Solcelle-show off

Kommentar, Kunst og klima, Tekstserier 04.11.2019

Powerhouse Brattøras estetikk «form følger miljø» er en fremvisning i bærekraft, men når det legges til rette for økt energiforbruk kan den miljømessige gevinsten fort bli symbolsk. 

Fra utviklernes side blir Powerhouse Brattøra presentert som en løsning på en fremtid hvor mennesker må legge om forbrukervanene sine: det er «(…) et bygg som produserer mer ren og fornybar energi over livsløpet enn det som blir brukt til produksjon av byggevarer, oppføring, drift og avhending av bygget». De som står bak er eiendomsselskapet Entra, prosjektutvikleren og entreprenøren Skanska, miljøstiftelsen ZERO, arkitektkontoret Snøhetta og rådgivningsselskapet Asplan Viak.

I følge FME ZEN Research Centre (NTNU/SINTEF) er målet ved bærekraftig arkitektur at bygg «(…) produserer mer fornybar energi enn det bygget selv trenger (…) [gjennom] (…) bruk av solcellepanel, varmepumpeløsninger, jordvarme, fjernvarme, batterier, varmelagring og smart styring». Med andre ord skal ikke bygget kun være et regnestykke som går i null, men det skal også ha en kollektiv funksjon, gjennom å være en kortreist strømgenerator. Det skal tilføre produksjon av energi til energimarkedet, da etterspørselen av strøm blir større gjennom bruk av for eksempel el-buss og -ferge, eller strømbaserte varmeanlegg, som varmepumper. I tillegg har Powerhouse Brattøra et sosialt aspekt gjennom en kafé i foajéen, åpen for allmennheten. Nå legger kaféen til rette for at for eksempel pendlere har et oppholdsrom før de skal av sted videre med båt eller buss, eller som et venteværelse for mennesker med tilknytning til bedriftene i kontorlokalene.

Foto Synlig.no

Bygget skal dermed ikke bare være selvforsynt med strøm, men også være et supplement til strømproduksjonen i byen. Dette fører til at strømproduksjonen blir desentralisert, og i et lengre tidsperspektiv kan man forestille seg at hele strømnettet privatiseres gjennom bærekraftig arkitektur. Er dette demokratisering eller kapitalisering av et grunnleggende behov? Det ligger makt og verdier i energiforsyning. Småkraftforeninga har allerede 400 private kraftverk som medlemmer, med 200 nye produsenter under utvikling. Private strømanlegg kan legge føringer på hvordan mennesker lever livene sine. Hvis ikke alle får tilgang til disse ressursene kan det skape større sosiale ulikheter. 

Et større marked kan på samme tid legge til rette for demokratisering: alle bidrar til et åpent marked der strøm inn og ut av nettverket måles – man yter det man kan og får det man trenger. Det som ikke brukes benyttes til å betale ned på investeringene av solcellepanelet.

Oslo arkitekturtriennale 2019, som gikk av stabelen tidligere i høst, har temaet arkitektur og nedvekst. Den ser på «(…) urbane og arkitektoniske løsninger for en verden hvor livskvalitet og miljø settes foran økonomisk vekst». Her skriver de også om hvordan en skyskraper i gjennomsnitt har et livsløp på 30 år. Så i tilfellet Powerhouse Brattøra; hva vil være  konsekvensene når bygget er ute av stand til å ha funksjonen den har nå? Et annet spørsmål er om det desentraliserte energisenteret utgjør en kompensering av materialbruk og nybygging. Må det bygges nytt, eller kan det være mer bærekraftig å sanere allerede eksisterende bygninger eller gjenbruke materialer? 

Det mest kritikkverdige ved nybygget er at det ikke ligger en tankegang til grunn om å redusere ressursbruken i bærekraftige bygg som Powerhouse Brattøra, men snarere det å skulle tilpasse omgivelsene til et økt behov, gjennom å bruke bygg som desentraliserte bybatterier. Teknologien og det å tilpasse energiøkningen til forbruket blir løsningen deres i møte med klimakrisen, i stedet for å endre oppførsel.

F. Ivar Kvål

Form følger hvilket miljø?
På nettsidene sine skriver Powerhouse Brattøra at bygget «(…) er tegnet etter prinsippet form følger miljø». Form følger funksjon, en grunnsetning innenfor funksjonalismen, har her blitt omarbeidet og tilpasset vår egen tid, hvor behovet for at en større andel av strømproduksjonen fra bærekraftige kilder blir realisert gjennom arkitektur. 

