Hva er en kunstner?

Konferanse 2020, Kunsthistorisk kritikk, Tekstserier 03.11.2020

Jeg vil starte med å si at min forrige tekst «Hva er en forfatter?» fra 1969, ikke ble helt som jeg hadde forestilt meg. I ettertid har jeg tenkt på at det er viktigere å reflektere over hvem som er kunstneren. En forfatter kan også omtales som en kunstner – en benevnelse som har et bredere nedslagsfelt enn forfatter. Det at jeg har oversett betydningen av hva eller hvem kunstneren egentlig er, har blitt til en flause for meg. Dermed ser jeg meg nødt til å skrive om hvem som egentlig er kunstneren. Jeg har valgt et spesifikt verk som henger utstilt på Trondheim kunstmuseum.

Edvard Munch, Portrett av advokat Ludvig Meyer, olje på lerret (1882). Foto: Tore Strønstad/Trondheim kunstmuseum.

Verket Portrett av advokat Ludvig Meyer fra 1892 ble bestilt av Ludvig Meyer selv, da han ba Edvard Munch male et portrett av seg. Det var Munch som utførte den maleriske komposisjonen av advokat Meyer. Derfor er det ingen tvil om at han er maleren. Men er Munch egentlig kunstneren bak verket? For hva er egentlig en kunstner? For de aller fleste er det personen som maler maleriet som er kunstneren bak verket. Munch har selv bestemt hvilke farger han skulle bruke til å male med. Det var Munch som fremstilte advokat Meyer på lerretet. Munch hadde en idé om hvordan maleriet skulle se ut og det var han som holdt penselen i hånden da motivet ble til. Det handlende subjektet i dette kunstverket var uten tvil Munch selv. 

Men om ikke Meyer hadde bestilt dette bildet, ville det aldri vært et portrett å vise fram. Det er umulig å fortrenge hans rolle for dette verket, spesielt med tanke på at det er han selv som er avbildet. Det må nevnes at han ikke likte fremstillingen av seg selv. Meyer hadde sett for seg at han skulle bli malt som en mektig mann og nektet derfor å betale for maleriet. Så uten Meyer, ingen verk i Trondheim kunstmuseum. Er det derfor slik å forstå at advokat Meyer da er kunstneren av dette maleriet?  

Det er ikke mulig å lage et maleri uten maling, pensel eller et lerret. Dette er verktøy som gjør noe til et kunstverk. Redskapene hjelper maleren til å forme kunsten. Kan redskapene som frembringer kunsten anses som kunstneren? Om Trondheim kunstmuseum ikke hadde utstilt dette portrettet, ville ikke befolkningen hatt muligheten til å betrakte kunstverket. Hvis det ikke finnes et sted der man har muligheten til å beundre kunstverk, finnes det heller ikke kunst! Og dermed ingen kunstner? Gjør dette til at det er museet som er kunstneren? Verktøyene gjør det mulig for noen å lage kunst. Et museum gjør et kunstverk kjent for offentligheten og lager en arena der man kan beundre kunsten. Selv om de fleste ikke ville ha ansett verken redskapene eller museet som kunstneren bak verket, bidrar disse til at det finnes noe som kan kalles en kunstner og kunst.    

Men hva med publikum? Det er betrakterne som skal beskue, like eller mislike, reflektere over og analysere et kunstverk. Hvis det ikke finnes et publikum, finnes det da kunst? Om ingen betrakter et verk, er det da et kunstverk?  Kunst er laget for at sansene skal aktiveres og settes i sving. Publikum snakker om det flotte kunstverket de har sett og dermed kommer nye betraktere strømmende til, og slik blir kunsten satt i live. Publikum gjør kunsten levende og den forblir tidsaktuell. Er det egentlig publikum som er kunstneren bak Portrett av advokat Ludvig Meyer?  

Det å ha et Munch-maleri i et museum har stor betydning for selve museet, men også for publikum, byen, samfunnet og nasjonen. Navnet «Munch» representerer makt. Maleriet Skrik ble solgt på det private markedet til 120 millioner dollar. To av Munchs malerier ble også forsøkt ranet fra Munch-museet på Tøyen. Navnet «Munch» har ikke bare estetisk verdi, men også en økonomisk verdi.

For Munch er en kjent merkevare i Norge, men hvem har bestemt dette? Og hvem har definisjonsmakten til å gjøre et Munch-maleri så verdifullt? I Oslo er det nå bygd et nytt museum til ære for Munch og hans kunst. Museet er for mange et kulturelt smykke der det ligger like ved operahuset og ved andre «viktige» kulturelle storbygg i Norges hovedstad. Plasseringen av Munch-museet nær andre nasjonale signatur- og kulturbygg bidrar til å styrke Munchs betydning. Hvordan har navnet «Edvard Munch» blitt så mektig? Nordmenn bøyer seg i støvet over denne kunstnerens evner. Samfunnet har bidratt til Munchs anerkjennelse ved å gi ham mye oppmerksomhet i media, la barn gjennom hele skoleløpet lære om hans liv og hans betydningsfulle kunst, med å dyrke hans genialitet som en sjeldent dyktig kunstner og ved å investere i et eget museum kun for hans kunst. For veldig mange er navnet «Munch» fylt med beundring, undring og fascinasjon. Det er et anerkjent navn i Norge og resten av verden. Kan navnet «Edvard Munch» være Portrett av advokat Ludvig Meyers egentlige kunstner?

Og hvem står da bak opphøyelsen av navnet «Edvard Munch»? Er det samfunnets maktstrukturer som har gjort «Munch» til en stor kunstner? Navnet «Munch» er brukt til å bygge opp kulturnasjonen Norge, for å sikre Norge internasjonal, kulturell kapital.  

For mange er Edvard Munch kunstneren av portrettet av advokat Ludvig Meyer. Likevel er det viktig å reflektere over hvem som er kunstneren, og ikke ta dette for gitt. Jeg tar opp disse temaene for å poengtere at det ikke bare finnes én kunstner av dette maleriet. Gjennom å påpeke at kunstneren bak Portrett av advokat Ludvig Meyer ikke er én individuell person, har jeg destabilisert den tradisjonelle ideen om opprinnelse. Gjennom min analyse av betegnelsen kunstner har jeg belyst at det finnes skjulte former for makt i samfunnet som kunstneren tar del i. Som betraktere av kunstverk må vi spørre oss selv: 

  • Hvem er den ekte kunstneren?
  • Hvem er det som har makt til å definere god kunst og en god kunstner?
  • Hvem har definisjonsmakt til å bestemme hvem kunstneren er?
  • Bør vi være kritiske til denne makten?

Michel Foucault i Trondheim, 2020

Kunsthistorien er formet av kunstkritikk. Men hvor relevant er kunstkritikernes pionerer i dag? I tekstserien «Kunsthistorisk kritikk» har kunsthistoriestudenter fra NTNU vekket til live kunstkritikkens «fedre» Winckelmann, Hegel, Burke, Kant, Panofsky og Foucault – og i 2020 vandrer de rundt i Trondheim og ser på kunst. Hva ville Kant sagt om Harald Sohlbergs Natt: Røros kirke? Og hvordan ville Burke tolket utstillingen Who Wants to Live Forever? på Kunsthall Trondheim?