Fellesskap for situasjonens skyld – ArtScene Trondheim


Fellesskap for situasjonens skyld

Kritikk, 22.06.2012

Parallellaksjonen burde jo være en lykkelig stimulans for alle, det er jo også Deres hensikt, ikke sant?
Jo, naturligvis!
Men det motsatte er tilfellet! utbrøt Ulrich. Jeg har inntrykk av at den gjør alle dannede mennesker påfallende betenkte og nedtrykte!

 – Robert Musil, Mannen uten egenskaper (1930)

Oss og dem 

I tidsrommet 25. mai til 10. juni gjestet Parallellaksjonen Trondheim med prosjektet Salon des Refusés. Parallellaksjonen er et samarbeid mellom kunstnerne Leander Djønne, Anders Smebye, Snorre Hvamen og Anders Dahl Monsen. Gruppen, som er assosiert med institusjoner som både Kunsthøyskolen i Oslo og Prosjektskolen, kan beskrives som et kritisk forum for alternativ undervisning som er avhengig av andre aktører for å kunne gjennomføre sine prosjekter. Fellesnevneren for prosjektene er en eksperimentell tilnærming til institusjonskritikk som sjanger og mulighet.

318158_10150938520945489_1401915706_nPå Trøndelag Senter for Samtidskunst består det aktuelle prosjektet av tre deler. En workshop i regi av Henrik Plenge Jakobsen (avtroppende professor ved KiO) og Vanessa Ohlraun (Dekan ved KiO), som opprinnelig tok sikte på å la søkere fra 2. opptaksrunde ved Kunstakademiet i Trondheim bringe med seg egne søknadsarbeider, for så å la disse være gjenstand for en felles diskusjon og videreutvikling. Grunnet vanskeligheter med å komme i kontakt med et større antall søkere, endte workshopen opp som et tilbud for nær sagt alle interesserte. Andre del av prosjektet ble arrangert i form av en åpen gruppesamtale mellom kritiker og kurator Geir Haraldseth, billedkunstner Håkon Bleken og Parallellaksjonen. Siste ledd i prosjektet var utstillingen Dere vet ikke hva dere går glipp av! som gav alle refuserte søkere ved KiT mulighet til å stille ut sine søknadsarbeider.

”Kunstkritikken som format kan ikke definere dette prosjektet”, uttaler Leander Djønne. Replikken kan oppleves som en søknad om immunitet. ”Utstillingen er ikke vår. Den tilhører – med den kunsten som er stilt ut – de som stiller ut sine søknadsarbeider.” Med disse uttalelsene i tankene illustreres et paradoks i Parallellaksjonens prosjekt. Dette angår måten Salon des Refusés som idé er gjennomført på i praksis.

2011-05-3121.38.13_w662_h441Man skal være forsiktig med å kommentere utstillingens innhold med tanke på at dette er og blir amatører som er gitt muligheten til å stille ut sine søknadsarbeider. Likevel er det nærmest umulig ikke å kommentere hvor begripelig, tilgjengelig, uinspirerende og utdatert denne utstillingen er. Parallellaksjonen later med sine uttalelser til å distansere seg fra fraværet av estetisk og kritisk verdi i kunsten som utgjør utstillingen. Om man skulle etterfølge hva Parallellaksjonen mener er bidraget, vil det i dette tilfellet ha endt opp som en «slakt» av amatørkunst. Slik sett – med utstillingstittelen i tankene – blir prosjektets uttalte kunstneriske bidrag å regne som en paradoksal manifestasjon av at kunstakademienes utvalgspaneler i bunn og grunn har rett. Det finnes grenser for hvor relative kvalitetsbetegnelser kan være (!).

Overfor ArtSceneTrondheim forfekter Djønne den bakenforliggende hensikten med Parallellaksjonens kritiske aktivisme:

«Min personlige kritikk går direkte mot kunstakademiene i Norge. De er altfor dårlige og gjør ikke den jobben de burde. Akademiene forklarer kun kunst ut ifra teori fra og med Gustave Courbet og De refusertes salong – som dette prosjektet bygger på. Vi etterlyser et bredere kulturhistorisk perspektiv på hvordan man tenker på kunstnerens rolle. Akademiene baserer seg på et kunstsyn fra en tid der ismefetisjen først begynte å gjøre seg gjeldende. I dag er disse ismene helt uvesentlige. Ansatte ved de norske kunstakademiene har vært så konforme i sine stillinger med sine respektive årslønner at de ikke har gjort det de skulle for å gjøre akademiene om til dagsaktuelle og eksperimentelle institusjoner med et høyt faglig nivå som både opererer med en singulær og gruppebasert praksis.»

