Arktisk hysteri

Kritikk, Kunst og klima, Tekstserier 05.11.2019

Noe av det første som møter deg på vei ned i kjelleren i Kunsthall Trondheim er et gammelt gulnet fotografi av en kvinne. Plassert i et landskap preget av stein og is, blottet for bebyggelse og menneskelig berøringer, står kvinnen og smiler. På veggen ved siden av er et sitat fra Pia Arke: «Jeg gjør kolonihistorien til en del av min historie på den eneste måten jeg kjenner til, nemlig ved å ta den personlig».

Det nevnte fotografiet er av Pia Arkes mor og ble tatt av en dansk telegrafist da han besøkte Grønland i 1947. Dette enkle fotografiet, sammen med Arkes sitat, kan på mange måter oppsummere selve kjernen i hennes kunstneriske praksis og utgangspunktet for utstillingen Wonderland: Nemlig forholdet mellom Danmark og Grønland, deres felles historie og da særlig knyttet opp mot kolonimaktens påvirkning på den etniske kulturen.

Gående ned trappen i lokalet kan jeg høre hvordan lydene og atmosfæren forandrer seg. Musikken som spilles av i overetasjen forsvinner og lyset dempes. Verkene i det første rommet bader i varmt lys i det ellers mørke lokalet. Arkes kunst frembringer en stemning av natur, renhet, kropp og sjel på en altoppslukende måte.

Wonderland består av videoinstallasjoner, fotografier og montasjer med tekstiler, akrylmaling og råvarer, som kaffe. Gjennom kunstnerens selvbygde hullkamera presenteres vi bokstavelig talt for Danmarks og Grønlands delte kolonihistorie. Arke skal ha benyttet sin egen kropp til å skape skygger og bevegelse i fotografiene under bildenes eksponeringsperiode. Kameraet ble bygd stort nok til at hun selv fikk plass inne i det. På den måten blir hun selv en del av bildet og det kalde arktiske landskapet som for henne er forfulgt av ideen om identitet og hjem, samt minner om egen barndom. Ved å avfotografere de samme landskapene som hun vokste opp i tar hun oss med på en poetisk blanding av minner, egen kropp og Grønlands urørte landskaper.

Nuugaarsuk, The Point (1990), Pia Arke.

Litt adskilt fra resten av utstillingen vises videoinstallasjonen Arktisk hysteri. Filmen viser en naken Arke bevege seg over et flatt, isete landskap, et av hennes egne camera obscura-bilder. Videoen viser at hun river det i stykker. Tittelen er en referanse til “piblokto” som visstnok er en tradisjonell og kulturspesifikk type hysteri, som eksisterer blant inuitter. Det er usikkerhet rundt når termen oppsto, men det kan ha vært en effekt av kontakten med og undertrykkelsen utført av kolonimakter.

Pia Arke, Arktisk hysteri (1996). Opphavsrett Søren Arke Petersen og the Estate of Pia Arke, København. Inngår i Søren Arke Petersens samling.

De poetiske uttrykkene av natur og kropp kan trekkes inn i dagens klimapolitikk. Og det er vanskelig å la være å tenke på de innflytelsesrike vitenskapsmennene Eugene F. Stoermer og Paul J. Crutzen sitt begrep om antropocen i den sammenheng. Menneskelig innblanding i naturen har skapt ubalanse og har ført til en ny, geologisk epoke som skaper komplikasjoner for hvordan vi forstår både verden, oss selv og kunsten. Det er lett å trekke paralleller her til kolonimakters rå utnytting av geografiske områder og de urbefolkningene som var der før dem. Den moderne livsstil har gjort et så stort inngrep på omverdenen at man kan argumentere for at det ikke finnes ren natur lenger, alt er påvirket av mennesker.

Begrepet arktisk hysteri går heller ikke usett forbi i denne sammenhengen. Når vi står overfor en tidsalder hvor moralen som har satt menneskene på toppen av næringskjeden ikke lenger er fruktbar, trengs grunnleggende endringer for hvordan vi forstår verden. Den norske filosofen Arne Næss sin dypøkologi og naturreligioners symbiotiske ideer om verdensorden er stadig mer aktuelle. Ideer hvor mennesket er en del av naturen på lik linje med alle andre organismer er også tydelig tilstede i Arkes bilder. Piblokto kan være en reaksjon på hvordan noen ting er ominøse og utenfor vår fatteevne. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til en stor og truende makt vi ikke kan definere. Den feministiske filosofen Donna Haraway understrekte det faktum at natur og kultur ikke lenger er to forskjellige ting, men to sider av samme sak. Slik får menneske en ny status i verden. Vi er sammenflettet med naturen. Det er nå blitt umulig å skille mellom hva som er menneskelig og ikke-menneskelig, akkurat som i Arkes kunst. Dette skaper en stor usikkerhet rundt framtiden. 

Mange samtidskunstnere i dag jobber med å gi form til uvissheten om hva som kommer. Kanskje kommer man nærmere en løsning ved å se menneske, natur og vår felles historie som del av det samme. I dag samles unge over hele verden under samme fane, et oppgjør med klimakrisen, fordi det er en del av vår historie, vår identitet og felles framtid. Arke tok oppgjør med kolonitidens undertrykkelse ved å gjøre den til en del av seg selv. Er det kanskje håp om å skape ny balanse og harmoni mellom naturen og miljøet om vi gjør det samme med klimakrisens truende skygge?

Utstillingen Wonderland på Kunsthall Trondheim står til 10. november 2019.

Teksten av Bettine Broen-Konradsen inngår i serien «Kunst og klima» som er opprettet i anledning «Art in its Context: Contemporary Climates», ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU. Et emne som fokuserer på hvordan vi skriver og snakker om den visuelle kunstens rolle i en verden med større oppmerksomhet om klimaforandringer og global kapitalisme. Ansvarlig for studieprogrammet er Ingrid Halland, førsteamanuensis i kunsthistorie og teori, NTNU.

Alle studentenes tekster kan leses på Trondheim formlab.