Spesifikke formelementer ved huset, som den skrå vinkelen og orienteringen på taket er i følge utviklerne utført på bakgrunn av miljøhensyn. Det samme gjelder solcellepanelene, montert i forlengelse av det karakteristiske taket. Taket er orientert og vinklet på en slik måte at det foregår en «optimal utnyttelse av sol» som energikilde.

Dermed er sola styrende for utformingen av selve bygget, og de svarte fasadeplatene på takoverflaten fører også til at sollyset ikke blir reflektert bort fra solcellepanelene. Det har likevel ingen energiøkende effekt, men er snarere gjort av visuelle hensyn, da det er enklere å skjule panelene når det er konstruert på denne måten. Å skjule panelene kan samtidig ikke være et mål i seg selv. Det er tross alt miljøet som styrer formen, skal vi tro utbyggerne, og derfor kan det være designmessig gunstig å la solcellepanelene være et viktig formelement, med en tydelig meningsbærende framvisning av funksjonen bygget har. Solcellene blir en visuell definisjon på byggets funksjon.

I tillegg ser vi stilistiske og formmessige elementer ved bygget som bærer slektskap til funksjonalismen. Midtpartiet av huset har blitt åpnet som et atrium med en liten hage, i en oval form. Dette skal både symbolisere nullutslippet og sørge for å slippe inn lys til kontorlokalene og kantinen. Dagslyset erstatter elektrisk lys og er strømbesparende. Lys, luft, og hygiene kan her leses som lys, luft og miljø. Atriet er kledd i gullfargede sinusplater i aluminium og har oppbygde blomsterbed i tre med lokale villblomster. Veier denne grønne flekken opp for bygget selv, eller hadde miljøutbyttet kunne vært større om Brattørkaia i stedet hadde vært en frodig bydelshage med bie- og humlevennlige planter ut mot fjordkanten?

Utsagnet «form følger miljø» kan videre tolkes som et påskudd for eller rettferdiggjøring av å bygge et helt ordinært næringsbygg ved fjorden. For er gevinsten fra solcellene egentlig nok til å forsvare opprettholdelse av den energi- og ressursbruken som har ført oss inn i en økologisk krise? Og er den sosiale møteplassen i foajéen kun et frieri til de av befolkningen som ikke jobber der selv? 

F. Ivar Kvål

Bygget har fått kritikk for størrelse, beliggenhet, og farge. Byantikvaren mener det ruver og ikke er godt nok tilpasset omgivelsene. Mange opplever ikke effektene av det som en strømgenerator og et tilskudd til byen. I stedet for ses et massivt hull med sorte vegger som blokkerer for havutsikten. Hvilket miljø legger dette bygget til rette for: økonomisk, sosialt – eller fører det oss nærmere en klimakrise?

Der bygget opprinnelig hadde en byplanmessig funksjon: «En av hovedintensjonene er at Brattøra skal bli en mer integrert del av sentrum, slik at byen skal strekke seg helt ut til fjorden», blir det i stedet til et bymiljømessig problem ved at det stenger fjorden av for resten av byen.

Før byggets oppføring hadde man en siktlinje fra nederst i Søndre gate og ut til fjorden. Nå blokkerer bygget for fjordutsikten. Det som står igjen i siktlinjen er solcelleveggen mellom by og fjord. Dermed bidrar bygget til å skape et større skille mellom byen og havet enn hva som eksisterte før. Powerhouse Brattøra rammer inn fjorden og Bymarka i vest. Ved å adskille naturen fra byen omskapes den til flater som man ikke interagerer med – både på grunn av den sentrale beliggenheten, men spesielt ved å legge arealer som kaféen, med sine glassvegger, mot vannkanten. Fra kaféen blir naturen billedliggjort, ved at byggets fasade rammer den inn. Den blir noe man skuer på og nyter, heller enn å gå inn i den. Powerhouse Brattøra er et samarbeid mellom kommersielle aktører, fornybare energikilder og -teknologi samt innbyggerne. Bygget som en intervensjon mellom byen og naturen blir svært tydelig i et bærekraftig perspektiv.

 

Teksten av Kathrine Skarsholt inngår i serien «Kunst og klima» som er opprettet i anledning «Art in its Context: Contemporary Climates», ved Institutt for kunst og medievitenskap, NTNU. Et emne som fokuserer på hvordan vi skriver og snakker om den visuelle kunstens rolle i en verden med større oppmerksomhet om klimaforandringer og global kapitalisme. Ansvarlig for studieprogrammet er Ingrid Halland, førsteamanuensis i kunsthistorie og teori, NTNU.

Alle studentenes tekster kan leses på Trondheim formlab.