«I enhver iakttagelse og beskrivelse ligger det et nytt vennskap», skriver Hedda Krogseth Vikene i rollen som Johann J. Winckelmann.

Så statisk og ubøyelig som det er, har det likevel en slik dynamisk kraft ved seg at man nesten stiller seg selv spørsmålet: «Er dette virkelig et kunstverk? En skulptur, og ikke bare et levende vesen, som ånder og lever?» 

For å avgjøre om verkene til Sohlberg er skjønne, er det viktig å se på noen essensielle karakteristikker ved det skjønne: Innbilningskraft, forstand, ånd og smak.

I The World as Site and Object samles alle gudene til en gud i samme verk. Men det er ikke den kristne gud som viser seg i formen (…). Den guden vi ser her er hvert individs egne, personlige gud som stråler ut fra skulpturens blanke speilflater og blander seg med havet, været og asfalten(…).

Ingvild Elvsås Løvdal forklarer ideen om det sublime gjennom Edmund Burkes blikk.

Skikkelsene reiste seg fram, opp fra den grågule bakgrunnen, som aggressive utvekster på et uheldig skjelett. Alle detaljene var grove, og på flere steder langt fra ferdigutformet. Denne måten å utforme naturen på stemte i grunnen med de tankene jeg hadde om nordisk kunst.

Hvordan kan vi forstå et kunstverk ut fra de tre nivåene pre-ikonografi, ikonografi og ikonologi?

Hvis det ikke finnes et publikum, finnes det da kunst? Om ingen betrakter et verk, er det da et kunstverk? Volden Thorstensen ser på Portrett av Advokat Ludvig Meyer gjennom Foucaults briller.