Å appropriere modernismen

“This seems to be a misunderstanding, I am not interested in the body. I am not sure that I have a body. (I am interested in philosophy!)” Franz West

Sten Are Sandbecks verksproduksjon befatter seg (åpenbart) med de samme formale problemstillingene som kunstnere i alle kunsthistoriske epoker har måttet gjøre, men hvor det er med en annen innfallsvinkel, eller uten modernistens selvfølgelighet at verkene skapes.

Maleriets økonomisk psykologiske opp- og nedturer, fra levende til dødt og tilbake til dets halvamputerte zombietilstand, er ytre faktorer som påvirker, og i Sandbecks Fashion Ghost uttrykkes tvilen til mediet materielt, gjennom en forsaking av maleriets todimensjonalitet. Verkene tar her form som eller erstattes helt av objekter. Sandbeck har selv beskrevet maleriets konseptuelle kollaps som en tilstand hvor mediet er å anse som infantilt.

Uten maling

Før maleriobjektene i Fashion Ghost har Sandbeck tøyet mediet i en looper-aktig framferd, som en rastløs zapping gjennom episoder av The Shock of the New (1980). Enkle figurer og umiddelbare utsagn på lerret er ofte brukt for å uttrykke det selvmotsigende, på bekostning av kunstnerpersonaen og alle andre deler av kunstfeltet i samme omgang. Dette ble ved en anledning erstattet av teknikk-hyllesten; ekspresjonistisk hands on! malerier (rett fra tuben) og dét, direkte fra en gjennomgang av mediets ytterste motsats, hvor en konseptuell dekonstruksjon resulterte i det materielt asketiske, maleriet uten maling.

Bestandelene i sistnevnte verk; som blindramme, lerret, stift, er altså uten maleriets tradisjonelt sett livgivende eller personlig avgjørende signatur. Denne svært (medie)selvmotsigende og forsakende gesten er, i følge kunstneren selv, et forsøk på å riste mediet fri fra tidligere tradisjoners assosiasjoner og bruk. På en annen side kan det ses på som et krigersk virkemiddel for å puste liv i maleriet som et åndelig aktuelt medium igjen.

Menneskelig motsetningsfylt teater

Body Painting (produsert og vist i 2011, LNM) er, som tittelen forteller, kroppsliggjorte malerier. De romlige objektene er medietro, ved fortsatt å være bygget opp av (det tradisjonelle) maleriets komponenter, samtidig innføres det her en performantiv, og i grunnen iscenesatt relasjonell kvalitet.

Som i den samtidige utstillingen The Gates to Hell i Vigelandmuseet møter vi i Fashion Ghost verker som med en rekke teknikker er bygget opp av enkle materialer. Her er det tilrettelagt for en tenkt relasjon mellom det levende og det livløse (kunstpublikumet og objektene). På display, en satire over scenen, som et forsøk å avdekke menneskets og/eller kunstfeltets psykologiske væren. Dets mer eller mindre skjulte nevroser og forutsigbare handlingsmønster:

I The Gates to Hell er verkene (rollebesetningen) sågar utstyrt med egne replikker, hvor det er på det rene at «Repression» (direktøren) snakker om uvesentligheter som tapasen, middagsselskapet eller andre omkringliggende ‘effekter’ (framfor å ha fokus på det utstilte). «Intellectualization» (kritikeren) er opptatt av egen framtoning mens han vurderer effekten av sin stillingstagen til utstillingen. «Denial» (kuratoren) prøver å bestemme seg for hvilken merkelapp han skal utstyre utstillingen med, og «Sublimation» (kunstneren) blir stoppet i døren på sin egen utstilling, hvorpå hans innvending: «But I am Sublimation», blir avvist av «Rationalisation» (vakten) med: «So sayeth them all…»

Masseproduksjon

«(…) to consume is only a taste» Gabriel Tarde

Besetningen av skulpturer i Fashion Ghost kommer uten replikker, men har titler som henviser fritt til en bråte religiøse og mytologiske figurer, scener eller karakteristikker. Man kan se skulpturene som symboltunge selvstendige kropper, eller motsatt, som livløse, primitive objekter klar til å fylles med publikums egne projeksjoner.

Sandbecks Woman (oppstilt i pentagramklynga The Gathering overfor Infant, Night, Boy og Worrior) har tilfeldigvis mer til felles med Franz Wests malte plakater for Passstücke [monterte deler] (2008), enn Munchs berømte kvinneskikkelser. Mindre borderline-nauseating enn man kunne frykte å måtte utsette seg for, oppfattes de opptil tre meter høye Sirens (I -III), som med påklistret smil (Sirens I), danner front mot den kjønnslig ambivalente St. Sebastian. De påmalte trebjelkene Man, Naivety og Zombie i serien L.o.g.s. støtter seg uselvstendig til veggene i gallerirommet. Mens Phoenix decending er det verket i utstillingen hvis teknikk og form hinter mest mot det opprinnelige todimensjonale og veggbaserte utgangspunktet fortellingen startet med.

Det som skiller ånden fra skallet hva angår betegnelsen kunst (autonom produksjon) eller kreativitet (masseproduksjon), er at det avgjørende spørsmål for å bale videre med det, ikke er hva man skal produsere, men hvorfor. Skulpturene som utgjør Fashion Ghost er på samme tid påstander om kunstscenens karakterer, og av menneskets psykografi og roller. Skulpturen som bærer samme tittel som utstillingen (oppkledd i plastikk fra topp (bøtte) til antrekk (gjennomsiktig dekkplast), later til å poengtere at feltet er rollebesatt av ‘kreative’ utøvere som masseproduserer åndsforlatt avfall, og Sandbecks utstilling(er) spør hvorfor.

Sten Are Sandbeck, Fashion Ghost
24.11.12 – 13.01.2013,
Trondheim Kunstmuseum, Gråmølna