Om minnetap og byutvikling: Når grobunn møter næringsvekst – ArtScene Trondheim


Om minnetap og byutvikling: Når grobunn møter næringsvekst

Kommentar, Om minnetap og byutvikling, Tekstserier, 16.06.2017

Ifølge UNESCO defineres immateriell kulturarv blant annet som språk, ritualer, tradisjoner, kunnskap, utøvende kunst og sosiale skikker. Den immaterielle kvaliteten ved slik kulturarv gjør den ekstra sårbar i møte med menneskets hurtig skiftende livsstil. I lys av denne innsikten publiserer ArtScene Trondheim tekstserien Om minnetap og byutvikling, som stiller følgende spørsmål: Hvilke interesser har eller tar seg retten til å viske ut historiske spor og kan således avgjøre hva som skal utgjøre vår kollektive hukommelse?

Det første essayet i tekstserien tok for seg den tidligere brannstasjonen i Trondheim sentrum (nå Kunsthall Trondheim) sin sosiale og arkitektoniske historie − og konsekvenser av rivningen av dens inventar. Med dette andre essayet holder vi fast ved temaene arkitektur og byutvikling gjennom å rette søkelys mot den nylig vedtatte utbyggingen av idretts- og messehall på naturskjønne Øya i Trondheim sentrum og det folkelige og kunstneriske engasjementet rundt saken. Sentralt i denne sammenheng er også natur og økologi, også disse potensielt verneverdige og historietunge faktorer som politiske prosesser eller mennesker med næringsinteresser står i fare for å ødelegge. Det er for eksempel en kjensgjerning at regnskog dekker mellom 6 og 7 prosent av jordens overflate, men huser omtrent halvparten av alle planetens dyre- og plantearter. Til tross for dette forsvinner det ifølge Regnskogfondet 46 000 km² regnskog hvert år – et område på størrelse med Danmark.

En aktiv motarbeidelse av slike totale ødeleggelser ble nylig gjennomført på New Zealand. I mars bestemte nemlig myndighetene i landet at elven Whanganui, juridisk sett, er å betrakte som et menneske. Det er et radikalt grep som tilsier at elven har de samme juridiske rettighetene som en person, og Whanganuis «interesser» vil følgelig ivaretas av to personer hvorav den ene er av maorifolket. Det vil dermed bli enklere å slå ned på og forebygge forurensende skader gjort «mot» elven.

En slik beslutning signaliserer en annerledes og for dominerende kapitalistiske stater en ny måte å betrakte og behandle natur på. I bunn og grunn handler det om hvordan vi på best vis løser det stadig mer presserende behovet for forvaltning av planeten og dens ressurser – vårt hjem. Dette lar seg direkte implementere i våre tanker om, og hvordan vi velger å realisere, arkitektur og byutvikling. I vestlig filosofi har det tradisjonelt blitt tegnet opp et skille mellom det vi anser som kultur og natur, og ofte kan det virke som at det ene kun kan utfolde seg på bekostning av det andre – i alle fall når det gjelder kultur i form av industrialisering og utbygging. Det er imidlertid flere grunner til å revurdere dette misforholdet: Selve ordet økologi kommer fra greske oikos og logos, hvor oikos betyr nettopp hus eller bosted og logos betyr lære. Rent praktisk sett bor mennesker i arkitektoniske byggverk, men ser man litt stort på det, er planeten Tellus vårt hjem. På denne måten har arkitektur og natur kanskje flere fellesnevnere enn man skulle tro (vi snakker jo eksempelvis om «inneklima»), og sannsynligvis vil det i et økologisk perspektiv være fruktbart å vurdere disse elementene i sammenheng med hverandre.

franklloydwright fallingwater

Den kjente amerikanske arkitekten Frank Lloyd Wright (1867-1959) sto i bresjen for en filosofisk retning han kalte organisk arkitektur, basert på en tankegang om at menneskets konstruksjoner skal harmonere med naturen rundt – både estetisk og teknisk. Denne filosofien gjør seg gjeldende i realiseringen av Wrights villa med det illustrerende navnet Fallingwater. Huset ble bygd på landsbygda i Pennsylvania, og er utført i en karakteristisk modernistisk stil preget av geometriske betongflater. Det ble imidlertid oppført rett over et vannfall, slik at det ser ut som vannet nærmest flommer ut av grunnmuren på boligen. De digre, lyse betongflatene imiterer det flommende vannet der hvor det strømmer ned langs flere stenplatåer. Stengrunnen som huset er bygd på videreføres i murverket i husets vegger og betongterrassene, samt at bruken av glass forener ute- og inneareal. Det at bygget er såpass integrert i det krevende skoglandskapet gjør det til et av de tydeligste eksemplene på Wrights organiske ideal. Huset har fått flere utmerkelser og er et nasjonalt landemerke.

