Små og store utfordringer

Kritikk 24.06.2019

Forholdet mellom kunst og vitenskap er en gammel diskusjon. Mens man tidligere var opptatt av kunstnernes dokumenterende, illustrerende eller synliggjørende funksjon, angår debatten i dag (iallfall fra kunstfeltets side) oftere den kvalitative likestillingen mellom kunst (nå definert som en tenkende og kritisk virksomhet utøvd med kunstneriske metoder) og vitenskapelig forskning i tradisjonell forstand. Jeg skal ikke begi meg ut i en videre diskusjon om det, men vil allikevel peke på et vedvarende likhetstrekk som de fleste kan være enige i: Både kunstnere og forskere streber etter å tolke verden på nye måter. Ikke minst, de ønsker å kommunisere det de ser til andre. Når de lykkes, har de til felles at de kan endre måten vi forstår verden på – enten det er gjennom klare svar eller nye spørsmål. Dersom de ikke evner å nå ut, har de mislyktes i faget sitt. Faktisk viten, vil noen hevde, ligger et sted mellom disse to verdenene.

Da NTNU annonserte vitenskapsfestivalen «The Big Challenge 2019» var det derfor både tidsriktig og viktig at det ble etterlyst festivalkunstnere som skulle produsere temaspesifikke, men uavhengige kunstverk. Festivalen, som er NTNUs eget alternativ til Starmus, har erklært at den skal ta for seg utfordringene vi står overfor i fremtiden, med mål om nettopp å inspirere ved å dele kunnskap. Mens utlysningen kunne skilte med et lukrativt tilbud om å profileres i samkvem med internasjonalt anerkjente forskere, samfunnsdebattanter, politikere og artister, var det også en annen ting som stakk seg ut for de aktuelle søkerne: det hadde blitt satt av en halv million kroner til å gjennomføre det utvalgte kunstprosjektet – knapt nok til å dekke en halvtime med Stephen Fry, men en anstendig sum i norsk utstillingssammenheng.

Mange gledet seg derfor rettmessig over at kunsten hadde blitt invitert inn på vitenskapens banehalvdel som en deltakende stemme, og ikke minst at det (for en gangs skyld) skulle betales ordentlig. Både festivalrammen og økonomien knyttet selvfølgelig en viss spenning og forventning til hvem og hva den kunstfaglige komiteen, bestående av Jeremy Welsh, professor ved Kunstakademiet i Trondheim (KiT), Charlotte Rostad, billedkunstner og representant for Trøndelag Bildende Kunstnere (TBK) og Randi Thommessen, kurator ved Trondheim kunstmuseum, ville velge.

Ane Graff, The Goblets, TKM Gråmølna. F. AST

Utstillingen The Micro Challenge, hvor to ulike kunstprosjekter av henholdsvis Veneziabiennale-aktuelle Ane Graff og kunstnerduoen Aksnes & Moen (Beret Aksnes og Vegar Moen, journ.anm.) stilles ut med utgangspunkt i et felles tema: Hva er noen av de globale helseutfordringene i vår tid? Og hvordan forholder vi mennesker oss til disse? Kunstverkene vises i hvert sitt rom i TKM Gråmølnas andre etasje.

Opp trappen og inn en dør til den gamle delen av museumsbygget, i delen som vanligvis er forbeholdt Bleken-gaven, er altså Graffs bidrag det første som møter oss. Graff, som for tiden er stipendiat ved Kunstakademiet i Oslo, kombinerer kunnskap fra kunst, filosofi og vitenskap, og har en særlig interesse for mikrobiologi, helse og kjemi. Med en praksis som allerede fokuserer på naturvitenskapelige problemstillinger er hun som skåret ut for dette oppdraget.

The Goblets (2019) består av fire lekre cocktailglass, stilrent montert på hver sin hvite pidestall, stramt stilt opp på rekke og lukket inn i hvert sitt glassmonter. Hvert glass og det respektive innholdet er ulikt, og innbyr publikum til å komme nærmere for å betrakte de danderte og landskapsaktige lagene av ulike materialer. Aluminium, tyggis, tabletter, et stykke tørket kjøtt – den sparsommelige informasjonen i utstillingsbrosjyren forteller at skulpturene peker på sammenhengen mellom forurensede stoffer i vårt nærmiljø og ulike autoimmune sykdommer. Undring blir fort til vemmelse etterhvert som man leser innholdsfortegnelsene til hvert verk, og innser at man står en neselengde fra et høyst levende samspill av kvikksølv, ammoniakk, arsenikk, kadmium og en lang rekke kjemiske navn og formler, som tilsammen utgjør hver sin snarvei til sykdommene Parkinson, Lupus, Ulcerøs kolitt eller Multippel sklerose. Innimellom finner man også navngitte produkter, som «Urban Decay Moondust eyeshadow, «Aunt Fannie’s Perimeter Pest Powder», Tipp-Ex, Stimorol, p-piller og «Jack Link’s Original Beef Jerky». Vi påvirkes av alt rundt oss i våre egne selvskapte og selvdestruktive omgivelser. Cocktaileffekt og hverdagsliv. Smart.

