Utdrag fra Winckelmanns anmeldelser om Trondheim kunstmuseum

Konferanse 2020, Kunsthistorisk kritikk, Tekstserier 10.11.2020

Utdrag fra Winckelmanns anmeldelse om Trondheim kunstmuseum 1.0

Jeg ble tipset av en av mine bekjente om å besøke Trondheim Kunstmuseum (TKM), hvorfor vet jeg ikke. At det skulle finnes noe interessant, eller noe av betydning på en plass så langt nord, er fjernt fra mine fantasier. Likevel, jeg er svak for å reise, samtidig tenkte jeg at det kunne være nokså underholdende å oppleve kunst, eller hva enn man skulle kalle det, med både primitivt og følelsesløst opphav. Å forstå motsatser er viktig, samtidig hjelper det å understreke det man allerede vet. Med dette i tankene pakket jeg ned blyant og papir, sammen med ønsker om en trygg reise, så dro jeg av sted.

Det første jeg anmerket meg i TKM var smakløsheten. Veggene, taket og trappene kunne forstås som en eller annen etterligning av de store og høyt aktede museene fra kontinentet, men fokuset ble stjålet av fargede papirer klistret på veggene og nesten blasfemiske gjenstander (i kunsthistorisk forstand) spredt rundt på livløse bord. Uansett, det var selve kunsten jeg var kommet for å undersøke. […] Etter å ha kommet meg igjennom den kronologiske fremstillingen av kunsthistorien, som jeg ikke har ord for, ble jeg møtt av et objekt som for første gang fikk meg til å stå i ro og se. 

På veggen hang det et relieff opplyst av et blafrende lysspill, som jeg siden ble fortalt skulle betraktes som et eget verk. Hvis jeg så bort fra det distraherende lyset, kunne jeg se en klynge mennesker stilt opp som om vredens dag var ankommet. Mennesker av begge kjønn formet en halvsirkel i relieffet, hvorav noen av dem stakk lenger ut enn andre. Relieffet var montert i et smalt rom, eller en korridor, rett ved inngangen til et eller annet lagerrom for ytterklær. Det bevegelige lyset, og de skrekkinnjagende skikkelsene fanget oppmerksomheten min.

Selve verket var laget av gips, men relieffet så grått ut, i stedet for hvitt. Selve grunnen var uraffinert og klumpete, likesom en sandstrand etter en het sommerdag. Menneskene var bedre formet, men ikke mange av dem. De reiste seg fram, opp fra den grågule bakgrunnen, som aggressive utvekster på et uheldig skjelett. Alle detaljene var grove, og på flere steder langt fra ferdigutformet (fig. 1). Denne måten å utforme naturen på stemte i grunnen med de tankene jeg hadde om nordisk kunst. Her var det ingen forståelse for menneskets form og kropp, dette kunstverket kunne ha blitt utført av et barn. For det viktigste når man skal skape en skulptur er naturligvis å etterligne de greske, antikke mesterne, og det vistes det altså ingen tegn på i dette relieffet.

 

Fig. 1 Detalj fra Helvete av Gustav Vigeland (1897). Foto: Alexander Skog

***

En ubestemt natt etter at Winckelmanns anmeldelse av TMK ble utgitt, hadde kunsthistorikeren en urolig søvn. Han vred og vrengte seg i lakenet i det han gled lenger inn i en overveldig drøm. Winckelmann var omringet av en grå dis. Etter å ha strevet rundt en stund fikk han øye på en form i tåken, han så konturer av kropper og deretter ansikter. «Relieffet på TMK!» hveste Winckelmann, siden luften nå var tynn. Formene vokste nærmest over ham, han kunne høre svake pust og stønn fra disse menneskene som var dekket med gips. Winckelmann forsøkte å løpe bort, men beina tok ham ingen vei. Relieffet ble større, nå kjente han pusten fra de bedrøvelige menneskene i nakken, han fikk blekksmak i halsen av panikk, da falt han, langt ned, stadig lenger, og landet til sist på en hard stein. 

