Hva tenker vi om vann?

Noen prosjekter starter i det små, ut ifra et smalt interessefelt og enkle parameter som settes, kanskje med utgangspunkt i ens intuisjon. Så vokser det hele. Kanskje inspirerer man andre, mange andre, og den smale interessen vokser seg stor. Noen ganger blir det som en besettelse. Jeg får et sterkt inntrykk av at Barbro Tillers utstilling Vann, som stilles ut ved Dropsfabrikken 3. februar til 24. mars, er resultat av en slik prosess. For rundt sju år siden, begynte Tiller å jobbe med dette prosjektet om norske innsjøer, og ville få tak i vannprøver fra diverse norske vann. Først ba hun venner og bekjente om hjelp til med å samle inn vann, men ryktet gikk. Snart fikk hun tilsendt vannprøver fra hele landet, og disse har hun brukt til å male akvareller med. På nåværende tidspunkt består samlingen av 1379 norske innsjøer.

I et rutenett på veggen henger akvarellene i A5-format i gallerirommet, fargepaletten er hovedsakelig blå, grå, brun, og grønn. Noen vann er tegnet ut ifra kartdata, hvor høydekurvene, topografi og vannets omriss er kopiert med presisjon. Men ikke alltid. Noen ganger har Tiller hatt mindre å ta utgangspunkt fra. En person har sendt henne en vannprøve fra en pytt, som ikke finnes på Google Maps eller andre kart. I stedet for et eksakt omriss, er A5-arket fylt med blå farge: florlett påført vannbasert maling. Men de fleste arkene viser mer eksakt og presis informasjon, som høyde over havet eller himmelretninger. Flere hyller er fylt opp med små glassflasker, som inneholder vann fra de innsjøene, tjernene eller dammene. Er det vannprøver klare for analyse på lab?

Nei, det er noe misvisende å si at utstillingen bygger på naturvitenskaplige metoder. Når man får tilsendt prøver fra andre, vet vi jo ikke sikkert at disse prøvene kommer fra rett vann, og det er vanskelig etterprøvbart. Samtidig har naturvitenskapen ikke monopol på det å jobbe systematisk, katalogisere, klassifiserer og sette i system. Her balanserer utstillingen godt mellom det vi vet, det som er usikkert, og at vi noen ganger velger å stole på hverandre. Det jeg sitter igjen med, er at utstillingen handler om vår kulturelle forståelse av vann, og hvordan denne har endret seg i løpet av tid.

A5-arkene inneholder nemlig også annen informasjon, enten håndskrevne fortellinger fra hverdagen, myter og sagn, eller avisutklipp som viser til hendelser relatert til vannene. Jeg blir raskt interessert. En UFO ble observert ved Kalvsjø i 1977, og skrikende, knurrende fisk ble observert i Tonevannet rundt 1850. Jeg grøsser litt over tanken på at friluftsetaten i Volda på 1970-tallet oppfordret til å dumpe bilvrak gjennom isen på Hornindalsvatnet, da dette var en grei måte å bli kvitt litt gammelt metall. Jeg lærer om åpningen av Kjernfjellstunnelen som åpnet i 2017, hvis navn enten er feilstavet eller ikke, og skaper debatt hvor både ordfører og språkrådet blir involvert. Mange liv har gått tapt i norske vann. Sogningen, 12. november 1962, kunne melde om at den savnede Sigurd Nes fortsatt ikke var funnet i Epelandsvatnet, grunnet mørkt og grumsete vann. Pinseaften 1896 besøkte en gruppe mennesker Trollvann, og våknet til et magisk syn av en vakker, ung, kvinne med utstrakte armer, som forsvant ved et blunk. «Trollvann hadde dobbelt bunn i det underste vannet bodde de underjordiske», skriver Tiller på papiret. Fortellingen vandrer fra det hverdagslige til det fantastiske, og hvilken høyde over havet det aktuelle vannet ligger på glemmer jeg litt av.  Det er nok kunstnerens intensjon: man skal ikke ha fullstendig «datagrunnlag» og oversikt, verdien ligger i å la seg forføre.

Likevel legger jeg merke til stedsnavn som jeg kjenner igjen og bryr meg om. Midt i rommet står et bord, fylt med bøker, permer, kart, løse fotografier og flere akvareller av vann. Her viser Tiller til prosessen. En av bøkene på bordet inneholder en alfabetisert liste over vannene, og her finner jeg raskt noen kjente, kjære plasser. Et vann fra hjembyen skulle jeg gjerne sett. Men hvor A5-arket med nettopp dette vannet er plassert i utstillingen vet jeg ikke, og jeg må begynne å lete. Underveis finner jeg andre vann jeg kjenner igjen, har besøkt eller vet hvor ligger, og stopper opp og leser mer, hvis informasjonen rundt vannene engasjerer. Klarer jeg å finne frem til rett flaske, blant de 1379?