Det finnes flere «goblets» enn de fire som vises her, og dette er heller ikke første gang det relativt ferske verket stilles ut. Allerede i februar i år kunne Oslo-publikummet betrakte syv av disse arbeidene når (det for tiden galleriløse) visningsstedet 1857 hadde gjesteopphold i Graffs atelier. Jeg stusser over at verket ikke har «premiere» til et såpass prestisjefylt utstillingsprosjekt, men arbeidet er imidlertid så sterkt, relevant og til de grader velegnet til konteksten det vises i at man vanskelig kan argumentere mot noe som helst.

Aksnes & Moen, TKM Gråmølna. F. AST

I rommet innenfor har kunstnerduoen Aksnes & Moen dekket veggene med en mønstret tapet i sterke grønne og rosa farger. Når man går tett på veggen så kan man også se at samlinger med ulike navn er håndskrevet og spredt utover tapetflatene.

Beret Aksnes og Vegar Moen er begge profilerte kunstnere med individuelle karrierer, men har siden 2008 også samarbeidet om flere kunstprosjekter i offentlige rom. Hver for seg så er det nok Aksnes som i størst grad kan relatere kunstnerskapet sitt direkte til vitenskap, gjennom en matematisk metodikk og vedvarende interesse for mønsterdannelser og «ikke-mønster», og ikke minst hvordan mønstre beskrives og visualiseres i ulike vitenskapelige sammenhenger.

Den stadig sparsommelige utstillingsbrosjyren, eller arket, forteller at verket, som ganske enkelt er titulert «The Micro Challenge» (det er uklart om verket eller utstillingstittelen kom først) viser avbildninger av elektronmikroskopiske fotografier av multiresistente bakterier hentet fra St. Olavs Hospital, mens de til sammen 183.000 navnene er en faktisk opptelling av hele Trondheims befolkning. Videre er prosjektet ment som en tematisering av antibiotikaresistens i et stedsspesifikt arbeid som også er knyttet til Gråmølnas historie. Særlig mer får vi ikke vite, bortsett fra et avsnitt hvor Magnus Steigedal, som er forsker og direktør for NTNU Helse, kort forklarer hva antibiotikaresistens er og hvorfor det er et økende problem i verden.

Bildene av de multiresistente bakteriene som omgir oss i dette rommet, som fletter seg sammen med de håndskrevne (og derfor sårbare) navnene til byens befolkning, er en effektiv påminner om bakterienes allestedsværende, og om hvor lite vi i vår tid trenger å bekymre oss for dem. Satt opp mot Steigedals tekstbidrag ligger det også en advarsel for fremtiden her, som understrekes ytterligere av bygget vi står i: Gråmølna har vært både politistasjon, gutteskole, helsestasjon, matstasjon for trengende, velferdsstue for eldre og arbeidsstue for barn. Det har med andre ord utvilsomt vært åsted for flere skjebnesvangre møter med bakterieinfeksjoner. Det er derfor et godt kunstnerisk grep å befeste denne historien i husets vegger – jeg håper at deler av verket vil overleve under nye tapetlag og malingsstrøk, for så å avdekkes igjen en gang i fremtiden.

Det ligger imidlertid et uforløst potensiale i den prangende tapetens stillferdighet. Det underliggende alvoret som verket peker på kunne med fordel blitt sterkere fremhevet, for eksempel ved å inkorporere statistikk over bakteriesykdommer og sykdomshistorikk i lokalbefolkningen. Publikum burde i større grad føle at vi står ovenfor en utfordring. Videre skulle jeg gjerne sett at Aksnes & Moens arbeid fikk boltre seg over samtlige vegger i utstillingsetasjen, mens Graffs verk med fordel kunne blitt vist på festivalens konferansehotell – dette ville både underbygd førstnevntes stedsspesifisitet og bygd en tydeligere bro mellom festivalens offisielle kunstprosjekt og resten av «The Big Challenge 2019». Slik det fremstår nå er The Micro Challenge en litt ensom satellitt både i festivalsammenheng og innad i museet, hvor A.K. Dolven dominerer hovedetasjen med en større og urelatert separatutstilling.

Med det sagt så presenteres det her to sterke kunstverk som besvarer utlysningen på en god måte. Til tross for et noe mangelfullt tekstmateriale og ovennevnte innsigelser, så er The Micro Challenge en besøksverdig utstilling som aktualiserer kunstens samspill med vitenskap og forskning i vår tid. La oss håpe at dette er starten på et paradigmeskifte.

The Micro Challenge
Ane Graff og Aksnes & Moen

TKM Gråmølna 16. juni – 21. juli 2019.