Fornemmelsen av Nyhavna

Dikt, Stedsfornemmelser, Tekstserier 25.11.2019

Jeg hører Nyhavna synge, 

hører så mange slags sanger,


snekkerens sang mens han måler planken eller bjelken,


fotografens sang mens hun går til og fra oppdrag,


skipperen synger om båten sin, 

sjåføren synger om å skifte dekk.

Kranføreren synger ved spakene, 

keramikeren synger der han står.


Jeg hører sveiserens sang, 

hører dataingeniøren synge 

mens hun går til arbeid om morgenen.

Alle synger om det som tilhører dem.

 

Jeg skriver i utkanten 

av en allerede påvirket historie. 

Jeg tenker på vannet i havna, 

som ikke er et speil, 

men en flate som stadig bølger 

og kruser seg, strømmer inn i hulrom, 

vrenger byens ansikt til noe ugjenkjennelig. 

Et bølgende, komplisert ansikt.

 

Jeg ser byen skrive seg selv mot en skrift i vann.

Flytende speilbilder. Opprørte speilbilder. 

I fremtiden skal flo og fjære fortsatt heve og senke fjorden, 

skylle høyere opp over kaikanter og hus. 

 

Nyhavna, varer kommer i land,

og blir skipet ut.

Nyhavna, en munn som åpner seg mot fjorden, 

den uttaler byen og motsier byen, 

Nyhavna, et sted for kroppsarbeid, 

og et utfluktssted for tankearbeideren. 

 

Nyhavna, kunstnerne kommer alltid først

når bildet av en bydel endres:

De som ser muligheter der andre ser skrot og ruiner. 

De som trives med det uryddige, tilfeldige,

og lave husleier.

Så kommer de som kommer 

når visjoner er vekket til liv: 

 

Jeg tenker på kapitalen 

med sine arkitekter, utbyggere

og meglere.

 

Jeg tenker på de som skal bo,

og spørsmålet om hvordan de skal bo, 

og hvem som skal bo.

Jeg tenker på spørsmålet om jobber,

og hvem som skal få jobbe.

 

Jeg tenker på Nyhavna, og Inger Christensens dikt:

 

vanntrapper steinhimmel vindhus

luftkjellere regnhjerter sandkropper

klippemunner elvemager iskjønn

snølunger kullhjerner skyfingre

saltnerver jordøyne hjertesorg

 

Jeg hører politikerne synge

om bærekraft, boliger 

og befolkningsvekst.

 

Jeg hører kommunen synge

om transportårer, 

sykkelstier og skoler. 

 

Jeg hører arkitektene synge

om grønne lunger, 

gaterom og kulturminnesmerker. 

 

Jeg hører kunstnerne synge

om atelierer, kulturproduksjon 

og kunstprosjekter.

 

Jeg hører utbyggerne synge

om indrefileten i byen

og mest mulig profitt.

 

Jeg tenker på forskjellen 

mellom hus man kan leve i, 

og hus til å levere i. 

 

Jeg tenker på det pågående spørsmålet, 

hva er en by? 

 

Jeg ser Dora 1 og 2, 

ubåtbunkerne som ble bygd under andre verdenskrig

med tre meter tykke vegger, 

som fortsatt vil stå 

når vi alle har sluttet å synge. 

 

*

 

Jeg leser om tidene før oss: 

her lå det ei strand, et sted for å samle åte, 

for å fiske, bøte garn.

Her lå arbeiderboliger,

lyngheier og åkerbruk.  

Her var blekeplasser, blomsterenger og sjøfugl.

Her var armod og sult bak tynne vegger,

barn som grov seg ned i sanda 

og løp ut i salte bølger for å bli skylt.

 

Nidelva har gjennom århundrer fraktet sand og leire

og lagt det fra seg her. 

Floridakysten ble den kalt, 

den gamle strandsonen 

ved det som skulle bli Nyhavna.

Gerhard Schøning kalte den Elfenbensstranden,

ja, «hvit som elfenben»! 

 

Stranda ble mudret opp, 

moloen bygd,

så større skip kunne anløpe havna.

 

Før kom båtene inn til bryggene langs elva,

spanske båter, danske båter,

og fra Fosen og Lofoten,

bragte med seg

lukten av tjære, fisk og tran, 

av tauverk og korn,

som Nini Roll Anker skriver

i romanen «Huset i Søgaten»,

en kjærlighetserklæring til foreldrenes hjemby, 

en bok der hun gjør bruk av foreldrenes minner 

fra oppveksten i Trondheim på 1800-tallet. 

 

*

 

Sangen om Nyhavna er en sang om byen og oss,

hva vi som bor i byen trenger: 

varenes flyt fra vann til land, 

fra båt til bil.

 

Sangen synges av arkivarene dypt inne i Doras hvelv,

der objekter, papirer og bilder,

vår felles hukommelse,

blir skjermet mot lys, fukt og bomber.

 

På Nyhavna ligger pallene med brostein som skal legges ut i gatene, 

forskalinger og sement, stoffene hus blir bygd av.