Et slikt arkitektonisk samspill med naturen kan utvilsomt være krevende å oppnå, spesielt hvis byggverket det er snakk om er en messe- og idrettshall som blant annet skal huse fiskeri- og oppdrettsnæringens årlige messer Aqua-Nor og Nor-Fishing, stadionkonserter og EM i håndball i 2020. Forslaget om å bygge storhall på Øya i Trondheim – som ble vedtatt med 36 mot 31 stemmer i Trondheim bystyre 14. mars i år – møtte et enormt engasjement blant byens befolkning. Den nye hallen, som erstatter den nåværende, vil ha et bruksareal på ca. 16 000 kvm og kunne romme 12 000 mennesker. Bygget vil bli omtrent 24 meter, altså dobbelt så høyt som den nåværende hallen. Arkitektene bak er Link Arkitektur AS.

Screen Shot 2017-06-16 at 09.05.17Sjelden har en sak skapt et så stort folkelig engasjement med flerfoldige leserinnlegg, aksjoner og debatter. I skrivende stund er det Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som stadig holder fast ved utbyggingen. Høyre, Venstre, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne har skiftet ståsted siden planene først ble gjort kjent for offentligheten for et år siden, først og fremst på grunn av problemstillinger knyttet til trafikk og infrastruktur, byutvikling, beredskap og kostnader. Flere av disse partiene har bidratt til å opplyse folk om utbyggingsplanene, spesielt har Høyre med kommunalråd Ingrid Skjøtskift vært tydelige motstandere av at messe- og idrettshallen skal bygges på Øya. Skjøtskift opprettet sammen med pensjonert rådgiver Stein Thue Facebook-gruppen «Stans utbyggingen av Nidarø» og etablerte en kampanje med samme navn. Fortidsminneforeningen ved Trondheim lokallag er blant de som uttaler seg i et leserinnlegg i Adresseavisen (31.08.16):

Det foreslåtte bygget vil være svært synlig. Det vil dominere landskapet rundt elveslyngen, stikke seg klart ut på avstand og true restene av Nidarø gård, ikke minst gjenværende deler av alleen. Viktige kulturlandskapsverdier vil uvegerlig gå tapt. Arkitektonisk er det lagt til grunn en utforming som viderefører dagens kasseform, bare i større skala. Også dette er en svært brutal løsning. De foreslåtte anleggene vil føre til betydelig økt trafikk både i anleggsperioden og seinere. Et endret trafikkbilde vil bidra til å øke presset mot den gjenværende villabebyggelsen på Øya, og øke faren for at hele bydelens karakter blir forandret.

Folkets engasjement er ikke bare stort, men også overraskende for flere politikere, kan det virke som. Ordfører Rita Ottervik mente tidlig at det ikke fantes noen alternativ beliggenhet for hallen. Hun fortalte i oktober 2016 at saken allerede hadde vært utredet og vurdert i fire til fem år og at halvannen millioner kroner allerede da var brukt på å få storhallen til Øya, samtidig som hun nærmest unnskyldte seg: «Hadde vi hatt blanke ark kunne jeg, og mange andre, tenkt oss en alternativ løsning».1

Yngve Zakarias

Øya velforening og Ilen menighetsråd er blant dem som ønsker det annerledes, de arrangerte nylig en støttekonsert og kunstauksjon med verk donert fra flere anerkjente kunstnere − hvor inntektene blant annet går til advokatutgifter i forbindelse med ønsket om å stanse utbyggingen. En av årsakene til at denne saken har engasjert så mange deler av befolkningen er at utbyggingen på Øya vil kunne gå på bekostning av områdets rike biologiske mangfold: Organisasjoner som Natur og ungdom, Forum for natur og friluftsliv i Sør-Trøndelag, Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag, trøndelagsavdelingene til Norsk botanisk forening og Norsk ornitologisk forening og Trondhjems Turistforening samt den ad hoc-etablerte foreningen Elvesvingen er blant de som har protestert mot utbyggingen. Sistnevnte er det kunstneren Yngve Zakarias som er frontperson for og foreningen hadde pr. 9. mai 260 medlemmer. Foreningen sendte nylig inn en omfattende klage på Trondheim kommunes vedtak om å bygge hallen. Denne og flere andre klager angriper i hovedsak tre punkter:

1: Manglende konsekvensutredning stilt overfor uløste problemer innen logistikk, funksjonalitet og miljø.
2: Møtet med naturen, de store samfunnsverdiene som området har i kraft av ikke å være utbygget eller tilrettelagt.
3: Forretningsmodellen for hvordan utbyggingstiltaket og hallprosjektet skal finansieres og på sikt drives.

