Den minste middelmådige fellesnevner

I det meningskonsentrerte triangelet kunstinstitusjon, kunstner og betrakter, utgjør vanligvis kunstverk(er) ‘avtalen’ eller forholdet mellom disse, og utgangspunktet for (en)hver utstilling. I A brief dwell upon work and pretence av Øyvind Aspen i Rake – for anledningen omgjort til Ditt lokale travestilaug  – blir man presentert for verker hvor den minste fellesnevneren for hva som inngår i denne kategorien (kunst) stilles ut, med påståelig vektlegging av det middelmådige.

Slik som rødvinsflekker på det midlertidig gulvbelagte eggehvite vegg-til-veggteppet. Et stativ med noe sammenrasket og særs contemporary material/søppel – med videoopptak, vejntle, fra hvordan stativkunsten manuelt, støyende (og målbevisst) ble fraktet oppover Elgesetergate natterstid, for slik å få sin plass i travestilauget. Noen omhyggelig tarvelige videoer til, akkompagnert av plansjer over kunstnerpersonaens (selv)undersøkende og til tider kroppslig granskende praksis, samt en marmorsoklet forgylt skulptur hvor ett par samlede hender varsomt holder om avføring. I tillegg foreligger et fra «munn til munn»-forsøk på samarbeid, bestående av serieproduserte skulpturer hvor Aspens uttømmende titler, som «A sculpture of you rejoicing when given the gift of a show that sucked more than yours did», er materialisert via kollega/venn Örn Alexander Ámundasons munnhule (tygd kjeks). En utskrift av en epost sendt mellom kunstnerne (en uke) forut for dette ‘samarbeidet’ banker på plass hvor casualalvorlig utstillingen er ment å leses.

A complete fool/tool

Det er i det hele tatt et insisterende utvalg av både det ene og det andre, her. På ett vis er det en selvfornedrende og lav-økonomisk etterfølger av Elmgreen og Dragsets cockyironiske The Collectors fra 2009 man får et ‘gjensyn’ med. Men i stedet for å plassere den entusiastiske og betalingsvillige samleren, er det den sorrye kunstneren selv, eller kunstnerpraksis som sådan, som mest av alt får gjennomgå. Påskuddet om å gjøre narr av (eller bokstavelig talt drite ut) eget fagfelts ego trap og i forlengelse av dette; kontrakten mellom selvsentrert praksis, institusjonens vaklende tilstand og betrakterens selvbedrag, kan nok for den kulturpatriotisk anlagte virke uvørent patetisk, og noe en i instrumentaliseringens eller jungelpedagogikkens navn kan velge å støte fra seg som ansvarsløst tullball.

Eller, man kan velge å se kvaliteter i det overdrevent banale presentert i travestilauget. For det er ikke til å unngå at denne taken på den estetiske opplevelse eller erfaring samtidig konkretiserer varianter av bad art by accident, som det alltid vil være et kreativt overskudd av. Begrepet «kreativitet» identifisert her som egenskapen å velvillig tilpasse seg allerede definerte rammer.

Det er verken banebrytende eller ukorrekt av en kunstner å hevde at selv en godt tygd kjeks plassert på en hvit sokkel i det hele tatt er; «A sculpture of my subversive exhibition’s storefront window, persistently praised as a practical public mirror». Men påpekningen er velkommen.

Øyvind Aspen
A brief dwell upon work and pretence
26. mai – 2. juni 2013
Ditt lokale travestilaug (Rake)