Tatt av flommen: Kroppen i møtet med teknologien  – ArtScene Trondheim


Tatt av flommen: Kroppen i møtet med teknologien 

Kommentar, Kunstnerisk forskning under lupen!, 08.05.2024

Det er samtalen med mennesker – ikke maskiner – som står igjen som det mest givende fra besøket på Meta.morf.

Jeg sitter i mørket på K.U.K med blikket festet på scenen foran meg. To nakne kropper beveger seg sakte over gulvet. I bakgrunnen er en konstruksjon, en slags digital server, med blinkende lys og kabler. I motsatt ende av lokalet er oppspente stoffstykker opplyst i en pulserende takt. Lyset pumper til rytmen av et intenst, glidende lydbilde. Mot scenekanten ligger noe som minner om hauger med salt, uten at jeg vet hvorfor. Blikket mitt flytter seg tilbake over kroppene som sakte åler seg mot publikum. Protesene utøverne har festet på kroppen, synes styrt av den digitale serveren i bakgrunnen. Eller er det kun ett legeme? Brått virker armer, bein, hoder og torso nærmest smeltet sammen. Lyset blinker skarpt. Helheten er voldsom. Jeg merker at et migreneanfall kommer snikende.

Det er performancen Eingeweide: The 7 Cycle av Margherita Pevere og Marco Donnarumma, fremført under Meta.morf, som jeg opplever i mørket på første rad. Verket varer kun i ca 40 minutter, men på grunn av hodepinen får jeg ikke med meg kunstnersamtalen som følger. På vei ut tenker jeg at det er synd. Burde jeg blitt værende for å vite mer og dermed forstå bedre?

Som et ledd i ArtScene Trondheims pågående serie om kunst og forskning, vil jeg i denne teksten se nærmere på spørsmålet om kommunikasjon i kunst og forskning, mens jeg går i dybden på enkelte deler av biennalen Meta.morf 2024. Når kunst og forskning møtes på festival – hva må kommuniseres tydelig og klart? Hvordan holder Meta.morf på vår oppmerksomhet? 

Det tar litt tid før jeg får oversikt over Meta.morfs enormt ambisiøse program. Det er TEKS – Trondheim elektroniske kunstsenter som initierte biennalen for kunst og teknologi, tilbake i 2010. Under Meta.morf skal banebrytende aktører innenfor denne kunstformen møtes og vise sine kritiske og nyskapende innganger til dagsaktuelle spørsmål. I år er tematikken [Up]loaded Bodies: Vi lever i en overflod av bilder og gjennomstrømmes av informasjon. Kanskje er det denne overfloden som skal definere vår tid? Tematikken – og Meta.morf – inviterer til synergier mellom kunst, forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid. Festivalprogrammet er proppfullt av arrangementer og involverer 60 aktører og tre byer: Trondheim, Steinkjer og Rotterdam. Her er mange sjangre representert: Utstilling, konsert, performance og dans. Det tar altså litt tid for meg å få oversikt. Før denne anmeldelsen har jeg besøkt utstillinger på Trøndelag senter for samtidskunst, Kjøpmannsgata ung kunst og TEKS.Studio. 

[up]Loaded Bodies konferanse 19.-20. april, K.U.K. Paneldebatt om KI arrangert av Kulturdirektoratet. Ill. Meta.morf.

Jeg starter med konferansen, et format vi forskere er glade i. Her kan man møte internasjonale fagfeller, gjerne over flere dager, for å diskutere, presentere ideer og få tilbakemeldinger. Man har ofte kommet tilreisende, bor på hotell med andre deltakere og diskuterer videre over kaffe, lunsj, middag eller et glass. Kanskje finner man forskjellige, faglige overlapp, lærer mer og peker ut nye samarbeidspartnere. Konferansen er en viktig del av forskning; på sitt beste er den magisk, på sitt verste, trått og platt. 

Hvordan fungerer så Meta.morfs variant? Her følges et tradisjonelt format. Kunstnere og/eller forskere skal presentere sitt arbeid, og på 30 minutter skal de invitere publikum inn i kunstnerskapet sitt, komme med påstander eller ideer, konkludere eller trekke større linjer. Her opplever jeg at Meta.morf har et forbedringspotensial. Tatt i betraktning at festivalen selv stiller spørsmål om hva en konstant, digital overload gjør med kroppene våre, kan man saktens undres på om enkelte av foredragsholderne selv har gått ironisk til verks i sine presentasjoner. Det å blåse gjennom en enorm mengde lysbilder, tettpakket med tekst, ikoner og annen informasjon, bidrar snarere til å fylle på mer av den overbelastningen som festivalen selv problematiserer. Det går alt for fort frem og gir derfor ikke mulighet for dybde, innsikt eller forståelse for en utenforstående.

