Å sette ting i sammenheng

Comma på Trondheim Kunstmuseum Gråmølna rommer verk av 13 avgangsstudenter fra 8 land med stor variasjon i teknikk og materiale, men likevel er det mulig å spore en nesten unison bestrebelse etter å sette elementer i sammenheng. 

Et komma brukes både for å sette ting i sammenheng og for å adskille dem. Det er kommaet og de utallige mulighetene det gir til å forbinde, klassifisere, adskille og til å være i en mellomposisjon som har gitt årets masterutstilling navn – og det er befriende hvor godt tittel og utstilling spiller overens. 

I Comma undersøker de nyutdannede kunstnerne hvordan kultur, språk og andre innlærte forståelsesrammer påvirker oppfattelsen av verden rundt oss. Et annet begrep som er treffende for denne utstillingen er «skala»: Hvordan relaterer vi til det som ikke er likt oss selv? Hvilke fortellinger og verdier gir vi rom til?

Et av verkene som helt eksplisitt forholder seg til skala, og som jeg umiddelbart blir fascinert av, er Pål Lersveens Self portait. I denne video-loopen projiseres en nedskalert, naken menneskekropp over en filtpenn som er festet horisontalt til veggen. De to er i samsvarende størrelse, og kroppen åler, kravler og karrer seg frem og tilbake over pennen. Pennen er i seg selv et redskap som brukes til å notere observasjoner, eller benyttes som måleinstrument nettopp for å få størrelsesforholdene riktig i en tegning. Denne enkle destabiliseringen av forholdet mellom pennen og mennesket er en effektiv påminnelse om hvordan våre kroppers størrelse er ufravikelige utgangspunkt i vår forståelse av verden.

Hilde Edvardsen legger også vekt på hvordan menneskers skalering og observasjonsverktøy farger det vi ser. Notes from a satellites journey består av fire malte pappkonstruksjoner som er laget med utgangspunkt i satelittbilder fra Google Maps. Det hele ligner tredimensjonale arkitekturmodeller, hvor flatene mellom bygningene er malt for å etterligne landskapselementer med grønne tregrupper og beige sand. Verket gjør det tydelig hvilke kvaliteter vi ikke ser med den digitale avstandstilnærmingen til våre omgivelser. Men selv om tanken er god, er likevel det taktile som Edvardsen antagelig ønsker å rette oppmerksomhet mot ikke særlig mye tydeligere i hennes verk enn i satelittbildene hun kritiserer.

Hva som skjer når flater representerer rom er også en tråd hos Erin Murphy, som presenterer naturen som kulisse: En grønn grottevegg, et par steiner, en pytt – alt malt på MDF-plater og satt opp som scenografiske elementer i mellomsjiktet mellom realisme og fantasi. Men der Edvardsen fremstår kritisk til det kunstige i representasjonen, virker Murphy mer opptatt av hvilke muligheter ulike former for gjengivelse gir. Hun viser ikke bare hva vi mister, men også hva vi kan vinne ved å undersøke naturen med kulturelle briller.

Relasjonen mellom natur og kultur går igjen i utstillingen, men der hvor Lersveen, Edvardsen og Murphy undersøker dette gjennom skalering og abstrahering, befatter Kate Bells og Brooke Maria Eriksen seg med fortellinger og mytologier. Bells Light me up tar del i den økende fascinasjonen for hekseri som ser ut til å feie over kunst- og litteraturverdenen. Hun fyller et rom med dobbelteksponerte svart-hvitt fotografier som viser utsnitt av halvveis utviskede menneskekropper i en skog. Innimellom fotografiene er det plassert symboler som sender tankene til okkulte ritualer, samt glassflasker fylt med mose og blomsterblader. Midt på gulvet er det dandert en blonde- og velourduk, steiner og kvist i en vase. Sammen med den sporadiske lyden av en bekk og fuglekvitter er det ikke vanskelig å se sammenhengen mellom det naturlige og det magiske. 

Eriksen flytter fokuset fra det magiske og over i lokalhistorien. Words whisper in the dark tar oss med inn i et mørkt rom hvor vi via en rekke objekter blir presentert for en kvinne som lever off-grid et sted på bygda i Trøndelag. Her er en stol med bygdebøker fra Malvik og en grønn parykk, en trønderlånfasade med en QR-kode i det ene vinduet, vrakrester fra en bil, noen små dukkefigurer. Det hele minner om et bygdemuseums måte å formidle på, bare at de små informasjonsplakettene mangler slik at du selv må koble sammen elementene og skape historiene. Likevel gjør katalogpresentasjonen av verket og den tilhørende Instagram-kontoen at jeg i større grad føler meg på jakt etter en fortelling som allerede finnes, heller enn å få rom til å lage min egen. 

Hvem som får rom til å oppdage og fortelle historier er også utgangspunktet for Berke Inces The bridge between, som er plassert ute på taket. Tårnet av trebjelker ligner en islamsk minaret, et arkitektonisk element som Trondheim ellers mangler. Tilknyttet tårnet er en megafon hvor imam Sherin Khankan meddeler informasjon om utstillingen. Slik ønsker Ince å invitere det muslimske miljøet inn i museet. Hvorvidt dette faktisk fungerer er ikke lett å si, men verket blir stående som et bidrag i den stadige debatten om inkludering i kulturfeltet. 

Også Shiva Shervehs Border kunne vært et forsøk på å invitere inn, da hennes verk er synlig gjennom den store glassfasaden ut mot Solsiden. Men veggen hun har malt i en glidende overgang fra svart til hvitt, som en oppskalert skisseøvelse, gir ingen trang til å gå nærmere. Heldigvis høres den jevne nynningen tilknyttet verket også på utsiden, og gir både de som går inn og de som forblir utenfor mulighet til å fundere over menneskelige terskelposisjoner på tvers av kulturelt ståsted: Morgenbønn og avskjeder, de flytende linjene mellom søvn og våkenhet, liv og død. 

Comma er blitt en påfallende sympatisk utstilling. Samtidig savner jeg mer utfordrende bidrag, slik man ellers kunne ha forventet av avgangsstudenter – men kanskje er det å posisjonere oss i relasjon til hverandre og våre omgivelser utfordrende nok i seg selv. Samtalen er uansett ikke slutt så lenge vi observerer og kommuniserer, og vi kan bruke kommaet for å la den fortsette enda litt til.

Comma
Masterutstillingen, Kunstakademiet i Trondheim
8.–23. mai 2021

Trondheim kunstmuseum, Gråmølna