Om en kritisk offentlighet

Kommentar, Konferanse 2020, Media 04.12.2020

Når kunsten griper inn i virkeligheten på ny og uoversiktlig vis, tydeliggjøres behovet for en kunnskapsbasert felles samtale om kunst og kultur. Kritikken er en forutsetning for den samtalen.

Kritikken sikrer kunstfeltets kvalitet og profesjonalitet ved å melde tilbake til produsentene. Den funksjonen gjør kritikken til en nødvendig del av kunstsystemet, men i dag ser man tydeligere enn på lenge den avgjørende betydningen kritikken har også i en bredere offentlighet. Vi er inne i en tid der kunst og virkelighet stadig oftere krysser hverandre i et felt der de viktigste kampene synes å dreie seg om ytringsfrihet. Saken om teaterstykket Ways of Seeing (2018), som utspilte seg i Oslo tingretts sal 250 såvel som i media, er et eksempel på det.

Sakens kjerne, som de fleste vel har fått med seg, er en film som var del av forestillingen Ways of Seeing, som viste daværende justisminister Tor Mikkel Wara og hans families hus. Ikke lenge etter oppsetningen ble Wara utsatt for en rekke trusler. Justisministerens samboer, Laila Bertheussen, mente disse var en følge av teaterstykket og anmeldte kunstnerne bak. Samtidig gikk statsministeren ut offentlig og ba de samme kunstnerne tenke over hvordan deres handlinger bidro til å gjøre det vanskelig å være politiker i Norge. Like etter fikk saken dog en uventet vending da Waras samboer ble siktet for å ha iscenesatt truslene selv.

På mange måter fremstår rettssaken i seg selv som et teater, der forholdet mellom virkelighet og kunst inngår i et uoversiktlig spill (det spillet ble, om mulig, enda mer komplekst da det også viste seg at et nettverk av politikere nær regjeringen hadde forsøkt å påvirke både myndighetenes og opinionens oppfatning av personene bak stykket). På den ene siden finner man Bertheussen og hennes støttespillere, som forstår Ways of Seeing som et hensynsløst overtramp mot privatlivets fred. Den oppfatningen finner støtte i en bokstavelig lesning av stykkets replikker. På den andre siden finner man regissør Pia Maria Roll og hennes sympatisører. De minner om at stykket ble oppført på en teaterscene, og om at replikkenes funksjon som metaforer gjør dem uegnet som faktum og bevis i en rettssak.

For den ene parten dreier saken seg om retten til et privatliv, for den andre handler den om kunstens rett til å være fri. Men det Ways of Seeing-saken først og fremst illustrerer, er hvordan virkelighet og kunst i dag griper inn i hverandre både ofte og eksplisitt. Det samme skjer når demonstranter river statuer ned fra sokler i forbindelse med Black Lives Matter, og forholdet vårt til historien plutselig settes i spill. Det skjer også når befolkningen i Utvika motsetter seg planene for et minnesmerke for ofrene etter 22. juli, og når rivingen av Y-blokka blir hovedsak i riksmediene på grunn av massive demonstrasjoner for bevaring. Et annet eksempel er Equality Checks oppfordring til norske museer om å signere på at halvparten av alle innkjøp fremover skal være laget av kvinnelige kunstnere.

Jeg kunne nevnt mange flere eksempler. Fellesnevneren er at de konfronterer oss med spørsmål om hvem vi er og hvem vi som samfunn ønsker å være. Dette er spørsmål vi er nødt til å ta stilling til, og som kunsten åpner opp for oss. Men feltet er uoversiktlig, og vi trenger profesjonelle aktører som tar den tiden som trengs til å sette seg ordentlig inn i sakene, og som analyserer dem fra en uavhengig posisjon, basert på kunnskap og erfaring. Vi trenger, kort sagt, kritikere. Men for at kritikerne skal utføre den viktige jobben som hviler på dem, må de økonomiske vilkårene deres bli bedre.

 

Kritikernes situasjon var prekær allerede før Covid-19. I flere år har de tradisjonelle mediene kuttet i kritikken og faste kritikerstillinger er nærmest utradert. Og selv om kritikken lever relativt godt i nisjemedier og tidsskrifter, viser flere undersøkelser at underbetaling er regelen snarere enn unntaket. Samtidig har offentlige tilskudd til kritikk vært underprioritert over lang tid. Kritikernes økonomiske vilkår er rett og slett så dårlige at det er vanskelig å leve av kritikk. Det betyr at mange ikke blir lenge nok i faget til å utvikle den sterke personlige stemmen som gir dem legitimitet som meningsbærere.

I dag finner store deler av samtalen om kunst og kultur sted i delvis lukkede fora på nett, der visse posisjoner synes å forsterke hverandre. Men de viktigste sakene gjelder oss alle, som fellesskap, og derfor må de løftes i det offentlige rommet. Den uavhengige kritikken er en forutsetning for denne offentlige samtalen, og for at diskusjonen løftes til et prinsipielt nivå. Én av Norsk kritikerlags viktigste oppgaver nettopp nå, er derfor å ivareta kritikkens tilstedeværelse i det offentlige ordskiftet. Det arbeider vi med på flere fronter: vi jobber politisk, opp mot myndigheter og Storting; vi er synlige i media og kobler oss på aktuelle saker som gjelder feltet vårt; vi jobber utadrettet, for å bygge et bredt engasjement for kritikk; og vi jobber internt med fagutvikling.

Et ledd i arbeidet for å ivareta en offentlig kritisk samtale er å sørge for et levende kritikkfelt i regionene. Per i dag ser vi at riksmedienes kritiske dekning har slagside mot Oslo, og at kunst- og kulturproduksjoner i hovedstaden gjennomgående prioriteres over produksjoner som er realisert andre steder i landet. Det betyr at de som forholder seg til riksmediene, får liten innsikt i hva som skjer på kunstscener andre steder. Tilsvarende ser man at heller ikke regionsmediene i særlig grad sender anmelderne sine rundt, og at deres lesere, lyttere eller seere også forholder seg til en relativt avgrenset scene.

For å komme nærmere målet om et representativt og kritisk ordskifte om kulturen vi deler, jobber Kritikerlaget for å knytte det lokale kritiske ordskiftet og hovedstadskritikken tettere sammen. For å få det til, har vi – i samarbeid med Tidsskriftforeningen – søkt Kulturrådet om midler til en serie kurs som skal finne sted i flere av landets hjørner. I tillegg har vi utviklet en treårig prøveordning med regionkontakter på Vestlandet og i Trøndelag. Tanken er at disse kontaktene skal etablere samlingspunkter for kritikere i disse områdene, og samtidig fungere som kontaktpunkt mellom regionene og hovedstaden, der Kritikerlagets hovedkontor er lokalisert.

I Trøndelag er det kunst- og teaterkritiker Eline Bjerkan og musikkritiker Maria Veie Sandvik som har vervene som regionkontakter. Målet er at deres aktiviteter på vegne av laget skal skaffe informasjon om behovet og muligheten for en avdeling av laget i Trøndelag. Kritikkonferansen 2020: Kritikkens betydning i kulturbyen er et ledd i denne utredningen. Forhåpentligvis vil alle aktive kritikere i Trøndelag benytte anledningen til å spille inn tankene sine til regionkontaktene. Slik kan Kritikerlagets innsats for den profesjonelle kritikken i Trøndelag treffe de reelle behovene, og vi alle komme litt nærmere målet om en bred og representativ kritisk samtale om kulturen vi deler.

Kritikkonferansen 2020
Kritikkens betydning i kulturbyen