Paula Struden F. Candida Wijnbelt 2022

Her kan jeg trekke frem arbeidet til Paula Struden, arkitekt og PhD-stipendiat ved die Angewandte i Wien. Selv har jeg sett et av verkene til Struden før, nemlig hennes prosjekt Micro-Utopia fra 2017. Jeg vet at hennes verker viser slagkraft og eleganse i måten hun forsker på samspillet mellom det kroppslige, det visuelle, rommet og fortellerkunsten, men i presentasjonen fungerer ikke dette like godt. 

Den mest virkningsfulle delen er når hun ber oss alle lukke øynene, legge merke til hendene våre, stolen vi sitter på, gulvet vi står på. Hun gjør oss bevisst på at kroppen tar plass i et rom, og at virtuelle teknologier kan utfordre selve romforståelsen vår. Slik kan man kanskje sette i gang mer spennende diskusjoner enn det mer gimmick-aktige spørsmålet om hva som er virkelig eller ikke. Dette stemmer overens med min tidligere opplevelse av Strudens arbeider, som var virkningsfulle nettopp på en slik måte. Dessverre går hun nå for raskt frem, og jeg mister tråden i noe som fremstår mer som en portefølje av verk og løse referanser, enn som en poengtert kunstnerpresentasjon. 

Det samme kan sies om flere av de andre foreleserne, og her kommer vi til et kjent problem når kunst og forskning møtes. Kunsten tar med seg det en kollega med et skråblikk påpekte at er det verste fra akademia: den uklare konferansepresentasjonen, hvor timing er borte og originaliteten ikke understrekes tydelig nok.

Hva er så det beste med akademia? Et svar kan være at forskning tvinger oss til å plassere våre ideer i et landskap av andre som har tenkt på det samme før oss. Man bygger på hverandre, refererer til hverandre – for ingen ideer oppstår i et vakuum. De beste navigerer referanser, ideer, undring og tydelige argumenter med en eleganse og kompleksitet på en engasjerende måte. Virkningen er aldri proporsjonal med antall lysbilder på en PowerPoint.   

Fra The Festival of Feminist Architectural Writing, The Bartlett School of Architecture i London. Arrangører Jane Rendell, Polly Gould og Sarah Butler. F. Anna Ulrikke Andersen

Konferansens kurator Zane Cerpina kunne tatt et sterkere grep om formatet, og utfordret både foredragsholderne og konferanseformatet. Til sammenligning deltok jeg nylig på The Festival of Feminist Architectural Writing, organisert av Jane Rendell, Polly Gould og Sarah Butler ved The Bartlett School of Architecture i London. I løpet av én dag presenterte over 30 aktører sitt kunstneriske utviklingsarbeid gjennom Rendells metode Site-writing for et publikum. I tillegg ble det lansert en bok og en spesialutgave av tidsskriftet the Journal of Architecture. Arrangementet fant sted i en akademisk kontekst, men med åpenhet mot kunstneriske metoder, sensibilitet og uttrykksformer. Her var den tradisjonelle presentasjonen tatt ut, i stedet hadde vi 5 minutter hver til rådighet for å fremføre en Live-writing: en eksperimentell opplesning av arbeider som viste nyanser av feministisk skriving og arkitekturkritikk. I tillegg til alle som leste, var en rekke verk vist frem i rommet. En ekstern fagperson var invitert til å respondere på hver runde med fire til åtte fremførere/opplesere. Formatet fungerte ypperlig i det å skape dynamikk mellom verk, ideer, spørsmål og svar, og pausene i mellom. Her fungerte forskning og kunst sammen på en forbilledlig måte. 

Det som ytres over kaffekoppen i pausene, mellom innslag og forelesninger, er en del av konferansens potensial. Det knyttes nye og uformelle forbindelser, nettopp ved å møte personer i et felles fagmiljø. Det kan hende at det viktigste som foregår på Meta.morf-konferansen i år foregår blant deltakerne selv? Jeg er ikke en del av dette fagmiljøet – jeg kan ikke så mye om kunst og teknologi. Dette får meg til å reflektere over hvor mye man egentlig må vite før man går inn i festivalprogrammet.

Boris Eldagsen fra [up]Loaded Bodies Conference (19. – 20. april, 2024) K.U.K. F: Juliane Schütz

I den sammenheng bør konferansebidraget til Boris Eldagsen nevnes. Eldagsen er den tyske fotografen som sendte inn et KI-generert bilde til Sony Awards i 2023 og stilte spørsmål ved hva fotografiet er hvis de er laget av kunstig intelligens. Han viser på lekent vis, i flere av sine arbeider, eksempler på hvordan teknologien kan fungere og hva den kan åpne opp for. Fotografen etterspør en større tydelighet blant sitt fagmiljø om hvorfor vi i det hele tatt skal utforske, lete oss frem og prøve nye ting. Dette er en selvrefleksjon jeg gjerne skulle ha sett hos flere, både i akademisk setting generelt, og kanskje spesielt på Meta.morfs konferanse. 

