Kunsten å feile

Kritikk 15.10.2019

Når Kim Hiorthøy nå viser sin første separatutstilling i hjembyen Trondheim, kan det ikke beskrives som annet enn å entre et typisk hiorthøysk univers, både i form og innhold. 

Utstillingen, som har fått tittelen Better Worse, vises på Dropsfabrikken. Den består av arbeider i ulike materialer: Små skulpturer i trefinér er plassert liksom tilfeldig rundt om på gulvet, mens på veggene henger kollasjer i akvarell, tegninger på porselensflater og to større akrylmalerier. Innholdet i disse bildene gjentar seg, og består av kjente motiv som bygninger og menneskekropper. 

Bygningene ligner boligblokker og fabrikker, mens de stiliserte menneskene er fanget i ulike bevegelser: fallende, krabbende, gestikulerende eller dansende. Noen ganger ser det ut som at de slåss, og ser man nærmere etter, oppdager man at flere av figurene mangler armer og bein. En av tegningene viser en menneskefigur som stikker et spyd gjennom en annen kropp så blodet spruter. Det at tegningen har tittelen Plan antyder at det finnes motiv og mål hos disse sjablongaktige figurene. 

«Better Worse», Kim Hiorthøy, F: Dropsfabrikken

Med et påfallende enkelt og naivistisk uttrykk står arbeidene som typiske eksempler på Hiorthøys kunstneriske praksis. Verkene forsøker å si noe grunnleggende om den menneskelige tilværelsen, men det er ikke tydelig hva dette består i. En av skulpturene på gulvet tar form som et avhugget hode, opp-ned, med en blodrød stripe ved halsen. Den fremstår noe grotesk, spesielt når jeg etter hvert legger merke til trefinérkniven som ligger henslengt i et hjørne. 

En tredje skulptur minner om en varde, eller en steinformasjon i en japansk hage slike som skal innby til harmonisk kontemplasjon over universets bestanddeler. Jeg får inntrykk av å oppholde meg på et åsted, men heller enn å føle vemmelse eller skrekk oppleves situasjonen absurd: Hva gjør et avkuttet hode og en kniv i en zen-hage? 

«Nature Man», Kim Hiorthøy (2019) F: Dropsfabrikken

Utstillingstittelen Better Worse er hentet fra Samuel Becketts prosatekst Worstward ho!, skrevet i 1983. Becketts tekst er beskrevet som en utforskning av språkets muligheter, der skikkelser manes frem for leseren, forandres og forsvinner igjen. Å lese teksten gir et godt innblikk i forfatterens skriveprosess. På samme måte finner man spor av arbeidsprosess i Hiorthøys verk: Små ujevnheter i papirklippingen, en strek på avveie, en tilsynelatende sølt malingsflekk. En figur ser til og med ut til å være forsøkt klusset ut. Det er lett å se for seg et tenkt scenario hvor kunstneren korrigerer seg selv, prøver igjen og kanskje til og med blir lei av sine egne arbeider – muligens i så stor grad at han til slutt tar livet av figurene sine med kniv og spyd? Forsøkene blir til slutt del av en ufullkommen, men like fullt ferdig kunstutstilling.

I likhet med Beckett lar Hiorthøy det være opp til betrakteren å gi mening til det ufullstendige narrativet. Kanskje er det med henblikk på dette, eller helt enkelt fordi Hiorthøy deler opp bildene i ruter, at utstillingen fort leses som en tegneserie. De mange identitetsløse skikkelsene i et landskap av tomme, kalde bygg danner like fullt en helhet.

«List» (2019) og «Go for Good» (2019), Kim Hiorthøy. F: Dropsfabrikken

Som i Hiorthøys tidligere kunstproduksjon reflekteres det over arbeidsprosessen og utstillingen kan leses som en kunstnerisk selviscenesettelse. Hiorthøy refererer da også til forfatteren Thure Erik Lunds ord: “Og slik har jeg altså klart, med sleipt, nedrig juks og tilslørte lettvintheter, å kare meg fram hit, inn i dette, helt hit, nå.” Man kan selvsagt stille spørsmål ved om ikke denne praksisen resulterer i et uttrykk som oppleves vel selvrefererende og introvert. På en annen side åpner den for refleksjon rundt det å arbeide og det å skape. Som en ofte sitert setning fra Worstward ho! beskriver det: «Ever tried. Ever failed. No matter. Try Again. Fail again. Fail better». Hiorthøy gjentar oppskriften, i flere variasjoner.

 

Artikkelfoto: «Worstward Ho», Kim Hiorthøy (2019). F: Dropsfabrikken