Ikonologi og ikonografi: en analyse av et kunstverk

Konferanse 2020, Kunsthistorisk kritikk, Tekstserier 03.11.2020

Ikonografi er den delen i kunsthistorien som tar for seg meningen bak et kunstverk eller en gjenstand, i motsetningen til dets form og komposisjon. La meg forklare: Når jeg går av bussen utenfor Kunsthall Trondheim, for å se Jessica Harveys verk Universe (family portrait of my Aunt and her children) i utstillingen Who Wants to Live Forever, venter påstigende passasjerer med å gå på bussen til jeg har gått av. Før bussdørene åpner seg, ser jeg forskjellige skikkelser bak døren, i forskjellige farger, høyder og fasonger. Idet bussdørene åpner trekker skikkelsene seg til side, en gest jeg assosierer med det å gi rom for avstigende passasjerer – en kulturell norm. Med andre ord, vanlig høflighet. 

Gesten har en mening som ganske enkelt blir identifisert ut i fra tidligere erfaringer. Deretter vil jeg naturligvis produsere en reaksjon; ut fra hvordan de påstigende passasjerene har stilt seg, vil jeg sanse hvilken vei jeg skal bevege meg gjennom mengden. Ulike reaksjoner kan leses i busspassasjerenes ansiktsuttrykk, men for å forstå disse uttrykkene trenger jeg praktiske erfaringer, noe som kommer fra tidligere av-og-påstigninger.

Denne analysen av en hverdagshendelse på trondheimsbussen kan overføres til lesningen av et kunstverk. Verket kan forstås ut fra tre nivåer som jeg har valgt å kalle pre-ikonografi, ikonografi og ikonologi. Pre-ikonografien består av mine umiddelbare inntrykk; det jeg ser ut gjennom vinduet i bussen. Når det gjelder Harveys verk hos Kunsthall Trondheim, vil mitt førsteinntrykk være det jeg ser i bildet; den mest umiddelbare – og kanskje noe naive – tilnærmingen til et kunstverk. Dette er en grunnleggende subjektiv bildeerfaring, og ingen analyse. Ser jeg fotograferte stjerner? Et bilde av verdensrommet? Meteoritter?

Jessica Harvey, Universe (family portrait of my Aunt and her Children) (2019) 6 fotografiske trykk, krystaller lagd med kremerte rester. Foto: Daniel Vincent Hansen, Kunsthall Trondheim

Når en betrakter klarer å plassere disse elementene i motivet, kobler vedkommende samtidig kunstneriske motiver og komposisjoner opp mot ulike temaer eller begreper. Akkurat som når jeg tolker det å trekke seg til side for avstigende passasjerer som høflighet. Tolkningen av bilder, hendelser og allegorier er opphavet til det jeg referer til som ikonografi. En korrekt ikonografisk analyse forutsetter en korrekt identifisering av motivene, og derfor er kunnskapstilegnelse nødvendig ved manglende erfaring. Hvis det jeg innbilte meg var et bilde av verdensrommet, egentlig er fotografier av kremerte rester fra dyr og mennesker, må jeg være klar over det før jeg kan spørre: «Hvorfor har kunstneren valgt å fotografere dette?».

Analyse er avgjørende for å kunne sette en gjenstand i kontekst. Deretter kan vi løse gåten eller meningen bak arbeidet med den siste delen av analysemodellen, nemlig ikonologi, som omhandler perspektivene. I hvilket land er bussen? I hvilken institusjon finner vi arbeidet til Harvey, og hva er tematikken til utstillingen? Arbeidene til Harvey er en del hennes tantes personlige historie, og Harvey bruker asken til å «utforske livets ettervirkninger og lengselen for evigvarende felleskap», ifølge katalogen. Ikonologien besvarer spørsmål angående hensikten til objektet. 

Så, hvordan oppnår vi «korrekthet» i analysen av et arbeid ved å operere med disse tre nivåene: Pre-ikonografi, ikonografi og ikonologi? Det pre-ikonografiske beskriver, som vi har sett, menneskers praktiske erfaring. Hvis en betrakter likevel ikke forstår hva som er avbildet i eksempelvis Harveys fotografi, må vedkommende utvide sin kunnskap ved først å korrekt identifisere elementene i motivet for så å undersøke verkets kontekst. En fullkommen analyse vil bero på bruken av alle de tre ikonografiske trinnene. De tre tilnærmingsmetodene fremstår alene som tre ikke-relaterte operasjoner, men helhetlig smelter de og kunstverket sammen til en fullkommen prosess og analyse. 

– Erwin Panofsky

 

Kunsthistorien er formet av kunstkritikk. Men hvor relevant er kunstkritikernes pionerer i dag? I tekstserien «Kunsthistorisk kritikk» har kunsthistoriestudenter fra NTNU vekket til live kunstkritikkens «fedre» Winckelmann, Hegel, Burke, Kant, Panofsky og Foucault – og i 2020 vandrer de rundt i Trondheim og ser på kunst. Hva ville Kant sagt om Harald Sohlbergs Natt: Røros kirke? Og hvordan ville Burke tolket utstillingen Who Wants to Live Forever? på Kunsthall Trondheim?