Crispin Glovers Big Slide Show del 1 og What Is It?

Somewhere between chance and mystery lies imagination, the only thing that protects our freedom, despite the fact that people keep trying to reduce it or kill it off altogether.

          – Luis Buñuel

Det er en eksklusiv tilstelning når man får anledning til å overvære en visning av Crispin Hellion Glovers egne filmer. Den amerikanske skuespilleren og kunstneren besøkte Cinemateket Trondheim allerede i 2009, med den andre filmen i en serie av det som skal bli en trilogi. Glover er nå tilbake med den første, What Is It? (2005), fordi det i følge ham selv er mer sannsynlig at publikum ville komme tilbake når filmene blir vist i en slik rekkefølge. På samme måte som ved forrige presentasjon, og i likhet med visningene av disse filmene i andre land, kommer de som en helaftens forundringspakke hvor Glover selv insisterer på å være til stede. Publikum trenger å få stille spørsmål etter å ha sett disse filmene, mener han. Han frakter også filmene, som er overført til 35mm filmruller, med seg personlig i alle tilfeller hvor de skal vises.

Forestillingen åpnes med Crispin Hellion Glover’s Big Slide Show, et utvalg med dramatiske resiteringer fra Glovers bøker, fremført av kunstneren selv, og illustrert ved hjelp av projeksjoner av de ofte fragmenterte boksidene han siterer fra. Bøkene er utgitt på eget forlag, og Glover har gjort fremføringer basert på dem siden begynnelsen av 90-tallet. Dette bidro til å stadfeste idéen om eksentrikeren og kunstneren Glover, mens han samtidig seilte opp til kommersiell suksess i Hollywood ved hjelp av roller i filmer som Robert Zemeckis´ Tilbake til fremtiden, David Lynchs Wild at Heart, og Oliver Stones The Doors. Han er fremdeles i høyeste grad aktuell.

Auditoriumet er mørkt.

«Velkommen til kveldens forestilling, alt elektronisk utstyr må nå være avslått. Det er ikke tillatt å fotografere under forestillingen,» sier Cinematekets stemme i rommet. Rødt lys opplyser den midlertidige scenen som er satt opp ved kinolerretet, og ut av ingenting kommer Crispin Hellion Glover.

«Careful inspection is a vital factor in enduring!» roper han.

Han stopper opp og peker. «I’m sorry, there are electronic devices in the audience – there, there and there. The young lady over here has taken a photo, I thought you had taken care of that?»

«Ingen fotografering,» gjentar Cinemateket, og bekrefter at den unge damens bilde har blitt slettet. Kunstpause. Jeg legger vekk kameraet. Crispin fortsetter:

«The Inspector. He knew how to look. And where to look.»

Crispin er profesjonell. Med den samme nevrotiske, men underlig lune og oppriktige tilstedeværelsen som vi har forbundet med ham og karakterene hans gjennom de siste tre tiårene, og uten å ha endret seg nevneverdig tar han oss gjennom sider fra bøkene sine, uten manus, uten å se på projeksjonen bak seg. Han prater i enstavelser, eller i sammenhengende setninger hvor det til slutt virker som om han skal miste pusten. Uten å stoppe, uten å nøle, i en uavbrutt time, som avtalt. Han gestikulerer:

«Every principle is explained thoroughly – there are no missing steps in the mathematics.»

Det er åpenbart at han forbereder oss til filmen, det føles iallefall slik. Han mener å ha noe å fortelle oss, det finnes en rød tråd her – fragmentene fra de til slutt åtte titlene han leser fra synes å ha en sammenheng, men i stormen av informasjon er det, nettopp på grunn av fragmenteringen, tidvis vanskelig å beholde fokus. Han annonserer sitt eget navn høylytt i tredjeperson til hver tittel, som om det var snakk om en veddeløpshest, og distanserer gradvis personen som står på scenen fra verkene. Crispin har tidligere vært åpen om at han bruker sitt eget navn og kommersielle suksess når han selger denne forestillingen. Når vi nå er her, kan det virke som at hans egen person må gjøres sekundær gjennom denne prosessen. Det er et annet arbeid som står i sentrum.

Publikum applauderer. Crispin trekker seg tilbake til bak forhenget hvor han først sto skjult. Filmen kan begynne.

What Is It? er en kavalkade av europeisk kunstfilm-inspirert estetikk fra 60-tallet. Langtrukne, stripete scener skutt på 16mm-film med bleknede farger, stillestående nærbilder, kamera som faller ut av fokus, urytmiske klipp og anti-narrativ, utilslørt freudiansk symbolikk, og Wagner. Til forskjell fra datidens filmer, avbrytes Glovers film med låter av Charles Manson og Johnny Rebel, og orgelmusikk av Church of Satan-grunnleggeren Anton LaVey. Forsøket på å provosere er åpenbart, og det et derfor vi er her.

Et ungt par, begge med Downs Syndrom, legger seg ned på en kirkegård. De kysser lidenskapelig, og han griper henne mellom beina. Hakekors spinner, snegler drepes med salt, og en pelskledd og langhåret Crispin sitter på en trone i en underjordisk hule, med unge, psykisk utviklingshemmede kvinner ved hver hånd. Et enormt kamskjell åpner seg, og avslører en naken Steven C. Stewart, Crispins venn med alvorlig Cerebral parese, som skrev manuset til del to av trilogien vi nå sitter og ser, før han døde i 2001. Tre nakne kvinner med apemasker masturberer ham uten nevneverdig resultat. Over bakken utspiller stadig flere aktører med Downs Syndrom et utydelig drama seg i mellom, som ender i drap, mens de parodierer Michael Jackson. Vi blir gitt ulike referanser til ønsket om å bli en snegle, og til at Shirley Temple kanskje er Gud.

