Kunstens rammer og institusjonens vegger

Et ønske om at et nysgjerrig publikum finner veien inn til kunstrommene er noe Trondheims tre nye kunstledere enes om.

I høst har tre av byens kunstinstitusjoner fått nye ledere: Kunsthall Trondheim har ansatt amerikanske Adam Kleinman, Trøndelag senter for samtidskunst (TSSK) har fått danske Carl Martin Rosenkilde Faurby i ledersetet, mens Babel visningsrom for kunst har engasjert hjemflyttede kunstner Petter Buhagen til å skape liv i lokalene. Men hva slags forventninger og ambisjoner har de?  

Jeg spør de ferske lederne om hvorfor de søkte seg hit, og hva som er særlig interessant ved  institusjonene de skal lede og posisjonen de har i Trondheims kunstliv. 

Carl Martin Rosenkilde Faurby er et kjent navn for flere, da han har vært programkurator ved Kunsthall Trondheim siden 2016. Nå er han klar for nye utfordringer:

–  For meg er det å lede Trøndelag senter for samtidskunst akkurat nå veldig spennende. Det har vært en stor utvikling i kunstscenen i Trondheim de siste årene: Kunsthall Trondheim har blitt anerkjent som internasjonalt sterk og toneangivende, K.U.K er kommet inn som en kommersiell aktør med sterk formidlingsinteresse – som samtidig har store, flotte lokaler og en ansvarstaking for den lokale kunstscenen, og snart får vi også Posten Moderne, som har økonomiske muskler til å dra store, internasjonale navn.

– I dette spennet tenker jeg at TSSK blir en sikring av det kunstneriske fundamentet – en institusjon som har føttene godt plantet på trøndersk jord, og passer på at man som kunstner har lyst til å bo og virke i Trondheim. Det er veldig meningsfullt for meg å være en del av grunnstøtten i et slikt miljø.

– Jeg er også særlig glad i å starte opp prosjekter – og selv om TSSK langt ifra er en ny organisasjon er det den energien jeg vil ta med meg.

Også Petter Buhagen vil ta med seg energi fra tidligere prosjekter. Fram til 2021 drev han visningsrommet NoPlace i hovedstaden, og håpet er at Babel kan gi mye av den samme friheten til kunstnere og ledere: 

– Det er et sted som vil tiltrekke seg forskjellig publikum avhengig av hvem som stiller ut, og som har rom for å inkludere dem som er litt utenfor sentrum. For meg er det viktig at Babel er kunstnerdrevet, da jeg som kunstner selv har gode muligheter til å identifisere kunstnernes behov. Samtidig skal Babel gi rom for at kunstnerne skal arbeide på sine egne premisser, og at det skal være kort vei fra idé til utførelse: Det skal være rom for å ta ting litt på sparket.

– Jeg er født og oppvokst i Trondheim, men etter 18 år utenbys er det litt som å komme tilbake til en ny by. Det er spennende å se at det har blitt så mange flere kunstneriske initiativ i forskjellige deler av byen, med ulik profil og agenda. Det er noe av det som har gjort det mulig for meg å flytte tilbake til byen, det hadde nok ikke vært aktuelt for ti år siden.

Adam Kleinman er den av lederne som har gjort den lengste forflytningen, fra New York til Trondheim. Han er likevel ikke fremmed i byen, som han karakteriserer som i boblende vekst både når det gjelder kunst- og matkultur,  og understreker nettopp bevegelse som et kreativt potensial: 

– Jeg kjente til Kunsthall Trondheim på avstand, både ved at jeg kjenner forrige direktør, Stefanie Hessler, men også ved at det var et av de få stedene som klarte å håndtere nyskapende kunst på en god måte. Jeg opplevde at de hadde interessant og innovativ programmering. Teamet deres evnet virkelig å lytte til kunstneren, og pleie frem gode prosjekter. Her fikk kunstner og kurator til et samarbeid hvor verker vokste seg til presise og velartikulerte bidrag i aktuelle debatter. 

– For meg personlig representerer Trondheim et produktivt skifte fra sentrum til periferi: Jeg har bodd og virket lenge i New York, og selv om det er en fantastisk by, er selv store byer provinsielle på sin egen måte. Iblant tror jeg at man kan se mer fra utkanten, og denne tiltroen til at slike perspektivskift er viktige, har gjort at jeg har bodd og arbeidet i mange land, blant annet Mexico, Frankrike og Tyskland. Jeg mener at det å forflytte seg skaper en særegen kreativ naivitet, det gir rom for både gode og dårlige misforståelser. 