Kostymer blir sydd og kulisser blir snekret.

Kaffe blir brent  

og øl brygges.

Frukta legges på lager, 

og sjokoladen,

før den fraktes ut i butikkene. 

 

Sangen om Nyhavna handler om 

stål og betong,

om transportfirma og gjenvinning, 

om vrakbilmottak og kjøp av jern og metaller. 

Her repareres båtene. 

Her lakkeres bilene. 

 

Hvis denne produksjonen skal ut av havna, 

hvor skal den flytte? 

 

Nyhavna, jeg pløyer meg gjennom saksdokumenter, 

leser avisinnlegg, prøver å få øye på:

Hvordan påvirker det en by 

at flyten av folk og varer

skal endres så mye? 

 

Nyhavna, hvis industrien skal ut, 

hvor skal den flytte? Skal den ut av sentrum? 

Hvilke områder skal bygges ned for å gi plass til alt? 

Ikke mer matjord håper jeg, ikke mer 

matjord, 

som er så lett å ofre.

 

*

 

En tidlig morgen i oktober

sykler jeg rundt på Nyhavna.

Sola har ennå ikke begynt å varme. 

Den lyser enda bare, 

på vegger av blikk og mur. 

 

Tidligere har jeg jobbet 

med kunstprosjekter her.

I flere år var jeg involvert i

kunstinstallasjoner og teaterproduksjoner,

hadde arbeidsrom flere steder på Nyhavna.

Dora og arkivene har vært min arbeidsplass,

den rå betongen noe å bryne 

tanker og idéer mot.

 

Kunst kan leve et hverdagsliv, 

også i slike omgivelser!

Jeg går ut i verden,

og verden går inn i meg.

 

Jeg tenker på boligutvikling, byutvikling, 

vikler meg inn og ut av innviklete regnestykker. 

Folk, trafikk, arbeid, hus. 

Det blå barnesetet klaprer høylytt

bakpå sykkelen, 

når jeg triller 

over fartsdumper og fortauskanter. 

 

Stykke for stykke skal veiene bli glattere,

humpene jevnes ut.

Jeg har følelsen av å sykle rundt i fortiden, 

av at dette alt er over, 

av at han som spiser matpakken sin på lunsjrommet

bak et strimete vindu

allerede er borte.

 

Jeg kjenner luktene. Billakk og kaffe. 

Jeg ser gnistregn fra en åpen garasjeport. 

Jeg ser den store blå krana kneise mot en klar himmel. 

Jeg tar opp kameraet,

vil dokumentere, men blikket fra lunsjrommet følger meg

så jeg føler meg som en spion. 

 

Nyhavna er et sted der grensene er usikre,

et landskap med synlige og usynlige gjerder,

utilgjengelig og åpent på samme tid.

 

Jeg ser haugen av skrapmetall ytterst på tunga ut mot fjorden:

Jeg tenker på hvor ulike liv vi lever i en by. 

Det noen vil kaste, står noen klar til å overta.

 

*

 

Nabohuset mitt på Persaunet

ble bygd i 1940, 

like før Nyhavna ble omskapt til marinebase 

og verksted for marineflåten

under den tyske okkupasjon.

 

En gammel kvinne bodde i huset,

hadde bodd der siden det var nytt.

Rommene i huset var sparsomt belyst,

hver sommer vokste gresset knehøyt 

over gamle peonbed hagen.

 

For henne må det ha vært et vanlig syn 

å se ubåtmannskapet 

i Persaunet leir gå ned bakkene

mot Nyhavna.

 

I fjor ble huset solgt til et eiendomsselskap. 

Et år senere

ligner det en ny bolig, en brun kasse

med nylagt asfalt foran.

 

Hagen hadde blomsterbed, bærbusker 

og gamle grøderike frukttrær. 

Vi smøg oss inn i hagen 

til det forlatte huset,

høstet epler og plommer, 

hadde frukt i kjøleskapsskuffene helt til jul. 

 

Trærne ble hugd og buskene frisert,

det kuperte og ville jevnet ut,

to redskapsskjul ble bygd der frukttrærne sto,

og ferdigplen rullet ut i uka før visning.

 

Yrende mangfold 

kan bli til lettstelt monokultur,

og historier kan forsvinne 

inn i navnløshet og glemsel.

 

*

 

Nyhavna, hvordan kan man planlegge 

for en uforutsigbar framtid? 

Skape en trygg havn, 

all den tid vannet kommer til å stige?

 

Atter må jeg tenke på et dikt av Inger Christensen,

den danske dikteren som jeg holder så høyt

fordi hun greier å sette ord på

hvordan verden stadig prøver å se seg selv:

 

Et samfunn kan være så forsteinet

At alt er en eneste blokk

Og innbyggermassen så forgreinet

At livet er gått i sjokk

Og hjertet er helt i skygge

Og hjertet har nesten sagt stopp

Til noen begynner å bygge

En by som er myk som en kropp

 

 

Det første avsnittet er lett inspirert av Walt Whitmans dikt «I hear America singing»

Artikkelfoto: AST/Märit Aronsson