Kritikkens betydning i kulturbyen

Kommentar, Konferanse 2020, Media 04.12.2020

Den 4. desember slipper vi materialet til vår digitale kritikkonferanse, og markerer samtidig at ArtScene Trondheim har skrevet om og rapportert fra regionens kunstliv i ti år.

Hvilke andre enn det enkelte tidsskrift har ansvar for kulturkritikken, og hvordan kan det skapes et mer aktivt kritikermiljø i hele landet? Dette ønsker vi å sette søkelyset på i samarbeid med Norsk kritikerlag, Kunst- og medievitenskap ved NTNU og Trondheim kommune.

Til å diskutere dette har vi invitert inn et stjernelag fra norsk kunst- og kulturoffentlighet. Programpostene er forhåndsinnspilte videoer, tekster og podcast. Trykk på linker i programteksten for hvert bidrag.

«Det finnes ingen regional kunstkritikk, all kunstkritikk er (g)lokal,» proklamerer kunsthistoriker Hanne Hammer Stien. Hun jobber til daglig som førsteamanuensis i kunsthistorie og visedirektør ved universitetet i Tromsø. Hennes «Ti momenter til en (g)lokal kunstkritikk» er et forsøk på å gjentenke kunstsosiolog Dag Solhjells «Ti teser om kunstkritikk i et regionalt perspektiv», publisert på ArtScene Trondheim tilbake i 2009.

Hammer Stien mener videre at: Alle deler av kunstfeltet må ta ansvar for kunstkritikken slik at den ikke blir overlatt til seg selv. Det betyr likevel ikke at kulturpolitikken er fritatt ansvaret for å legge forholdene til rette for at alle deler av kunstfeltet tilgodeses med kunstkritikk

Én norsk by har særlig vært bevisst dette ansvaret: Kulturrådgiver Elisabeth Frøysland Pedersen er invitert til å lose oss gjennom Bergen bys kritikk- og teorisatsning. Hun kan fortelle at Bergen var første kommune i landet som i 2018 definerte kritikken som politisk satsningsområde og gav den profesjonelle kritikeren status som utøvende kunstner. Da kunstplanen ble lansert ble det samtidig opprettet et øremerket arbeidsstipend for kritikere med base i Bergen, slik at flere kan leve av å skrive kritikk på heltid. 

Frøysland Pedersens tekst om Bergens kritikksatsning er spesielt slagkraftig i møte med podcast-sendingen «Hvordan legge til rette for et aktivt kritikermiljø?« hvor Anna Lian og Azra Halilovic stiller betimelige spørsmål om kritikkens vilkår i Trøndelag. Med god regi og våkne innspill slippes vi etterhvert forbi standardfraser om «klikk» og «elitisme» hos Kirsti Husby, sjefsredaktør i Adressavisen, Ola By Rise, kulturdirektør i Trondheim kommune og Anne Gjelsvik, filmkritiker og professor ved Kunst- og medievitenskap, NTNU, som alle har stilt opp til en times, ganske intens diskusjon. I tillegg er skuespiller Øyvind Brandtzæg, scenekunstner Berit Rusten samt musikerne Siri Gjære og Kristoffer Lo invitert med som Annas og Azras medløpere. 

Jasmina Bosnjak er kunstrådgiver i Troms og Finnmark fylke. Hun har i flere år arbeidet for «rekruttering av kritikere slik at kunstfeltet i nord får mulighet til å defineres på egne premisser.» Fylket ønsker å stimulere til økt kritikkproduksjon gjennom blant annet «seminarer, program for unge, gjestekritikerordning og nye plattformer for kritikk – utviklet i samarbeid med fagmiljøet», for dermed å styrke de initiativene som eksisterer i regionen. Nettstedet Hakapik samt skriveverksteder i regi av Tekstbyrået er eksempler fra nordområdene. Hør henne fortelle om dette i «Satsning på kritikk i Troms og Finnmark«. 

Der enkelte ønsker fornying av sjangeren er andre opptatt av å ta vare på tradisjonen kulturtidsskriftene har stått i. Merete Røsvik, redaktør i Prosa, bidrar med essayet «Å tenke under press» om arbeidsvilkår og endringer i tidsskriftbransjen. «Sjølv om kulturtidsskrift på nett er tilgjengelege for alle (i stor grad også gratis), så når dei ikkje ut til den allmenne offentlegheita på same måte som dags- og vekeaviser.» Røsvik stiller i den sammenheng et viktig spørsmål: «Også her kan ein altså snakke om eit distribusjonsproblem(…) av mediestrategisk art: Korleis nå fram i merksemdsøkonomien?»