På spørsmål om hva deres egne bidrag inn i institusjonene er, og hva som er utviklingspotensialet hos institusjonene de er satt til å lede, er Carl Martin Rosenkilde Faurby rask til å fortelle om ønsket om å åpne opp TSSK for stadig nye grupper, og skape en sterkere tilhørighet til institusjonen i befolkningen. Han har tidligere arbeidet mye med publikumsbygging, og vil samarbeide med en bred vifte av organisasjoner for å styrke bevisstheten om hva TSSK er. Faurby understreker likevel at TSSK har en særlig rolle i å skape engasjement om, og i, kunstmiljøet: 

– Jeg håper TSSK kan bli gode på å ta initiativ til debatter i nyhetsbildet, og arbeide med å styrke vilkår for kunstnere og kunstinstitusjoner. Mange kulturprodusenter må velge vekk å ha familie, eller de forlater kulturverdenen for å få familie. Jeg vil at kunstverdenen skal kunne romme alle deler av livet, og ikke understøtte arbeidssituasjoner som ikke er bærekraftige.

– Selv om publikumsutvikling er grunnleggende, er det mer tungtveiende at TSSK skal være et viktig sted. En drøm for fremtiden er at tilhørigheten utvides utenfor selve lokalet, og utenfor Trondheim: Dette er jo Trøndelags senter for samtidskunst – og jeg har et håp om at man føler tilhørighet til oss også i Namsos. For å få til det, må vi være til stede med for eksempel kunstneropphold og kunstproduksjoner for både voksne og barn, og styrke arbeidet som regionens kompetansesenter for kunst i offentlige rom. Her har vi mye å ta tak i, både hva gjelder formidlingen av verk utenfor kunstrommene, men også ved å synliggjøre arbeidet en kunstkonsulent gjør.

Også Adam Kleinman er opptatt av å sprenge institusjonens grenser, og tydeliggjøre kunstens tilhørighet innenfor livets videre rammer:

– Det jeg solgte inn da jeg søkte på stillingen, var at jeg ville bevege institusjonen utenfor veggene. Det var egentlig en enkel uttalelse: For å utvikle publikum er du nødt til å oppsøke dem fysisk. Jeg har arbeidet mye med nomadiske prosjekter tidligere. Etter finanskrisa gjorde jeg for eksempel om et kvartal på nedre Manhatten til en midlertidig skulpturpark og planteskole. Nå har jeg lyst til å finne ut hvordan en kunsthall på norsk jord kan strekke seg ut i andre offentlige og private rom, samtidig som man beholder sin kunstfaglige integritet. 

– For meg er det viktig å vise at kunst har relevans i alle livets områder. Kunst har blitt sett på som noe elitistisk. Dette henger sammen med at museer gjerne oppfattes som fryktinngytende, kunnskapsvoktere. Det å fjerne veggene er et forsøk på å motvirke dette, og det samme er arbeidet med å videreutvikle Kunsthall Trondheims multidisiplinære profil. Kunsthallen har dratt mange koblinger mellom kunst og naturvitenskap tidligere, men jeg vil gjerne arbeide enda mer inn mot de humanistiske fagene. 

– Det er ellers viktig at en institusjon gir kunstneren hjelp til å utvikle noe vedkommende ikke ville fått til på egen hånd, at institusjonen skaper et miljø hvor nye verk og ideer finjusteres. Her håper jeg at Kunsthallen kan tydeliggjøre hvordan kunst er et samarbeidsprosjekt: Jeg tror kunstbransjen har mye å lære av for eksempel filmbransjen, hvor alle som har bidratt blir kreditert. 

For Petter Buhagens del handler Babels potensial om å være tro til visningsrommets rammer, og gi rom for publikums vurderinger:

– Jeg tenker det er viktig at Babel skal fortsette å kunne romme all slags kunst. Vi skal ikke ha noe konseptuelt uttalt rammeverk eller satsingsområder, men heller være et åpent rom hvor fellesnevneren er å vise verk av høy kvalitet, og hvor den kunstneriske autonomien står sterkt. Jeg tenker også det er viktig å se på hva som kler rommet. Babel egner seg absolutt best til solo- og duoutstillinger, heller enn kuraterte, temabasert utstillinger.

– De åpne rammene må også gjelde i møte med utstillingen, og selv om gallerivaktene må være godt informerte om utstillingene som foregår, er det viktig å gi rom for den enkelte publikummers eget møte med verket.  På Babel skal det være tydelig at det ikke er en fasit, man kan stole på sin egen betraktningsevne. 

