Homeboy, Poster boy – ArtScene Trondheim


Kritikk, 07.03.2012

Før Love Child, Nazi Super Science, og langt tidligere enn The Unexpected Capture of The Garbage Snatcher var det Black Metal, rekvisitter fra skauen, dyrekadaver og okseblod.

Spalteplass og muntlige pose1gjenfortellinger omkring entertaineren og kunstneren Erik Tidemann har tendert å løpe ærendet for gutten, før han har ankommet scenen. Tidemanns navn sirkulerte på våre lepper da publikummere på Kafe Larssen og de tilliggende kafeene måtte rømme utestedene på grunn av likstank under festivalen Nidarosian Black Mass. Det Las Vegas-blinkende oppnedkorset på prosjektrommet Marienborgs fasade, og bråket dette og resten av installasjonsscenarioet medførte, er også en del av mytologien.

Buzzet omkring kunstneren Erik Tidemann skyldes nok like mye hva utilsiktede bi-effekter av enkeltverk og ferdigheter i å skulpturere egen kunstnerpersona gjør med verkene, som en eventuell slagkraft i arbeidene. De smått fryktinngytende beistene i post-apokalyptkitsche scenarioer ér når det kommer til stykket, utstoppede gjenstander.

Humour Macabre, Artifacts.

Utstillingen Giantskullboss i Trondhjems Kunstforening bekrefter også dette. Det første man møter er 2 x Tidemann i plakatstørrelse hvor ham selv er avbildet i Otto Seitung 1909 -1929 og Otto Seitung 1909 – 1929 (reflection). Posterne er montert barnlig høytidelig på hver side av en sortmalt trekiste med lydspor fra arkadespillet Altered Beast i Otto Seitung playing Altered Beast.

Artefaktene, eller installasjonene om man vil, som man møtes av om man sveiper videre gjennom lokalet (og overser alle de 80 dårlig-med-vilje utførte Mad Max-aktige tegningene, som insisterer på sin viktighet gjennom plassbruk og stram montering oppetter veggene i utstillingsrommene) inkluderer Rise from your grave and never come back: Villsvinhodet som halvt skjult under en maske med to par stirrende glad-gale øyne, henger i en kjetting fra taket. Hodet er revet fra kroppen med øvre del av ryggraden intakt. Det dingler (svever) over en åpen kiste som inneholder oppsagede rester av villsvinlegemet, som igjen er plassert oppå en lukket kiste. Verket kan tolkes som å være neste level i den skulpturerte fortellingen om personaen Erik Tidemann, som vekselvis opptrer som alter egoet Otto Seitung. Videre er flere av utstillingsrommene pepret med piler, stikkende ut av veggene, flere penetrerer villsvinhodet i nevnte Rise from your grave and never come back.

To andre verk kan indirekte linkes til den sammensatte fortellingen. Det helstøpte Nice Rack er montert over peisen i det ene rommet. Publikum møter også Homeboyens beste venn; den forevigede pitbullen Love Child, som har menneskelignende ansiktstrekk. Halen utnyttes av to småfugler som ved første øyekast ser kjærlige ut, for i neste øyeblikk å oppfattes som om den ene er i ferd med å hakke ut øyet på sin artsfrende.

Otto Zeitung, regenerert

And conscious thus of my own insignificance, what is there of which I can boast? 

Chuang Tzu (c. 369-286 f.Kr)

Etter å ha befattet seg med ‘dissekering’ av dyrekropper i en årrekke, slik Tidemann har gjort, kan man forestille seg at det ikke tar lang tid før eksistensielle spørsmål så som hva som skjer med Ånden i Skallet etter at det livløse avfallet er studert og brukt opp, vil kunne hjemsøke en.

Ikke ulikt hvordan Sofie Calle eller Paul Auster leker med fiksjon og utfører detektivarbeid ut i fra skjebnebestemte tilfeldigheter, med og om identiteter, benytter Tidemann seg av bruddstykker av informasjon om den ukjente maleren og taxodermisten Otto Seitung (1909 – 1929) fra Münster i Tyskland. Så passer også Otto Seitung (Zeitung?) som hånd i hanske for å bygge videre på karakteren Erik Tidemann, med flere identifiserbare trekk: Seitung var (visstnok) i sitt korte liv her på jorden en talk of the village, på grunn av hans «odd appearance and strange doings» og «Around him (…) was piles of something that looks like dog hides/skins and one pile of something that definitely is cat skins.»

Det første tegnet på at noe er i gjære Giantskullboss er illuderingen av at Otto Seitung spiller det pompøse, men «veldig søte» 8 eller 16 bits lydsporet fra Altered Beast, inne fra kista (jamfør tittelen Otto Seitung playing Altered Beast). Kista er forøvrig rituelt behandlet med kattekranier og perforert med piler. Tittelen i verket Rise from your grave and never come back refererer til arkadespillet, og det fabelaktige og livgivende villsvinhodet, frigjort fra sin livløse kropp/ham (Trondheim/Münster I owe you nothing?) spinner på diskokulevis inn i evigheten.

Giantskullboss er ikke kun en hyllest til den såkalte «falne, ukjente legenden» Otto Seitung. Ved hjelp av elementer fra spill-folklore eller som en åndelig og popkulturell søken etter noe større, er vi i Trondhjems Kunstforening, gjennom massemediale og kvasirituelle artefakter, vitne til en gjenoppstandelse: Erik Tidemann er Otto S(Z)eitung, gjenfødt.

Gutteromsestetikkens Homeboy

Tummler sees everything. Some say he’s downright evil. He’s got what it takes to be a legend. He’s got a marvelous persona.

Solomon i Gummo 1997, Harmony Korine

Til tross for at Tidemann gjennom flere produktive runder selv hevder at kunsten hans har punch-egenskaper, sjokkerer og så videre, er det vanskelig å få øye på slike kvaliteter i selve verkene. Gutterommet han bygger sin estetikk ut i fra virker uskyldsrent naivt. Det er få elementer som på ubehagelig vis kan tilte mageregionen til det crowdplease-me-begjærlige og trofaste publikummet han har opparbeidet seg. Energien i utstillingen er mer «søt» og tidvis humoristisk, enn farlig realistisk, tross befatningen med organisk materiale. Og sånn blir det kanskje hvis bossen i et plattformspill er det mest faretruende man har utsatt seg for i en polstret norsk barndom som kid på 80- og 90-tallet?

Giantskullboss er riktignok underholdende og gjenskapelsesberetningen sitter som ett skudd. I de nevnte plakatene, hvor Tidemann poserer som reinkarnasjonen av Seitung, skimtes en av Tidemanns mange tatoveringer. Overkroppen hans er tatovert med oppstrekede merker, slik man tegner på kropper før en plastisk operasjon, eller før man dissekerer dem. Det er bare å håpe på, og forestille seg, at Erik Tidemanns eget legeme en gang i framtiden er planlagt å gå under kniven som siste level og ferdigstillelse av mytologien om kunstnerpersonaen Erik Tidemann.


Giantskullboss
i Trondheims Kunstforening står tom 25 mars 2012. Bilder fra utstillingen kan ses her