Nettopp et fokus på praktisk IMG_3379orienterte gruppesituasjoner kan betraktes som et nøkkelbegrep ved Parallellaksjonens aktivitet, som kan sies å dra veksler på eksempelvis de alternative metoder som praktiseres ved Det Frie Universitetet i København eller den kunst- og utdannings-orienterte satsningen Manufacturing Today (Trondheim, 2010). Tankene kan videre gå i retning 60-tallets situasjonisme og den Situasjonistiske Internationalen, en akademisk orientert gruppe med en venstreradikal kritikk av kulturfeltets etablissementer.

Innenfor en lang tradisjon med vare- og institusjonskritikk ønsker Parallellaksjonen med dette forumet å utforske muligheten som ligger i en horisontal maktstruktur: ”I en større gruppesammenheng utenfor de hierarkiske institusjonelle rammene kan man lettere gjøre seg noen tanker om det relative ved kvalitetsbetegnelser og nivåinndelinger,” uttrykker Snorre Hvamen.

Under de handlingsbaserte og situasjonsavhengige gruppearbeidene fremlegger Parallellaksjonen – som kaller seg selv ”en fri skole” – diverse teoretiske, så vel som skjønnlitterære tekster. Deltagerne oppfordres til å se en relevans i estetisk teori og filosofi og opprette egne linker mellom teori og praksis. Som en motreaksjon mot akademienes såkalt hierarkiske og fastsementerte teoriundervisning, ønsker Parallellaksjonen å stå for en alternativ reaktualisering av estetisk og politisk teori.

 

The Ignorant Schoolmaster

«…a circle of power homologous to the circle of powerlessness that ties the student to the explicator of the old method…»

– Jacques Rancière, The Ignorant Schoolmaster (1991)

At mange av de oppmøtte har et 533186_339655069440874_219972279_nanstrengt forhold til det mangslungne begrepet ”teori” kom klart frem under søndagens 90 minutter lange gruppesamtale. Målet med seansen var øyensynlig å stimulere en interesse for up-to-date institusjonskritisk fritenking. Diskusjonen mellom Bleken, Haraldseth, Parallellaksjonen og de øvrige deltagerne kretset rundt påstanden om et fravær av en kritisk norsk kunst, mulighetene som ligger i ismenes oppløsning, kunstsystemets opprettholdelse av et elitistisk kunstsyn og kunstakademienes påståtte rolle som instrumenterende utdannelsesmaskiner uten gehør for enkeltindividets egenskaper.

Samtalen spores raskt inn på de norske kunstakademiene og hvilke mekanismer som styrer opptaksprøver og den påfølgende seleksjonsprosessen. Bleken understreker opptil flere ganger hvor korrupt dagens kunstliv er, jamfør teoremet ”Det viktigste av alt er å bygge seg et nettverk,” en påstand som ikke nyanseres utover i diskusjonen. I friske ordelag beskriver Parallellaksjonens medlemmer norske kunstakademiers ansvarsneglisjering:

«Innenfor de mange kunstakademiene presser man studenter inn i en form som først og fremst skal være god reklame for skolen. Institusjonene underbygger synet om at kunstnere skal skape kunst som lar seg oversette til aksjer. Slik blir kunstneren en instrumentalisert kunstmaskin.»

Innenfor disse ”trygge rammene” umuliggjøres altså produksjonen av en politisk kunst. Når kritisk teori formidles som dirigerte referanser innenfor dette rammeverket, mister den brodd, og institusjonene bidrar slik til å umyndiggjøre kunststudenten. Dette dannet grunnlaget for videre påstander om at landets kunstakademier overser det individuelle til fordel for skolens ønskede profil og ansikt utad. Undervisningsform og innhold svarer med andre ord ikke til samtidens kunstfelt og tar ikke opp dagsaktuelle problemstillinger.

Håkon Bleken adresserer dagens kunstscene i spørrende ordelag:

«Det finnes ikke lenger noen målestokk som det man lager, kan ses i forhold til. Ismer var som lover i min tid som student. Nå kan kunstnere gjøre hva de vil, på godt og vondt. Dette gjør at alt kan bli definert som kunst. Dette forteller virkelig at vi er i en oppløsningens tid. Er dette en god eller dårlig tid å lage kunst i?»