Publikumsutvikling og det å nå utenfor institusjonens vegger berører spørsmålet om kunstens sosiale rolle. Men hvordan balanserer de nye lederne spørsmålet om tilgjengelighet med et kvalitetsbegrep? Carl Martin Rosenkilde Faurby mener det ofte blir satt opp en motpol mellom det folkelige og kvalitet, eller mellom opplevelse og kvalitet, men synes ikke det ene trenger å utelukke det andre.

–  Samtidig er begrepet kvalitet vanskelig fordi det kan brukes av privilegerte som ikke ønsker endring.  For meg handler spørsmålet om kvalitet og estetikk om hvordan vi mennesker sanser – kvaliteten ligger i hvordan kunsten kan sette i spill hvordan jeg opplever verden. Samtidig må vi forstå at ting kan være viktige selv om det ikke rører deg, på samme måte som en god del grunnforskning kan være viktig selv om du ikke forstår det. 

Også for Petter Buhagen er kunsten en døråpner til forståelse, som vi må trene oss i å stå i selv når det er ubehagelig: 

– Jeg har troa på kunsten som sådan. For meg er den en slags alternativ virkelighet som kan gi tematisk og estetisk innsikt i hva som helst. For meg er det en kvalitet ved kunsten at den i prinsipp skal kunne romme alt. Samtidig er det overraskende vanskelig å gjøre kunsten relevant, og jeg opplever stadig mindre rom for en kunst uten ideologiske bindinger. Samtidig blir oppmerksomhetsevnen vår stadig mer utfordret, og vi mister tålmodigheten med det vi ikke umiddelbart forstår. Jeg håper Babel kan være et sted som gir rom for å oppleve noe du ikke griper umiddelbart, eller synes er litt kjedelig, men som du likevel tør å stå i lenge nok til at du finner en mulig inngangsvinkel. 

Adam Kleinman sier han har sluttet med å forsøke å rettferdiggjøre kunst. 

– Vi har forsøkt å finne svar på hva kunst er og hvorfor det er viktig i flere tusen år uten at noen egentlig har funnet ut av det. Jeg finner trøst i at det er noe menneskene har gjort siden tidenes begynnelse, og at det derfor må være en viktig, fundamental del av den menneskelige erfaringen. Jeg tror ikke det er særlig intelligent å tenke på kunst som noe hvor du kan putte inn X og få Y, og når kunsten skal ha en viss funksjon i samfunnet blir det ofte slike litt entydige kausaliteter. Jeg vil gjerne bringe tilbake tanken om at kunsten kan fungere på et interpersonelt plan, ikke bare på et samfunnsplan. Kunst kan være viktig for den enkelte ved at den hjelper deg å skape og forstå narrativ, og ta del i erfaringer du ikke nødvendigvis har gjort selv. 

Til slutt spør jeg om de har synspunkter på hva som kan bli bedre med kunstbyen Trondheim. 

For Carl Martin Rosenkilde Faurby handler det om et mer internasjonalt kunstmiljø:

– Jeg skulle ønske at vi hadde flere residenser, atelierbesøk og synlighet for kunstnere i byen. Det ønsker jeg å jobbe for. 

For Buhagen er det de byråkratiske rammene som er mest i veien for en kunstnerisk praksis:

– I kunstverdenen har byråkratiet spist opp hverdagen, slik at det du får minst tid til er selve produksjonen av verket. Det er som et smørbrød med masse staffasje av rammer, søknader og rapporter, og i midten der er det en liten bit kunstproduksjon igjen. Jeg kjenner jeg blir litt trassig av alle de målene som må oppfylles for å drive et visningsrom. Man ser det jo i søknadene: At du kan krysse av i de riktige boksene har en enormt stor påvirkning på om du får støtte, og da handler det plutselig primært om satsingsområder. Men for meg er satsingsområder sekundært – hovedinnholdet er jo kunsten og utstillingen. Byråkratiseringen av faget speiler dessuten spørsmålet om kunstnernes autonomi og økonomi: Kunstneren er alltid det siste leddet som blir betalt – de som jobber på institusjonene, skriver katalog, tar bilder – alle sammen får betalt før kunstneren, og ofte etter langt bedre vilkår. 

Kleinman vil helst snu spørsmålet på hodet: – Heller enn å snakke om hva som er utfordringer i kunstfeltet, vil jeg si hva som er viktig å bevare, og det er nysgjerrigheten. Utfordringen vil være at nysgjerrigheten er på vikende front, men jeg vil heller legge vekt på hvordan vi må fortsette å være åpne for alle som er nysgjerrige – Jeg tror det er sånn kunst trives. Helt fundamentalt sett burde kunst handle om glede.