Dokumentert dialog – ArtScene Trondheim


Dokumentert dialog

Kritikk, 12.10.2013

Da Lademoen Kunstnerverksteder i fjor IMG_6134presenterte første del av sitt planlagte treårige utstillingsprosjekt, hvis mål er å synliggjøre Lademoen som område, fungerte nomadebegrepet som omdreiningspunkt i gruppeutstillingen Lademoen Art Nomads. Resultatet ble et åpent formulert prosjekt der kunstnere som tidligere hadde gjestet Lademoen Kunstnerverksteder, presenterte alt fra velformulerte og stedsspesifikke kommentarer til prosjekter av mer diskutabel art og slagkraft.

Også med årets prosjekt Lademoen kunstdialoger fremstår utgangspunktet som løst: Åtte nordiske kunstnere, hvorav to jobber som duo, er blitt invitert til å stille ut sine respektive prosjekter i bydelen. Og tema er denne gang nettopp Lademoenområdet. Kunstnerne er likevel blitt forelagt et underordnet krav: Prosjektgruppen har ønsket at samtlige skal inngå i «en eller annen form for dialog med Lademoen». Da denne spesifikke delen av Østbyen i fjor fungerte som en fleksibel tumleplass for hva det måtte være av kunstuttrykk, er utfordringen i år av en noe annen art. Oppfordringen om en «dialog med Lademoen» har ført til at det i forkant av prosjektets åpning er innledet forskjellige former for samarbeid med diverse aktører i området.

Ebba Mois prosjekt Kunsten og Ny sjanse og EVONysjanseKatya Sanders Caliban synes umiddelbart å ha felles trekk: Begge har gjennomført aktiviteter i forkant av åpningen, og presenterer forskjellige former for dokumentasjon av dette samarbeidet i LKVs visningsrom Babel. Men her slutter også fellestrekkene. Moi har i flere år jobbet målrettet med formidling av og forståelse for samtidskunst blant barn og unge, særlig i tilknytning til prosjektet Tenthaus Oslo. Denne gangen har hun inngått et samarbeid med «Enhet for Voksenopplæring» og deres program «Ny Sjanse», som altså er lokalisert på Lademoen. Kunstfagenes neglisjerte plass i den norske skolen, behovet for å implementere gode strategier i formidlingen av samtidskunst, som i sin tur kan gi økt innsikt og forståelse for kunstens potensial, er alle faktorer som understreker viktigheten av Mois bidrag. Men prosjektet som nok har fungert i den opprinnelige samarbeidskonstellasjon, har ett aber når den skal inngå i utstillingskonteksten. Resultatet er noen ark der deltagerne har skrevet ord de føler definerer dem, noen fotos som elevene selv har tatt i løpet av prosessen, og et enslig foto av selve inngangsdøren til Enhet for Voksenopplæring (komplett med tagging og slitasjeskader), der påskriften og billedliggjøringen av «en kommunal tilrettelagt visjon» om en ‘ny sjanse’ kontrasteres av inngangspartiets realgrelle og medtatte preg.

2013-09-21-11.43.13Katya Sander har på sin side holdt en åpen workshop på Lademoen Kunstnerverksteder hvor deltagerne har laget sine egne versjoner av forbruksvarer i leire basert på minner av de spesifikke objektene, som så er avstøpt i et hvitt plastmateriale. De i varierende grad forvridde eller minutiøse forsøkene på å kopiere originalene er stilt ut på hyller i Babel. Avstøpningene fungerer som materialiserte tolkninger av kjente forbruksvarers masse og utforming.

I Sanders tilfelle er det siste leddet, presentasjonen, gjennomført også med den besøkende i mente. Sander gjør overgangen fra det abstrakte til det konkrete så håndfast at man som publikummer føler seg som aktivt nysgjerrig deltager. De to nevnte prosjektenes lignende inngang, men totalt forskjellige utløp, illustrerer dessuten en viktig utfordring ved Lademoen Art Dialogues: Når den besøkende inviteres inn i en nettopp så stedsspesifikk kontekst med en samfunnsengasjert og handlingsvillig tone, medfører invitasjonen en forventning om engasjerende opplevelser.