Djønne innrømmer – med stadig kritikk rettet mot norske kunstakademier – at vellet av muligheter kan sjokkere kunstnerne inn i passivitet, men at disse mulighetene også bør stimulere til nytenkning:

«Jeg er ganske optimistisk med tanke på vår tid. Det finnes en negativitet og en frustrasjon knyttet opp mot den oppløsningen som Bleken peker på. Det finnes så mange muligheter å angripe denne situasjonen på, som ikke trenger å være instrumentalisert.»

 

Amatøren som rekvisitt

Om man skal kalle en spade 579353_10150938528070489_1633404821_nfor en spade, er Parallellaksjonens totale bidrag et kunstprosjekt som både er vellykket og en fiasko på samme tid. De tre medlemmene formaner: ”Vi vet ikke hvordan vi vil definere vårt bidrag her, men vi prøver å si at det ikke er noen vits i å bli superdeprimert selv om man ikke kommer inn på kunstakademiet.” Den institusjonskritiske holdningen er både nødvendig og i mange henseender svært berettiget. I en tid der praktisk talt alle besitter en potensiell makt via sosiale medier, kan konstruere seg karrierer gjennom en stadig (og tilgjengelig) teknologisk nyvinning, – og jamfør Blekens og Djønnes uttalelser om en ismeoppløsning; ”alt er lov” og ”alt er mulig” – kan man spørre seg om hvor avgjørende et diplom fra de norske kunstakademiene egentlig er. Med utdannelsesinstitusjonene i tankene oppstår det et gap mellom Parallellaksjonen – med sin antihierarkiske og institusjonsrefsende profilering – og utstillerne. Parallellaksjonen er selv utdannede fra norske kunstakademier og noen av medlemmene sitter selv i utvalgskomiteen ved KiO. Med navn som Henrik Plenge Jacobsen, Håkon Bleken og Geir Haraldseth på plakaten er det ingen overdrivelse å hevde at Parallellaksjonens medlemmer selv har kredibilitet på den norske kunstscenen, i motsetning til amatørene, som nærmest uten unntak er møtt med avslag fra kunstakademiet. Når disse kunstnerne tar amatørenes potensiale i forsvar og formaner at en plass på kunstakademiet ikke bør ha så stor betydning, avsløres det også her en vertikal maktstruktur i den forstand at amatørene blir brukt som nødvendige rekvisitter innenfor et større prosjekt.

Fremstillingen av 2011-05-3121.49.04_w662_h441kunstakademienes maktmisbruk og Parallellaksjonen som et antihierarkisk frirom kan fort oppleves som en unyansert påstand som kalkulert ender opp i Parallellaksjonens favør. Utforskningen av forskjellige undervisningsformer, de alternative forumssituasjonene og den eksperimenterende tilnærmingen til teoretisk tankegods fungerer godt på papiret, og mange av de omtalte aktivitetene har nok bidratt positivt og vært lærerike for mange. Utstillingen er derimot det mest offentlige og synlige bidraget utad. Med tittelen Dere vet ikke hva dere går glipp av! legges forventningslista skyhøyt og gjør det nærmest umulig for den glade amatør å innfri. Jeg finner det vanskelig å anse utstillingen som noe annet enn et mislykket forsøk på å illustrere en kritikk mot seleksjonsprosessen ved de norske kunstakademiene. Idéen om en praktisk orientert undervisningssituasjon realiseres en smule famlende nettopp fordi rammene er løse og målet ukonsist. (At mange av workshopens deltagere faktisk var utdannede kunstnere og ikke amatører, slik det først var planlagt, bidro eksempelvis til å gjøre det helhetlige bidraget vagere). Gruppen har heller ikke noe kvalitativt ansvar for de søknadsarbeidene som ble brakt til torgs og stilt ut. Også i søndagens gruppesamtale kom det frem noen nærmest surrealistisk unyanserte sleivspark mot akademia, som Parallellaksjonen ikke kan tas til inntekt for (”Den jævla kunstteoretiske greia er noe man sitter og diskuterer som om det er den eneste verden som finnes!”, var ett av innspillene). Det sier seg selv at prosjekter som dette virker tiltrekkende på personer med en egen agenda mot en såkalt akademifisering av kunsten.