Om minnetap og byutvikling: Sort gull bak grønn strek

Det er noe svært fascinerende ved tanken på at dypt inne i et fjell på Svalbard er det lagret over en million frø fra hele verden. I fjellet er det sprengt ut et hvelv på 1 000 kvm2 hvor frøene, som kan holdes i dvale ved hjelp av permafrosten, oppbevares i tilfelle nødsituasjoner som naturkatastrofer og kriger. I tillegg til de åpenbare fordelene ved et slikt forutseende og funksjonelt tiltak, og den imponerende globale infrastrukturen som ligger bak, har ideen om en slik frøbank noe poetisk ved seg. Kanskje oppleves det slik fordi frøbankens eksistens, og de hundrevis av millionene som går med til å drifte den, innebærer en aldri så liten innrømmelse overfor naturen fra oss menneskers side.

Det handler muligens om ydmykhet. For uten disse enkle bestanddelene, forutsetningen for alt liv, så er vi naturligvis ille ute. Frøhvelvet på Svalbard har allerede gjort nytte for seg. I 2015 var det for første gang behov for å returnere frø til genbanken de opprinnelig kom fra. Det skjedde som en konsekvens av ødeleggelser under borgerkrigen i Syria, som gikk hardt utover frøsamlingen til det internasjonale forskningssenteret for jordbruk i tørre områder (ICARDA). Denne samlingen, som besto av 148 000 forskjellige frøsorter av matkorn, bønner og linser, er unik blant annet på grunn av frøenes evne til å gro i selv de tørreste områdene i verden.

Matkorn gror jo ikke hvor som helst. I Norge er kun tre prosent av landarealet dyrket mark, og av dette igjen er det bare 30 prosent som er egnet til å dyrke matkorn. Dette gjør Norge til det EU-landet som har lavest andel dyrkamark, skriver Regjeringen på sine nettsider. Her kan man også lese at det tar århundrer før god matjord dannes, og at denne i praksis er som en ikke-fornybar ressurs å regne. 

I denne tekstserien, Om minnetap og byutvikling, tas det opp problemstillinger knyttet til byutvikling og forvaltningen av vår sosiale og arkitektoniske historie. Et av fokusområdene er grøntarealer, biologisk mangfold og hvordan for hastig utførte gentrifiseringsprosesser utgjør den største trusselen for bevaring av alt fra kulturminner og historiske bygg til naturområder. Som vi tidligere har vært inne på når det gjelder saker om bytuvikling, beskyldes politikere ofte for ikke å ha en helhetlig nok forståelse av sakene de beslutter, og at de løper næringsinteressenes ærend.

En kunstner som er aktuell i disse dager er videokunstner Bodil Furu. Hun har laget flere dokumentariske filmer som sentrerer seg rundt miljøspørsmål, hvordan vi mennesker nyttiggjør oss naturen og hva slags konsekvenser det har for omgivelsene våre. Filmen Misty Clouds (2011), for eksempel, portretterer innbyggere i Taiyan i Kinas Shanxiprovins, hvor om lag halvparten av landets kullenergi produseres. Landscapes by the book (2015), som er filmet i Fron i Norge, viser hvordan landskap kan forandres som følge av flom, veiarbeid og utbygging. Både kumøkk og politikk diskuteres i Gårdsarbeid (2017), og Mangeurs de Cuivre (2016), om multinasjonal gruvedrift i Kongo, ble nylig vist på Kunsthall Trondheim som en del av utstillingen Strømmer av følelser, kropper av malm. Furus siste film, som har premiere 26. februar, er sentrert om Trondheim. I Grønn strek har Furu filmet tett på politiske forhandlinger i Rådhuset, i det hun beskriver som «et dokumentarisk kammerspill om dyrkamark og lokaldemokrati». 

Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for at filmen kun skulle handle om politiske beslutningsprosesser, og kun bli filmet inne i Rådhuset. Grønn strek er en film som handler om landbruk, men her er det ingen bonde eller flotte bilder av åker og landskap. Jeg ønsker å understreke at det er de politiske beslutningene som bestemmer hvordan vi vektlegger matproduksjon i landet og som avgjør hvordan våre landskap forandrer seg.
– Bodil Furu

Et annet ord for levende, eller organisk, matjord er «humus». I 2015, FNs internasjonale år for jordvern, kunne man se en enorm variant av dette ordet møysommelig «skrevet inn» i en åkerlapp på Fosen i Trøndelag. En lokal bonde hadde formet ordet i åkeren sin som en del av kunstprosjektet Landart Fosen, hvor lokale bønder fikk anledning til å formidle sine kunnskaper og tanker om matproduksjon gjennom kunstneriske uttrykk. På en annen åkerlapp kunne man se hender og føtter – én liten og én stor – som visuelle symbol på videreføringen, og betydningen, av generasjonsgårder. Et annet verk i dette prosjektet var Landingsstripe for pollinatorer, et samarbeid mellom kunstner Benedicte Lyssand og bøndene Hans Kristian Norset og Karl Erik Sørensen. «Landingsstripen» besto av blomsten blodkløver, var 2, 5 meter bred og 3 km lang, og skulle sette fokus på biologisk mangfold, da spesielt i forbindelse med utbyggingen av forsvarets flybase på Ørlandet.

Jordvern, økologi og matsikkerhet er tema som fremstår stadig mer presserende etter hvert som klimaendringene blir tydeligere. I tillegg til Bodil Furus kunstnerskap og Landart Fosen, er det flere andre kunstnere som aktivt tar tak i problemstillingen. Den storstilte utvekslingen av frø fra Svalbard til ICARDA nevnt innledningsvis, er gjenstand for Jumana Mannas film Wild Relatives (2018) som nylig ble vist i utstillingen A Small Big Thing ved Henie Onstad kunstsenter. Her følger hun transporten av frø fra hvelvet på Svalbard til forskningssenterets nye lokaler i Libanon. Manna undersøker hvordan Svalbard og Libanon blir knyttet sammen av denne transaksjonen, samtidig som hun ifølge omtalen av filmen undersøker økonomiske, politiske, religiøse og menneskelige implikasjoner som følger en slik utveksling av økologisk valuta. Tema som hungersnød og ressursfordeling ble også satt på dagsordenen da kunstneren Agnes Denes og hennes samarbeidspartnere plantet en hveteåker midt på Manhattan i New York, i 1982. Med verket Wheatfield – a Confrontation satte Denes fokus på verdien av matproduksjon ved å dedikere et landområde på 50 000 kvadratmeter til hvetedyrking – i et av verdens dyreste eiendomsmarkeder. En annen New York-basert kunstner, Tattfoo Tan, arbeider fra en hemmelig adresse hvor han bryter ned kompost. Herdingen, som tar rundt ett år, resulterer i et produkt Tan kaller for Black Gold, som han selger til samme markedspris som gull. 

Introduce a leisurely wheatfield into an island of achievement-craze, culture, and decadence. Confront a highly efficient, rich complex where time is money and money rules. Pit the congestion of the city of competence, sophistication, and crime against open fields and unspoiled farmlands. The peaceful and content against the achiever. The everlasting against the forever changing. Culture versus grassroots.
– Agnes Denes

Et tidligere essay i denne tekstserien; Når grobunn møter næringsvekst problematiserte byggingen av den store messe- og idrettshallen på naturskjønne Øya i sentrum. Hallen, som forventes ferdigstilt høsten 2019, skal ha et bruksareal på ca. 16 000 kvm og rage gode 24 meter i høyden. Til tross for et stort engasjement mot utbyggingen har Trondheim kommune med Arbeiderpartiet i spissen sørget for at vedtaket ble stående. Siden den gang har utfordringene det opprinnelig ble advart om inntruffet, en etter en, og store, uforutsette økonomiske utgifter har vært nær ved å velte prosjektet. Tungtransporten i forbindelse med byggingen har truet kulturminner i området og sikkerhetsanalysen har vist seg å være mangelfull: I en kronikk i Adresseavisen kaller arkitekt og professor emeritus Sigmund Asmervik hele fadesen som «stryk til eksamen i samfunnssikkerhet». 

