Forsteinede former

Kritikk 02.02.2021

Den brune ryggen på en trilobitt krummer seg under strålene fra strategisk plassert galleribelysning. Fossilet er omkranset av en ring i tre, hvorpå det er festet et stålkjede slik at man skal kunne bære det rundt halsen. Dette smykket har fått tittelen From the Cambrian Explosion og er en del av Reinhold Zieglers utstilling Transgression ved Trøndelag senter for samtidskunst. 

Her har trilobitten selskap av steinalderredskaper, meteoritter, rester av et dinosauregg og en dinosaurtann, blant annet. Alle gjenstandene er på varsomt vis utrustet med ulike former for innramminger og anheng, dandert rekkevis på hvitmalte bord eller direkte på veggene.

Verkene er små tidskapsler, rester fra en fjern fortid. Trilobitten, for eksempel, tar oss 500 millioner år tilbake i tid, til den geologiske perioden kambrium. Ifølge Peder Godfrey-Smiths glimrende bok Other minds, er det her levende vesener for alvor blir oppmerksomme på sine omgivelser. Denne nye formen for tilstedeværelse ble tvunget frem ved at passive bakterieetere forvandlet seg til rov- og byttedyr.

Foto: Susann Jamtøy/Trøndelag senter for samtidskunst 2020

Ziegler åpner øynene våre på lignende vis. Ikke bare gjennom å vise til jordas vidstrakte fortid, han tar også spranget ut i verdensrommet og evigheten. Brosjer som består av månestein og annet nedfall fra atmosfæren skal påminne om menneskets plass i den store sammenhengen. På den måten vil kunstneren gå bort fra en tradisjonell oppfatning av smykker som identitetsmarkør. I stedet anser han dem som universelle symboler, frigjort fra jeg-et og sosiale kontekster. 

Slik utstillingstittelen avslører er det snakk om en slags overskridelse, i tid og rom, men også spirituelt sett. Enten det er som bearbeidet flintstein eller mutterformet meteoritt, er gjenstandene meditative redskaper for å oppnå en høyere bevissthet, ifølge utstillingskatalogen. Riktignok skal det vanskelig gjøres å forlate Transgression uten å ha fått satt sitt eget liv i perspektiv. Det er både inkluderende og tankevekkende å bli konfrontert med disse eldgamle tidslinjene og ufattelige avstandene. Samtidig tar jeg meg i å undres over om jeg ikke ville fått den samme følelsen ved å besøke et hvilket som helst naturvitenskapelig museum. 

Foto: Susann Jamtøy/Trøndelag senter for samtidskunst 2020

Zieglers kunstneriske bearbeidelse av smykkene er elegant og fagmessig utført. Det er presist håndverk bestående av renskårede, ujålete former. Likevel står jeg igjen med inntrykket av at håndverket, nøkternt som det er, først og fremst løfter frem de funnede gjenstandene. Håndverket forblir ofte ramme, base eller bøyle tilpasset objektet. 

Den åndelige konteksten er med på å tilføre objektene en ekstra dimensjon. Et av arbeidene, en lærpung med anheng, er til og med titulert Talisman. Smykkenes link til sjamanistiske og religiøse ritualer fremkommer også i katalogen. En viktig egenskap ved et ritual er likevel selve handlingen, det performative. Uten dette aspektet kan tingene i seg selv fremstå kraftløse. Jeg savner en tydeligere aktivering av det åndelige eller det kroppslige, noe som kunne ha gjort fossilene levende for publikum. Det at man kan lese om hvordan kunstneren selv forbinder ulike teorier og religiøse praksiser med smykkekunsten i katalogen, blir en fattig trøst.  

Foto: Susann Jamtøy/Trøndelag senter for samtidskunst 2020

De hvite, opplyste lokalene bidrar til at utstillingen oppleves noe statisk og streng. Selv om rommet på sitt vis er smakfullt, er det stramme og luftige uttrykket med på å skape en viss distanse til de relativt små verkene. Kontrastfulle lysforhold og mer variert montering ville sannsynligvis ha forsterket følelsen av intimitet. Da ville muligens utstillingens eksistensielle, samlende tematikk gjort enda større inntrykk. 

Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utstillingens ulike bestanddeler, selv om de er interessante eller godt utførte i seg selv, ikke makter å skape en solid helhet. Det håndverksmessige kommer litt i skyggen av naturobjektene. Jeg blir ikke overbevist om at smykker, passivt utstilt slik som her, er den beste måten å formidle budskapet på. Det er vel heller ingen tvil om at de som kjøper seg et meteoritt-smykke fra senterets salgsavdeling møter verden med en identitetsmarkør på brystet. Akkurat det er det vanskelig å komme unna, til tross for Zieglers streben etter et identitetsutslettende uttrykk.

 

Artikkelbilde: Foto: Susann Jamtøy/Trøndelag senter for samtidskunst 2020

Eline Bjerkan jobbet som utstillingskoordinator ved Trøndelag senter for samtidskunst i 2017-2018.