Avvikende dialog

Som separat kunstnerisk uttrykk fungerer Fredrik Lunds bidrag som en uferdig, men leken arkitektonisk prosess. Anne-Karin Furunes bidrar med et solid og gjennomarbeidet formspråk. Likevel bærer Rakes første utstilling snarere preg av påtvunget samtale enn kuratert kommunikasjon mellom kunst- og arkitekturfeltet.

I møtet med denne utstillingen trekkes jeg mellom to typer forankring: På den ene siden kan man legge vekten på de to utstillernes separate verker og hva disse enkeltvis evner å kommunisere. På den andre siden kan man velge å fokusere på hvor godt utstillingen som helhet evner å realisere Rakes selvutnevnte mandat: ”Rake skal være formidler av arkitektur og billedkunst, og har som mål å være et møtepunkt for kunst- og arkitekturmiljøene i byen, og i tillegg bidra til å øke bevisstheten omkring hva kunst og arkitektur kan være”.

Møtet mellom kunst og arkitektur er (selvfølgelig) ingen ny idé. Å fusjonere kunst og arkitektur er nettopp definisjonen av nært sagt all kunstnerisk utsmykking. Forskjellen mellom kunstnerisk utsmykking og Rakes prosjekt er imidlertid at førstnevnte møte som oftest realiseres med arkitekturen som premissleverandør, mens det her er tale om et møte der arkitektoniske impulser settes inn i billedkunstens kontekst i form av et stedsspesifikt visningsrom for dette møtet.

Den lille bygningen i Elgsetergate er med sin miljøbevisste profil og sin inkluderende agenda både en god kunstnerisk ansats og etter min mening et kreativt gjennomført byggprosjekt. Rake huser en liten cella, omkranset av en mengde vinduer. Mellom dette indre kammeret og den ytre vindusfasaden løper det en smal gang. Den besøkende får fullt innsyn fra utsiden, men blikket stoppes av cellaens yttervegger og røper dermed lite om hva som befinner seg i visningsrommets kjerne.

Inne i visningsrommet dominerer fire mørke stålplater – satt sammen til én bildeflate – som er perforerte ved hjelp av små hull. Platene er montert med noen centimeters avstand fra den hvite veggen, slik at lyset slipper til bakenfor verket. Den fotografiske fremstillingen av en kvinnes ansikt kommer først til syne om man stiller seg på noen meters avstand fra bildet. Verket er karakteristisk for Anne-Karin Furunes’ bildespråk, et uttrykk som mange ganger har tjent som velfungerende utsmykkinger i arkitektoniske sammenhenger. Portrettet av denne ukjente personen trer imidlertid kun frem på avstand. Om man nærmer seg ansiktet, forsvinner det i mylderet av minutiøst fremstilte hull. Beskrivelsen av dette stillferdig fremtredende og gråtonete verket som ’konfronterende’ i pressemeldingen, bærer med seg en forhåpning om noe mer voldsomt enn det som her er tilfellet, men idéen om et møte som fordrer distanse fremfor nærhet, vekker så absolutt en kommunikativ nysgjerrighet. Et annet og mindre verk i samme stil er plassert i den smale yttergangens nordlige hjørne. Her dannes nok et kvinneansikt, men dette trer kun frem når en står på utsiden og kikker inn gjennom vindusfasaden.

Langs visningsrommets indre vegger løper det en kontinuerlig og rett blyantstrek. Denne styrer med jevne mellomrom opp og ned i tilsvarende snorrette vendinger. Disse avstikkerne ender opp i forskjellige ansamlinger av metallstykker, trebiter og annet gjenbruksmateriale. Arbeidet opererer slik helt i tråd med Rakes miljøprofil. Hovedlinjen runder innerveggens hjørne og ender opp (eller starter?) på cellaens yttervegg. Installasjonen ligner bygningsgrupperinger av forskjellig art, som samler seg langs en smal vei, sett ovenfra og ned. Verket er titulert ”frank lloyd wright, frank lloyd wrong, frank left right, frank left home” og er Fredrik Lunds bidrag til utstillingen.

Rakes første utstilling er på forhånd promotert som noe i retning av en standardsetter. At de to utstillerne begge har professortitler i henholdsvis billedkunst (Furunes, KiT) og arkitektur (Lund, NTNU) skal disse selvfølgelig ikke lastes for, men i og med at Rake er bygget og blir drevet av unge aktører fra kunst- og arkitekturstudiene i Trondheim, blir jeg overrasket over at den første utstillingen er frontet av to professorer fra det selvsamme miljøet. Den utprøvende, usikre og ”unge” profilen blir i så måte erstattet av en autoritativ pondus. Dette inntrykket forsterkes av at det ligger to tykke og rikt illustrerte bøker om og av Lund og Furunes ved inngangen, som erstatning for en inkluderende og kort presentasjonstekst. De to bøkene ligger der som garanter for kvalitet og sakkyndighet. Selvfølgelig kan den besøkende ta seg tid til å sette seg ned og bla seg gjennom de mange sidene, men det er vel ingen underdrivelse å påstå at de fleste som besøker Rakes første utstilling er kommet dit for å se de utstilte verkene, fremfor å lese bøkene ”Anne-Karin Furunes” av Anne-Karin Furunes eller ”A book on basic architectural design” av Fredrik Lund.

Et annet problematisk (og langt viktigere) aspekt ved denne utstillingen dreier seg om måten de to aktørenes verker ikke later til å ha noe som helst med hverandre å gjøre. Arbeidene avløser hverandre ikke på annet vis enn at Furunes’ kvinneskikkelse er montert overfor Lunds installasjon. Den dumpe verkstittelen ”frank lloyd wright, frank lloyd wrong, frank left right, frank left home” spiller på ordlyden av den innflytelsesrike modernistiske arkitektens navn og har lite eller ingenting med verket i seg selv å gjøre, og i enda mindre grad med Furunes’ poetiske sujett, som i denne sammenheng snarere kan oppfattes som en skrikende kontrast enn som et avløsende skifte. I så henseende får jeg en følelse av at Furunes og Lund her stiller ut gamle verker om igjen og benytter seg av Rake som et noe tilfeldig lokale istedenfor å jobbe sammen i et visningsrom som rommer et større potensiale enn det som kommer frem i denne omgang. Utstillingen er slik et godt eksempel på at å legge listen tungt ikke nødvendigvis er det samme som å legge den høyt.