Jeg opplever også eksempler på svært dårlig kommunikasjon denne dagen. Konferansen ender med paneldebatten Art & Control: Artistic Freedom vs Regulating Tech, i regi av Kulturdirektoratet, med Birgitte Aga, Sarah Cook, Andre Holzapfel, Anders Hofseth og Magnus Aspli, moderert av Stahl Stenslie. Tematikken er for så vidt spennende: Hva skjer med kunstnerisk frihet når KI blir bedre, raskere, og mer overbevisende? Bør man regulere noe her? I samtalen er hovedpersonen, kunstig intelligens, selv invitert inn, i form av tekst på en stor skjerm på scenen. Denne teksten oversetter den engelske diskusjonen til norsk, men er ikke særlig god på det. Derfor hopper det hele frem og tilbake, og distraherer både meg, resten av publikum og debattantene. Flere får spørsmål de ikke klarer å svare på, fordi tekstredigeringen tar all oppmerksomheten. Enda et migreneanfall kommer snikende. Jeg reiser meg etter halve seansen, og går ut. Simultan-oversettelsen som korrigerer seg selv, live og i stor skrift over skjermen, var en dårlig idé. Konsekvensen er at jeg ikke får med meg hva som skjer og hva de godt forberedte paneldebattantene prater om. 

Hotspot (2023) av Marlot Meyer, [up]Loaded Bodies TSSK. F: Juliane Schütz

Kanskje jeg er feil publikum, som verken vet nok, eller har en kropp som tåler denne typen kommunikasjons- eller kunstform? Jeg besøker flere performanceverk på Meta.morf som har krevende strobelys og som gjør meg uvel. Jeg tester ut VR–briller og blir svimmel og kvalm av Werner van der Zwans og Charl Linssens Unconventional Self. Jeg besøker Marlot Meyers installasjon Hotspot (2023) på TSSK, hvor besøkende fester sensorer til hodet og i hendene. Sensorene reagerer på en maskin som sender ut elektriske støt. Det minner meg om den kroniske lidelsen fibromyalgi, som gir elektriske støt i huden. Jeg spør museumsverten om sensoren er ødelagt. Skal det gjøre så vondt? Hun forteller at det er meningen, men at hun deler mitt ubehag. Selv vil hun helst ikke ta på sensorene, men liker å se at ballongene og tentaklene i installasjonen reagerer på at det er mennesker der. Det er jeg enig i. Det er ganske fint å se, samtidig som jeg helst skulle vært foruten smerteopplevelsen. 

Problemstillingen jeg fremmer innledningsvis, om kunst, forskning og kommunikasjon, blir for min del forsterket av en kronisk smerteproblematikk. Kroppen reagerer på alt for mye stimuli. Noe av dette kunne kanskje vært unngått med tydeligere informasjon fra festivalen. Kunsten – og forskningen – kan være uforutsigbar, ubehagelig og uforståelig. Samtidig kan man spørre seg om det er noe i dette med kommunikasjon og klarhet som forsvinner litt i Meta.morfs sprengfulle program.

Fra stolen i mørket, på første rad under Eingeweide: The 7 Cycle av Pevere og Donnarumma erfarte jeg en forestilling og hadde en opplevelse av kroppene som buktet seg på scenen. De virket fremmede, og resonnerer ikke med min egen. Bevegelsene virket strevsomme. Det hele var krevende å overvære. Jeg fikk en følelse av at de maskinstyrte kroppene var kalde. Ledninger, metall, bio-materialer og maskiner – ingenting her ønsker velkommen. Dette er vel det man kaller dystopi? 

Opplevelsene fra Meta.morf får meg til å tenke på hva som skjer med kroppen i møtet med det digitale og det virtuelle, det er det ikke tvil om. Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved om slagkraften forsvinner, når teknologien er såpass voldsom at kroppen ikke makter å forholde seg til den. Meta.morfs poenger om vår tids digitale flodbølge risikerer selv å forsvinne i biennalens informasjonsflom.

Artikkelfoto: Eingeweide: The 7 Cycle av Margherita Pevere og Marco Donnarumma. [up]Loaded Bodies, K.U.K. F: Juliane Schütz

Meta.morf 2024

[up]Loaded Bodies Conference (19. – 20. april, 2024) K.U.K. Kurator: Zane Cerpina.

Utstillinger: 

[up]Loaded Bodies (17. april – 9. juni, 2024.) Charl Linssen, Marie-Luce Nadal, Marlot Meyer, Špela Petrič og Werner van der Zwan ved Trøndelag senter for samtidskunst. 

[up]Loaded Bodies: Ejector (19. april – 28 juli, 2024)Tim Høibjerg ved TEKS.Studio. 

[up]Loaded Bodies (18.april– 18. august 2024) med Cadie Desbiens-Desmeules, Driessens & Verstappen, Frode Oldereid, Martinus Suijkerbuijk,  Marco Donnarumma, Thomas Kvam, Øystein Fjeldbo, ved K.U.K.

Kurator utstillinger: Zane Cerpina og Espen Gangvik.