Zakarias står også bak Facebook-gruppen «Elvesvingen ved Nidarø», hvor han blant annet har lagt ut egne videoarbeider fra området, som viser omfanget av dyr og planter over vannflaten så vel som under. Blant dem er kunstfilmen Drop, Flow som ble vist under filmfestivalen Kosmorama i år. Zakarias oppdaterer gruppens følgere om saken og videreformidler alt fra trafikk- og logistikkmessige utfordringer knyttet til utbyggingsplanene, til kommunens saksbehandlingsprotokoller. Gjennom eget arbeid og sammen med biolog Tor Bollingmo har Zakarias dokumentert flere av det som skal være 138 forskjellige fuglearter i området, de mange insektene hvor 13 av dem oppgis å være humlearter, fisk og pattedyr som rev, bever og oter i tillegg til en rekke planter. Foreningen Elvesvingen siterer Artsdatabanken på at det er registrert til sammen 237 forskjellige dyrearter på Nidarø og at hele 29 fuglearter som holder til der er rødlistet.

I Trondheim kommunes planbeskrivelse for den nye hallen er det lite av Wrights organiske arkitekturfilosofi å spore. Ut fra tegningene fremstår hallen som en mørk, innadvendt koloss som kanskje vil fungere fint til sitt eksplisitte formål; takly for bedriftsmesser og idrettsarrangementer, men som likefremt kveler omgivelsene sine. Det eneste området hvor det virker som at selve den arkitektoniske utformingen av hallen kan imøtegå omgivelsene og naturen, er hvis (og bare hvis) forslaget om et vegetasjonsdekke på taket gjennomføres, som da kan være gunstig for ulike typer insekter. Ellers fremkommer det at utbyggingen vil ha konsekvenser for naturmiljøet rundt:

Nord for storhallen vil det største hallalternativet [det som nå er vedtatt, red.anm.] stikke så langt ut at det vil bli lite igjen av parkareal og det grønne neset. Hallen vil kaste mye skygge på turstien og på deler av det 20 meter brede vegetasjonsbeltet. Høyden på hallen, med gesimshøyde på opp mot 20 meter tilsvarer om lag 7 boligetasjer. Et menneske vil bli liten ved siden av en slik vegg. Dersom det ikke er nok rom rundt bygningen, og det gjøres tiltak som bidrar til å redusere virkningen av størrelsen vil situasjonen kunne oppleves påtrengende, og attraktiviteten av parken for uteopphold vil kunne bli redusert. […] Økt aktivitet, som følge av et oppgradert anlegg, sannsynliggjør økt forstyrrelse av naturmiljøet langs Nidelva. Dette kan innvirke negativt på det biologiske mangfoldet.2

Laksetrapp i Verdal

Som kritisk røst kan man innvende at selv arkitekt Wright og hans organiske arkitekturideal fremstår jålete og uten noen egentlig miljømessig gevinst. Kanskje virker det også hårete å tre ideene til en nokså flamboyant arkitektstjerne nedover trøndersk målestokk. Men, man trenger ikke bevege seg utenfor Norges grenser for å finne arkitekter med lignende overbevisninger. Sverre Fehn (1924-2009), en av landets mest profilerte arkitekter, står bak Villa Schreiner i Oslo, Villa Busk i Bamble og Norsk Bremuseum i Fjærland (som Fehn selv beskrev som et «naturens alter»). Med de to førstnevnte byggene forsøkte han på japanskinspirert vis å gå i dialog med naturen i området hvor husene skulle bygges. Både Villa Schreiner med hage og Villa Busk er fredet. Villa Busk, bygd i 1989, er i tillegg Norges yngste kulturminne.