Det stedsspesifikke blir i særlig grad tatt opp av to kunstnere. Sissel Mutale Bergh, væpnet med Lademofortellinger løftet fra lokalbefolkningen, har pepret bydelen med en type minneskilt som opplyser om skjebner, småfortellinger og hverdagsaforismer som har unnsluppet historiebøkene, men som har blitt holdt i hevd på folkemunne. Berghs lokalhistorier fungerer i denne utstillingskonteksten på ett vis som et samlende bidrag. De over seksti plakettene dukker tilsynelatende opp overalt (når man først er blitt oppmerksom på dem) og beholder sin effekt i denne konteksten ved å være uforutsigbare og skeive beretninger fra gapet mellom historiebøkenes verifikasjoner og ryktenes falsifikasjoner.

1234621_10151826567208758_320421979_nSamtidig kontekstualiserer Juhana Moisander det gamle kino- og teaterhuset Rosendal på treffende vis ved å projisere scenepersonligheter in action og øvrige kinobesøkende i tilnærmet svart-hvitt-estetikk på byggets inngangsdører i glass. Rosendal, hvis skjebne stadig kastes mellom private aktører, kommunale makthavere og lokale ildsjeler, har i en årrekke stått tomt. Det Moisander her gjør, er så renskåret, men samtidig så virkningsfullt, nettopp fordi husets forgagne funksjon blåses til live som et stille rop på fasaden. Projiseringene av filmscener og aktivitet på teaterhusets fasade fyller huset nok engang med illusjonen av liv, men den største og avgjørende effekten er her det trykkende nærværet av fravær. Projiseringene som hver kveld slås på, understreker et (for øyeblikket) ubrukt potensial i Østbyen.

Kristina Müntzings humoristiske bidrag, Lademoens Ambassadør, en person oppdresset som en blanding av The Pumpkin King, UFFA-punkeren og en sosialpedagog i praksis. I dette prosjektet er konseptet om ‘publikummeren som deltager’ tatt til nye høyder, men man kan spekulere i hva denne skikkelsen egentlig bidrar med, annet enn å være lyttende overfor Lademoen som bydel. Figuren skriver fortløpende en oppsummerende bloggdagbok i stilen «Fin höstdag var det idag igen, träffade en kvinna som undrade koffør går du runt sånn?!» og «Sen gick jag igen till Lilleby skola, där jag var på loppmarknad i söndags.» På bloggen kan man blant annet lese mer om hvordan Lademoens Ambassadør (ikke overraskende) tiltrekker seg barns oppmerksomhet, mens voksne heller krysser gaten i møtet med Lademoen Art Dialogues’mest høytflyvende prosjektidé.

Om man videre finner frem til Noora og Kimmo Schroderus’ solide, men ensomme speilvendte betongavstøpning av en jeep i en liten gresskråning – som man nesten bare må anta at inngår i en dialog med omgivelsene ved å være kunst i offentlig rom – har man rundet årets siste bidrag. Ett aspekt er nå tydelig, vel og merke et aspekt som også var synlig i fjorårets tapning: Når invitasjonen er så åpen, når konseptet er så løst, når bidragene i så liten grad inngår i en dialog med hverandre, får man nødvendigvis en ukuratert samleutstilling med vidt forskjellige resultater, hva gjelder kommunikativ relevans og lødighet. Til forskjell fra i fjor har prosjektgruppen tonet ned profileringen av denne bydelstematiserende utstillingen som et sosialkritisk prosjekt. Neste års utstilling avslutter trilogien. I denne andre runden bys det på flere sterke enkeltbidrag innenfor en litt beskjeden helhet, som i stor grad baserer seg på og inviterer til utforskning av dokumentert dialog. Eller for å si det med en av dagsoppsummeringene til Lademoens Ambassadør: «Jag gick hemåt. På vägen gick jag förbi Svartlamon barnehage igen. Där var dom lika glada som alltid! Börjar känna mig familjär i området, kanske det märks?»

Lademoen kunstdialoger 21. sept – 13. oktober 2013
Ebba Moi, Katya Sander, Per Kristian Nygård, Noora og Kimmo Schroderus, Kristina Müntzing
og Juhana Moisander

arr. Lademoen kunstnerverksteder ved Per Formo, Kristina Karlsen og Margrete Abelsen