Han ble vekket av en grov, dyp og mannlig stemme. «Forakter de dem som følger mine mesteres fotspor?!» Winckelmann hadde landet ved et par enorme, hvite føtter. Han reiste seg opp. Blikket hans fulgte de solide leggene, oppover musklene som sprengte seg ut ved lårene og den atletiske overkroppen. «Jeg er Hercules, sønn av Zeus, jeg bærer verden på mine skuldrer!». Winckelmann sto ansikt til ansikt med guden, «Jeg vet hvordan du har betraktet min kropp, hvorfor gjør du ikke det samme med disse unge mennene?» Hercules pekte mot kroppene på relieffet. «Men det er ikke noe å se, de er nesten ikke mennesker», svarte Winckelmann med dirrende stemme. Med det samme blåste Hercules mot skulpturen, den tykke gipsen som før dekket disse menneskene smuldret bort samtidig som dagslys trengte gjennom tåken og tilintetgjorde den. Winckelmann så nå at menneskene ikke var bedrøvelige og grå, derimot var de oppslukt av lek og lyst. «Du må se gjennom det ytre, trenge gjennom skallet!» kom det rytende fra Hercules. «Føl den edle enkelhet og stille storhet!» ropte guden med guddommelig kraft. Winckelmann innså relieffets skjønnhet. Hjertet dunket ennå raskt i brystet da han våknet og tok fram fjærpenn og papir. 

***

Utdrag fra Winckelmanns anmeldelse om Trondheim kunstmuseum 2.0

Jeg har en tendens til å gi ut mine arbeid to ganger, den første handler egentlig bare om inntrykket, den andre går i dybden. Det kan ta tid før det klarner, og det kreves nøye studering og ettertanke for å formulere den egentlige sannheten. Denne situasjonen minner meg på en gang da jeg studerte statuer i museet i Portici. Jeg var sikker på at en bestemt statue av Artemis var etruskisk, men år senere kom jeg frem til at statuen egentlig var gresk, dette ved at jeg identifiserte det arkaiske smilet, og derfor måtte jeg oppdatere mine avhandlinger. 

Etter nøye gjennomtenking vil jeg særlig fremme et verk som jeg først ble blåst over ende av, og ikke på en god måte, nemlig skulpturen Helvete av Gustav Vigeland. Jeg husker første gang jeg så verket av gips, et relieff som myldret av grovt formede mennesker. Enkelte var ikke så ille, men alle var preget av unøyaktighet, nesten som om kunstneren ikke ville fullføre sitt verk. Det som plaget meg mest, var fraværet av grunnleggende anatomi. Skulpturen viste ingen respekt for menneskets kropp, i motsetning til i antikkens skulptur.  

Man må kunne spille etter reglene, før man kan bryte dem. Selvfølgelig ligger kunnskapen om den høyeste formen av skulptur i dette verket, hvordan kunne det ellers fremstille mennesker, samtidig som det er preget av dette grusomme uttrykket. Dette skallet, de grove detaljene og ufullstendige overflatene, kan trenges igjennom, med min erfaring har jeg klart å se mer enn det som først kom til uttrykk. Disse menneskene er fortrykket, det tunge, grove, ytre laget av figurene bedrøvede og redde uttrykk, men på innsiden har de egentlig livslyst, de er edle og store. Selv på de groveste delene av verket kan man ane musklene, som innerst inne pulserer med ungdommelig kraft. 

I antikkens Hellas var mennesker frie, de kunne leve, tenke og elske så som de ville. Både samfunnet og klimaet var ideelt, og dette kommer fram i den antikke kunsten og filosofien. Jo lenger nord man beveger seg, dess kaldere og tyngre blir det, både kulturelt og klimatisk sett. Norge, hvor denne skulpturen kommer fra, er det nordligste landet i Europa. Kontrasten mellom disse verdenene får kunstneren frem på en genial måte i sitt verk: ved å formgi mennesker med det greske i det indre, fortrykket av den kalde, mørke og umenneskelige norske tilværelsen. 

Jeg kan nå si at nordmenn kan lage kunst, den er dog ikke like opphøyd som den antikke kunsten, men dette verket har vist at kunstnerne her i det kalde nord i alle fall er opplyste til en viss grad. På samme måte som jeg kjente igjen det arkaiske smilet i Artemis statuen, kjenner jeg igjen den greske inspirasjonen i Vigelands verk, til tross for den grelle utformingen. 

Johann J. Winckelmann, Trondheim, 2020

Kunsthistorien er formet av kunstkritikk. Men hvor relevant er kunstkritikernes pionerer i dag? I tekstserien «Kunsthistorisk kritikk» har kunsthistoriestudenter fra NTNU vekket til live kunstkritikkens «fedre» Winkelmann, Hegel, Burke, Kant, Panofsky og Foucault – og i 2020 vandrer de rundt i Trondheim og ser på kunst. Hva ville Kant sagt om Harald Sohlbergs Natt: Røros kirke? Og hvordan ville Burke tolket utstillingen Who Wants to Live Forever? på Kunsthall Trondheim?