Jeg observerer at flere av de besøkende bruker god tid, undersøker, leter og finner nye ting. Som utstilling, fungerer Vann godt. Det er morsomt å gå på oppdagelsesferd i Tillers samling, også for de som ikke nødvendigvis er interessert i, eller opptatt av kunst. Men er utstillingen hovedsakelig en samling?

Selv om Tiller skaper en samling, er den absolutt et kunstprosjekt. Opprinnelig hadde jo akvarellen en lavere status en oljemaleriet, hvor vannmalingens storhetstid sammenfalt med dannelsesreisen på 1700-tallet, hvor den relativt enkle teknikken kunne utføres på farten, gjerne ute i det fri. Akvarellen er godt egnet til å oppdage nytt terreng, Norges første kvinnelige kunstner og vandrerske, Catharine Hermine Kølle, malte en rekke akvareller på sine mange reiser til Italia på 1840-tallet.[1] Akvarellen kunne overleve de mest harde værforhold: en av oppdagerne som mistet livet i Scott-ekspedisjonen på Sydpolen i 1912, Edward Wilson, malte akvareller underveis på ferden. Akvarellene ble funnet og ligger nå i et arkiv ved The Scott Polar Research Institute, Cambridge. Akvarellen fungerer godt som samling, og har ofte blitt behandlet på det viset. Er det dette også Tiller gjør?

Den britiske kunstneren Polly Gould ser et annet potensiale i akvarellsamlingen, noe hun diskuterer i boka Antarctica, Art and Archive (2020). Hun er skeptisk til det heroiske narrativet som eksisterer rundt polarekspedisjoner, hvor menn møter den harde naturen og ikke alltid kommer ifra dette møtet med livet i behold. I sitt møte med Wilsons akvareller, utforsket både gjennom teoretisk diskusjon og eget kunstneriske utviklingsarbeid, presenterer Gould en rekke alternative perspektiver på forholdet mellom natur og menneske. Noen av disse er passende for Tillers prosess. Akvarellene kan sirkulere og skape relasjoner. Tillers utstilling er laget med hjelp fra andre, og ikke et resultat av arbeidet til ett enkelt kunstnergeni. Vi presenteres for hverdagsfortellinger, overnaturlige sagn eller myter, uenigheter, uløste gåter, eller hendelser og holdninger vi ikke lenger er så stolte av. Akvarellene settes i lys av alternative, ofte ikke-heroiske perspektiver på samfunnet.

Det er Gould som minner meg på at akvarellen ikke holder seg godt over tid, men at fargene endres etter hvert.[2] For henne, som ser på Wilsons akvareller fra tidlig 1900-tall, gir fargens endringsprosess rom for å reflektere over hva det vil si å komme etter noen andre. Selv om Tillers arbeid viser et massivt omfang, har jeg ikke inntrykk av at prosjektet er ferdig. Kanskje kommer flere vann til? Eller kanskje vil hun dra tilbake til vannene og akvarellene etter en stund og se hvordan de har forandret seg?

For vann, som naturen for øvrig, er foranderlig. I en tid med klimakrise er dette enda mer påtakelig. Det er ikke sikkert fra utstillingen hvordan Tiller forholder seg til nettopp dette. Jeg kan gjette meg frem til at utstillingen går inn på et mer politisk spor, men det kan også være en feiltolkning fra min side. Kanskje det ikke er så viktig for Tiller, og at prosessen, intuisjonen, samhandlingen og nysgjerrigheten er viktigere enn et tydelig politisk budskap. Kanskje hun egentlig stiller spørsmålet: Hva tenker vi om vann?

Hvis det er noe jeg skal pirke på så handler det om spørsmål knyttet til innsamling og avgrensning. Hvordan har Tiller tenkt når hun har gjort et utvalg av materiale presentert ved hvert vann. Hva gjør at noen fortellinger får plass i narrativet, og andre ikke? Har hun gått ut ifra intuisjon, eller latt samtaler med innsendere lede utvalget? Eller er det visse tema – myter, hverdagsopplevelse, eller konsekvensen av politiske avgjørelser – som leder an? Hadde utstillingen bestått av færre vann, ville dette vært et større problem. Men når man har et så enormt utvalg vann, blir det mindre avgjørende. Jeg legger merke til det og stusser litt, samtidig tar det ikke så lang tid før jeg lar meg overbevise om at Vann er et helhetlig og engasjerende kunstprosjekt.

Barbro Tiller Vann – 1379 norske innsjøer
3. februar–24. mars
Dropsfabrikken

---

[1] Karen Røise Kielland, Å gå med Kølle: Til fots gjennom Europa med telt og en reisedagbok fra 1841 (Oslo: Oktober forlag, 2019).

[2] Polly Gould, Antarctica, Art and Archive (London: Bloomsbury, 2010) 113.