Så er det slutt.

Crispin beskriver filmen som eventyrene til en ung mann hvis hovedinteresser dreier seg rundt snegler, salt, en pipe, og hvordan å komme seg hjem. Han er plaget av sin egen hybriske og rasistiske indre psyke, og hvis det fremdeles skulle være tvil om filmens freudianske og psykodramatiske profil blir den servert i klartekst i løpet av rulleteksten. Her identifiseres Crispin og Stevens felles rolle som historiens «duellerende demigud-auteur», og henholdsvis som «den unge mannens indre Psyke og Id» og «den unge mannens Über Ego», mens andre har hatt roller som blant annet «den unge mannens alterego» og «den unge mannens mor.»

Arbeidet med What Is It? ble påbegynt gjennom en serie tilfeldigheter, fortrinnsvis Glovers besettelse med å bruke mennesker med Downs Syndrom som skuespillere. Han presiserer at det ikke er veldig store forskjeller mellom å jobbe med dem og «vanlige skuespillere,» men at han i ansiktet til førstnevnte hevder å se personer som «virkelig har levd utenfor kulturen», uten at han utdyper dette. Han hentyder videre at de ikke utvikler sosiale masker som mennesker i samfunnet ellers gjør, og at disse to elementene gjør det interessant å la en hel film være besatt av skuespillere med dette syndromet. Av ulike årsaker tok det deretter ti år å fullføre denne litt over en times lange filmen, som er finansiert av Glover selv.

Ifølge Glover er filmen en psykologisk reaksjon mot innholdet i vår tids kommersielle film, hvor han mener at publikum ikke blir tilstrekkelig utfordret. Man blir ikke stilt til veggs med spørsmål som for eksempel om det som skjer på skjermen er riktig å se på, eller om det er riktig at noen i det hele tatt har lagd dette, eller hva som er tabu, eller hvorfor vi ikke blir konfrontert hyppigere med tabubelagte emner i media. Han mener at når kulturen ikke stiller disse spørsmålene, fordummes den. What Is It? er et direkte svar på dette.

Problemet med Crispin Hellion Glovers tilnærming er tofoldig. For det første prater han fra innsiden av nettopp den kommersielle filmindustrien. Dette skal ikke nødvendigvis holdes mot ham, men om noen har tilbragt hele sin karriere innenfor, så kan det argumenteres for at det fra denne synsvinkelen kan være vanskelig å fange opp og se det som skjer utenfor like klart. Verden er full av konfronterende film og media, men ikke i Hollywood. Konfrontasjon var heller aldri Hollywoods hensikt. At dette i seg selv bør berøres og diskuteres er en annen sak.

Mer problematisk er det at hensikten hans med dette prosjektet er forklart i detalj av ham selv på forhånd. Publikum vet hvor han vil, og hvorfor han gjør dette. Vi vet ikke hva filmen inneholder, men er så forberedt på å bli sjokkert og provosert, samtidig som de potensielt betente elementene vi forventer å se allerede er forklart og rettferdiggjort, at den tiltenkte konfronterende effekten forsvinner. Uten denne sitter vi igjen med en parodi på tidligere kunstfilm, som i sin tid både var konfronterende og provoserende og som ofte berørte emner utenfor de etablerte rammene. Slik sett tilfører ikke Crispin Hellion Glover noe nytt i What Is It?

Det er kanskje heller ikke hensikten. Filmen er slutt, lyset har gått opp og filmskaperen gjør seg tilgjengelig for publikum. Vi har følt noe nå, og må få spørre.

Crispin lytter høflig og oppmerksomt til spørsmålene. Kan han utdype filmens symbolbruk? Hvilke tanker lå bak en spesifikk scene? Og hvordan forbereder han seg til rollene sine i Hollywood? Crispin svarer. Han prater om bransjen bak kommersiell film. Om at penger er makt og et mål i seg selv. At ingen vil få oss til å tenke eller føle, fordi ingen selskaper ønsker å finansiere slike filmer. Han er bekymret for fordummelsen av samfunnet. Han anbefaler boken Propaganda av Edward Bernays, nevøen til Freud, som er en av hans favorittbøker, og prater utdypende om fascinasjonen for menneskene med Downs Syndrom som han jobbet med. Crispin snakker om sin avdøde venn Steven C. Stewart, og om hvordan han har tenkt å redde 35mm-film ved å bygge et laboratorium i slottet sitt i Tsjekkia. Han berømmer Norge for landets støtteordninger for kunst og kultur, noe han ser lite av i USA – uten disse ville han tross alt aldri kunne ha kommet hit i første omgang.

Alt som publikum allerede har lest om bakgrunnen for prosjektet blir gjentatt. Crispin Glover pløyer møysommelig gjennom det som må sies. Det å besvare de faktiske spørsmålene er av sekundær interesse, men jeg opplever at publikum lytter til ham i situasjonen vi befinner oss i nå. Glover oppnår en illusjon av interaksjon, og det blir gitt rom for formidling av tanker – riktignok hans egne, for diskusjon eller meningsutveksling er det tilsynelatende lite rom for. Om han ikke har fått uttrykt det i fremføringen eller gjennom filmen sin, så har han ved hjelp av disse to underholdende elementene, samt bruken av sitt eget navn som merkevare, tatt oss med hit, hvor vi må høre på ham. Han får sagt det han ønsker å formidle.

Jeg kjøper bøkene og stiller meg i kø for å få de signert.

Where it is possible to say so much, it is not easy to tell when to stop or when one has stopped short of saying all he should.

          – Crispin Hellion Glover, August 15 1909 (Concrete Inspection)