Flere steder rundt om i verden finnes det også menneskeskapte konstruksjoner som er til direkte gagn for flora og fauna, samtidig som de er funksjonelle. Eksempelvis har man såkalte wildlife crossings: Konstruksjoner som legger til rette for menneskers infrastruktur men som samtidig er bevisst utformet med tanke på ville dyrs atferdsmønster. Det kan være snakk om tunnelåpninger gjennom opphøyde motorveier, slik at dyr kan passere under trafikken, eller broer slik at dyrelivet kan krysse over motorisert ferdsel. Slike broer finnes det flere av blant annet i USA, hvor dyr som bjørn, puma, hjort og elg jevnlig benytter seg av dem. Et lignende grep er laksetrapper, som eksempelvis kan legges opp rundt menneskeskapte demninger for at fisk skal kunne krysse hinderet i gytesesongen, noe fiskere siden nyter godt av. I Norge har vi en av Europas lengste laksetrapper, denne ligger i Granfossen i Verdalselva og er attpåtil konstruert delvis som en tunnel gjennom fjellet.

I gruppen «Elvesvingen ved Nidarø» har Yngve Zakarias lagt ut en videosnutt fra det som skal være et av 40 naturreservat i Berlin, med en tekst som forklarer at reservatet er «opprettet blant annet fordi det er registrert så mange som 142 forskjellige fuglearter akkurat her! Det er 4 flere enn i Elvesvingen». Det står videre at «dette reservatet, som er det største og ett av de eldste i Berlin, er enestående i Europa, fordi det ligger midt i en «storby». Med Elvesvingen ville det bli to, ett i Trondheim og ett i Berlin»3. Kanskje burde vi tillate oss litt uortodokse ambisjoner når det gjelder Øyas fremtid.

Sverre Fehn uttalte at «Norwegians’ worship of nature consists merely of going as fast as you can as far as you can – it’s just an achievement»4 i et intervju publisert på nettstedet Architecture Norway. På samme hastige grunnlag kan det innimellom virke som at byutviklingssaker blir vedtatt av Trondheim kommune. I en appell utenfor Rådhuset før bystyremøtet 14. mars, redegjorde musiker Bjørn Alterhaug: «Under siste Nor-Fishing- messe, bare tre dager etter fristen for høringsuttalelsene var gått ut, ønsket ordfører Rita Ottervik velkommen til en ny, ferdig storhall i 2019 på Nidarø. Et par håndballkamper i EM i 2020 har vært hovedgrunnen til dette plutselige hastverket».

I tekstserien Om minnetap og byutvikling har vi allerede beskrevet enkelte politikeres omfavnelse av utbyggeres sensasjonspregede lovnader om «signalbygg», sett reisningen av omdiskuterte bygninger som Gjensidige-bygget og Clarion-hotellet på Brattøra samt belyst at de samme politikere innrømmer at de helst skulle ha vært disse byggesakene og avgjørelsene foruten når de med egne øyne ser hvor dominerende slike bygninger blir i bybildet. Vi har også sett hvordan kunstnere kan utgjøre en forskjell i byutviklingssaker, som RAKE visningsrom sitt søkelys på Jugendgården i Elgesetergate, eller kunstnerduoen Ann-Cathrin Hertling og Elin Andreassen (Hertling & Andreassen) og engasjementet de har vist for Trondheims sosiale og arkitektoniske historie. Gjennom å arbeide kunstnerisk – med en stedsspesifikk og relasjonell metode som inkluderer mennesker fra flere forskjellige samfunnslag, synliggjøres kollektiv hukommelse knyttet til historiske byrom. Derved har kunstnerne fått belyst byutviklingssaker på en måte som den jevne borger godt mulig ellers ikke ville fått innblikk i eller et eget engasjement rundt. På samme måte opererer Zakarias når han nå anvender sitt kunstneriske arbeid i folkeopplysningens tjeneste i saken om storhall på Øya.

«Art is not a mirror to hold up to reality, but a hammer with which to shape it». Sitatet av Bertolt Brecht er selvsagt svært forenklet, og kanskje også ment som en provokasjon. Den franske filosofen Jacques Rancière formulerer det nok mer diplomatisk når han sier at «kunst kan bli liv, og liv kan bli kunst»5. Utsagnene gir mening sett i lys av RAKEs prosjekt, et kunst- og stedsinitiativ som punktet visningsrom har brakt til byen de siste årene og Hertling & Andreassens virke. Og ikke minst i den pågående utviklingen av Øya-planene, virker det betimelig.

Yngve Zakarias

Oppmerksomheten rundt bygården i Elgeseter gate som følge av RAKE sitt månedslange utstillingsprosjekt på stedet førte til et nytt politisk engasjement for bevaring av bygget. Hertling & Andreassens lectureperformance Bekjennelser fra en lagbenk (2015) fikk daværende byantikvar Gunnar Houen til å forsøke å gå inn for bevaring av interiør fra bygget. Når så Zakarias’ kunstneriske virksomhet, som forøvrig tok utgangspunkt i Øyas biomangfold både før og helt uavhengig av utbyggingen, flettes inn og blir en pådriver for økologiske hensyn i denne svært så aktuelle byutviklingssaken – da virker det ikke urimelig å si at slike kunstneriske initiativ er med på å skape et demokratisk rom.

