som lyn og torden. Jeg tenker at Gomo føler en trang til å demonstrere mot det fokuset den nasjonalromantiske billedkunsten har i befolkningen når hun lar et av bildene eksplodere på veggen. I et annet har lynet slått ned i en hytte som brenner. Hun lar likevel det romantiske gjenstå i dét stormen i videoanimasjonen går over til dag med fuglekvitring og natt med ulvehyl. Det er som om selv Gomo ikke kan la være å bli tiltrukket av det romantiske sinnelaget som finnes i maleriene.

Videoinstallasjon Something to remember/something to remember? som er laget av Christine Malnes Mathisens er et spennende verk med en privat historie som er intimt installert i et lite avlukke. Verket består av en genser i et monter, som jeg på videoen ved siden av får vite ble kjøpt på en bruktbutikk av kunstneren. I videoen filmer Mathisen seg selv mens hun sporer opp den forrige eieren av genseren. Det viser seg at den tidligere eieren var ei dame som døde på tragisk vis. Dette kommer frem i et pinlig møte med det jeg antar er enkemannen etter hun som eide genseren.

Kunstneren filmer videre at hun med hjelp av genseren tvinger seg selv inn i et kjærlighetsforhold med en person hun kun har møtt en gang, med unnskyldningen om å få tilbake genseren (selv om hun ikke liker den). Genseren blir på den måten et fokuspunkt for glede så vel som sorg. I hele videoen klarer hun å opprettholde det pinlig intime som en hyllest til det sårbare ved mennesket. Her demonstrer hun at det er kunstnerens evne til å sette ting i et nytt lys som gjør kunsten til noe verdifullt.

The-lightbook-projectThe lightbook project av Kristin Lian Berg, som fikk kritikerprisen, fanget også min oppmerksomhet. Videoinstallasjonen består av tre videoarbeider som alle er en blanding av videoanimasjon projisert på pleksiglass formet som bøker og et rolig, nærmest drømmende lydbilde. Arbeidet har en nær tilknytning til tekst og det er ikke så rart når kunstneren også er forfatter. Jeg opplever at kunstneren inviterer til filosofering og arbeidene unngår å kun være eksperimentelle tekster fordi de er akkurat passe fabulerende og åpne. Temaene som blir behandlet er lykke, meningen med livet og død. Helhetlig er arbeidet installert på en måte som viderefører den nærmest magiske og drømmende stilen. Den spesielle løsningen på projiseringen gir en følelse av at bøkene svever i luften.

Å lage verdi av det verdiløse
Jeg blir stående i utstillingsrommet på Trøndelag Senter for Samtidskunst og diskutere med juryen om det er en tendens i tiden med mystisk orientert kunst. Det ser nemlig ut til at juryen har samlet sammen arbeid med et slikt preg, om så ubevisst. I døra blir jeg møtt av en installasjon av Erik Tidemann som ligner på en scene fra et mareritt. Installasjonen består av rundt ti fuglelignende vesen med øyne på hele kroppen, det gir et sterkt preg på utstillingen og man får følelsen av at de ser på deg uansett hvor du står i lokalet.

I Åsil Bøthuns serie med tegninger i samme rom gjør hun et interessant grep når hun fjerner alt annet enn motivet i arbeidene. Hverken den formale eller den konseptuelle sammenhengen til motivet er synlig i arbeidet og man må se det i forhold til resten av hennes kunstnerskap.

Papegoeye-med-lysestakeBøthun jobber også med skulpturer, «håndlagde readymades» av pappmasjé og andre materialer som representerer hverdagsobjekter som for eksempel en hammer. De dreier seg rundt spørsmålet om kunstverkets ontologi. Hvor går grensene mellom en kopi, en readymade og et kunstverk? Denne tematikken tror jeg hun også utforsker i sin serie med tegninger. Når jeg står og ser på papegøyen og lysestaken som på forskjellige måter har blitt representert, tenker jeg at de er like mye håndlagde readymades som hennes skulpturer. Det er som Thirry de Duves tankespinn i boken Kant etter Duchamp om maletubene og maleriet som forskjellige faser av et readymade. Derfor er det som står igjen i Bøthuns tegninger ikke en representant for en papegøye og en lysestake, men en representant for ideen om et kunstverk.

 

Kunstens idé eller i alle fall hvordan man som kunstner skal komme fram til den, blir også behandlet i Kristin Tårnes sin video Vi vet ikke engang hvordan vi skal få slutt på denne elendigheten. Her blir en gruppe kunststudenter, inkludert Tårnes, fulgt mens de prøver å lage et kunstprosjekt. De nøler, krangler og nøler litt til. Det hele blir forsterket av den nesten triste stemmen til kunstneren. Man får som publikum innsikt i det sårbare i kunstproduksjonen og det som blir presentert er kun dokumentasjon av dette fruktløse arbeidet, men presentert som kunst får det en verdi.

Årets trøndelagsutstilling inneholder mange sterke og interessante verk. Selvsagt finnes det også arbeid i utstillingen som er uengasjerende, men slik vil det være så lenge det ligger i konseptet å vise bredden av kunstnerisk aktivitet. Det blir opp til publikum å behandle hvert verk i sin egen ramme og ikke dømme det på grunnlag av mangfoldet.

Bilder:

Guro Gomo, Hysteria, 2008/09. Foto: Daniel Slåttnes

Kristin Lian Berg, The lightbook project, 2009. Foto: Daniel Slåttnes

Åsil Bøthun, Papegøye med lysestake, 2006. Foto: Daniel Slåttnes

Trøndelagsutstillingen 2009:

Trøndelag Senter for Samtidskunst og DORA, 6. – 27. september

Steinkjer, 11. oktober – 1. november.