Sissel Furuseth, professor i nordisk litteratur ved UiO, er på sin side ikke like opptatt av hvorvidt tidsskriftene produserer innhold på papir eller nett, så lenge kvaliteten på innholdet er solid. I «Kritikkens trange og åpne rom» tas vi tilbake til tiden hvor man kunne studere kunstkritikk ved NTNU, og derfra serverer hun noen medrivende utviklingstrekk i den norske kunst- og kulturkritikken de senere årene.  

Furuseth var initiativtaker til masterstudiet i Kunstkritikk og kulturformidling (2007–2013) ved NTNU. Studiet ble lagt på is i 2013, men kanskje er tiden inne for å sette det på agendaen igjen? I dag ses en større politisk forståelse for betydningen av kunstkritikk og den offentlige samtalen om kultur. En annen faktor er at forutsetningene for å bygge opp et kritikermiljø har økt siden Furuseth jobbet ved NTNU. Med tiårig fagkunnskap, opprettelsen av rekrutteringsplattformen Minikritikk og stadige, kulturpolitiske vink og innspill håper ArtScene Trondheim å bidra til en realitet slik Furuseth beskriver det: «Kunstnere, akademikere, kuratorer, journalister, studenter med felles interesser fant hverandre fordi vi i Trondheim omsider var i ferd med å etablere en infrastruktur for kritisk samtale.»

Det at Norsk kritikerlag i tillegg nylig har opprettet regionkontakter for Trøndelag og Vestland, er også et skritt i riktig retning. En av regionkontaktene for Trøndelag, Maria Veie Sandvik, retter i sitt bidrag oppmerksomheten mot kritikkens situasjon i regionene. Folk vil ikke forstå mer av kunst ved at det skrives mindre om det, sier hun. Veie Sandvik trekker frem kvantesprangene som har skjedd i kulturpolitikken den senere tid, blant annet kunstkritikkens status som politisk satsningsområde i Trondheim kommunes kunstplan for 2020. Hør henne fortelle om kritikken i et regionalt perspektiv.  

Mangeårige kritiker Gustav Svihus Borgersen byr derimot på et insider-blikk når han deler sine tanker om hva kritikerrollen innebærer. Han bedyrer at Trondheim har blitt en bedre by for kritikk under de årene han har virket som kritiker, og da særlig når det gjelder å bedrive institusjonskritikk. Hør hva han forteller om kritikerrollen.

 

Styreleder i Norsk kritikerlag, Heidi Bale Amundsen, bidrar med et analyserende blikk på dagens kritiske offentlighet, og hun skal få siste ord i oppsummeringen av programmet:

Kritikken sikrer kunstfeltets kvalitet og profesjonalitet ved å melde tilbake til produsentene. Den funksjonen gjør kritikken til en nødvendig del av kunstsystemet, men i dag ser man tydeligere enn på lenge den avgjørende betydningen kritikken har også i en bredere offentlighet. Vi er inne i en tid der kunst og virkelighet stadig oftere krysser hverandre i et felt der de viktigste kampene synes å dreie seg om ytringsfrihet. (…)Men feltet er uoversiktlig, og vi trenger profesjonelle aktører som tar den tiden som trengs til å sette seg ordentlig inn i sakene, og som analyserer dem fra en uavhengig posisjon, basert på kunnskap og erfaring. Vi trenger, kort sagt, kritikere. 

Vi ønsker å rette en stor takk til alle deltagere og våre samarbeidspartnere; Norsk kritikerlag, Institutt for kunst og medievitenskap ved NTNU og Trondheim kommune for muliggjøring av en digital, nedskalert utgave av arrangementet. Det ble besluttet å gjøre en digital, nedskalert utgave av konferansen på grunn av koronasituasjonen. Bidragene er forhåndsinnspilt- og publisert for å sikre at alle deltagere kunne bidra.  Se Konferanse 2020 for en oversikt over alle bidragene.

Kritikkonferansen 2020 er finansiert av Norsk kulturråd, Fritt Ord og Trondheim kommune.