I tillegg til det virke å dokumentere Øyas dyre- og planteliv gjennom registrering, lyd og videoarbeid, har Zakarias avdekket og videreformidlet feilaktigheter ved hvordan den fremtidige hallen har blitt fremstilt på plansjene. Blant annet skal de første tegningene av den nåværende hallen ikke ha gjengitt godt nok hvordan skyggeforholdene vil bli, slik at forskjellene mellom dagens bygning og den fremtidige storhallen ikke virket like store som de i realiteten blir. Zakarias har visualisert dette gjennom korrigerte skyggediagrammer, og avdekket at sola aldri står slik som lysforholdene opprinnelig var visualisert i prospektet. Samtidig har han tillatt seg å legge til gjenskinnet det enorme bygget vil komme til å lage i elva der hvor tegningene ikke viser dette. Zakarias har også gått til det skrittet å anmelde Trondheim kommune for brudd på reguleringsplanen for Nidarø, da det ved et reguleringsvedtak i 1947 ble bestemt at området som Trondheim spektrum i dag er bygd på skulle anvendes som offentlig park.

18672924_10154522934190334_6046240937158050993_oI dag virker det absurd at det noen gang har blitt vurdert å rive trehusbebyggelsen på Bakklandet i Trondheim – den største sammenhengende trehusbebyggelsen i Norden – til fordel for en firefelts motorvei. Likefremt, på 1970- og 80-tallet ønsket lokalpolitikere hovedveien realisert, og det gikk så langt som at planene ble vedtatt av bystyret. Politisk press og aksjonisme satte imidlertid en stopper for planene, og det ble satt fokus på vern av området. Svartlamon, også i høyeste grad et særegent byrom i Trondheim og Norges første byøkologiske forsøksområde, sto i fare for å lide en lignende skjebne som den som truet Bakklandet. Arbeiderbydelen fra 1870-tallet var tidlig regulert til industriformål, og flere av trehusene ble revet for å gi plass til næringslokaler. Utover 1990-tallet jobbet Svartlamon beboerforening, som delvis besto av husokkupanter, for å bevare husene i området. Etter at bilforretningen Strandveien Auto fikk innvilget sin søknad om å rive ytterligere 14 hus, sørget blant annet kulturfeltet med navn som Håkon Bleken, Håkon Gullvåg og Kim Småge for å stikke kjepper i hjulene for bystyret. Fremdeles kan man se det store veggmaleriet de to førstnevnte malte på et av de rivningstruede husene, en kløktig gest som trengte politikerne opp i et kulturpolitisk hjørne og som bidro til at rivningen ble stoppet.

Mange vil i dag være enige i at både Bakklandet og Svartlamon er unike bydeler som bidrar til å definere byens identitet. Disse tilfellene har også vist at intet politisk vedtak trenger å være hogd i stein når et bredt folkelig og kunstnerisk engasjement oppnås i saker som omhandler byutviklingen. Kampen for Bakklandet og Svartlamon eksistens tilhører forhåpentligvis fortiden. Når det gjelder Øya er det interessant å se hvordan saken utfolder seg i realtid, da kunstneriske, politiske og etiske faktorer er aktive samtidig. Til tross for den sterke motstanden, ser det akkurat nå ut som at storhallen dras mot en tidlig byggestart den 1. september, og at den etter planen vil stå ferdig høsten 2019. Uansett resultat, og om vi ender opp med ny, gigantisk messe-, idretts- og konserthall i elveslyngen eller ikke, så vil Øya-saken stå igjen som nok et eksempel hvor kunstnerisk og folkelig engasjement har utfordret makta. Den relasjonelle kunstneriske arven fra 1960-tallet fortsetter derved å gjøre seg gjeldende som (u)beleilige snublesteiner i fremtidens politiske kappløp.

             1Folket snur ryggen til Spektrum-planen, Adresseavisen, 13.09.2016

             2Fra Trondheim kommunes planbeskrivelse.

             3Facebook-gruppen «Elvesvingen ved Nidarø», 07.06.17

             4«People have to be strong to cope with good architecture», Architecture Norway

             5Jacques Rancière:«The aesthetic revolution and its outcomes», 2002