Hvordan utbyggingen vil påvirke de 237 forskjellige dyreartene som holder til i området, inkludert hele 29 rødlistede fuglearter og 13 humlearter som kunstner Yngve Zakarias og biolog Tor Bollingmo har registrert, gjenstår å se. I mellomtiden sørger iallfall kunstnere som Håkon Bleken at ordfører i Trondheim, Rita Otterviks (Ap) ansvar blir billedliggjort: I en serie lite flatterende karikaturer, som nylig skapte nasjonal oppmerksomhet, kan man blant annet se en monstrøs variant av ordføreren med «monsterhallen» i nevene. «Jeg harselerer ikke med ordføreren i Trondheim uten grunn. Jeg gjør det fordi hun er med på å ødelegge byen», uttalte Bleken til NRK i forbindelse med offentliggjøringen av maleriene.

Samtidig som at kontroversen på Øya fortsetter, ligger storstilt utbygging av matjord til grunn for flere politiske skandaler i Trondheim. Selv om Norge har som nasjonalt mål å begrense nedbyggingen av jordbruksareal til under 4 000 dekar pr. år innen 2020, er det kommunene som selv bestemmer lokalt. Trondheim er den kommunen som omdisponerer mest matjord i hele landet, og beskrives som et «stjerneeksempel på hvorfor kommunepolitikere er uegnet til å forvalte matjord» av kommentator Kato Nykvist i Nationen. Mellom 2005 og 2017 ble det omdisponert hele 16 197 dekar dyrkamark i Trondheim kommune alene. Norge er på samme tid et av landene i verden som baserer seg mest på import av landbruksvarer; «vår selvforsyningsgrad er historisk lav; under 40%», skriver Petter D. Jenssen, professor i miljøteknologi, og Tore Krogstad, professor i jordkjemi og planteernæring i en kronikk i Aftenposten.

I Bodil Furus Grønn strek kommer vi tett på Trondheims kommunepolitikere og den politiske prosessen rundt Overvik, hvor 400 mål matjord ble bestemt omdisponert til over 2 000 boenheter i 2013. I tillegg til boligbyggingen, fikk oppkjøperne Overvik Utvikling og TOBB i 2016 så vidt gjennomslag for å bygge en tilhørende skole – ikke på sin egen nyervervede tomt, men på en annen åkerlapp tilstøtende Overvik-eiendommen. Dette ble avverget i fjor. 

I Trondheim består flertallskoalisjonen av partier med helt ulike politiske ståsted. Sentrum-venstre-alliansen, med Ap, MdG, V, SP og KrF, er partier som vanligvis er i opposisjon til hverandre. Furu viser imidlertid hvordan alle disse partiene i praksis avgjør vedtak sammen, i lukkede fora, før sakene når bystyret. Gruppeleder i KrF, Geirmund Lykke, er en av politikerne som Furu følger tettest i sin film. Lykke har hele tiden fremstått skeptisk til håndteringen av Overvik-saken og har selv adressert politikeres føyelighet: «Dagens behandling av Overvik vil for alltid stå igjen som opprydding etter en tid der et utbyggingsselskap nærmest hadde fritt leide til politiske prioriteringer». Utbyggerne, på sin side, selger nå de nye eiendommene ved hjelp av en reklamekampanje som i beste fall fremstår fullstendig avskåret fra virkeligheten:

(…) For dette er en helt spesiell tomt, eller et helt spesielt sted. Et bølgende åkerlandskap som strekker seg hele veien fra Estenstadmarka til fjorden. Uansett hvor du står har du utsikt. Luft. Lys. Himmel. Noen gårder. Og hester. Sånn er det nå. I årene som kommer er ambisjonen å utvikle dette til Norges fineste bydel. Tomten fortjener det. Så er det opp til oss å fylle Overvik med gode steder å bo. Fine steder å være. Folk. Liv. Kids i alle aldre. Og enhjørninger. Det må være enhjørninger.

I sin kommentar i Adresseavisen får Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved NTNU, oss ned på jorda igjen: «Ironisk nok skal kornåkrene på Overvik selges som boligområde nettopp på forestillinger om det gode liv på bygda». 

De betenkelige politiske manøvrene stopper imidlertid ikke her. Tittelen til Furus film Grønn strek er lånt fra politikerne i Trondheim kommunes egen plan om å verne viktige landbruksområder mot utbygging. Beslutningen om å danne en slik plan ble gjort i kjølvannet av de negative erfaringene rundt Overvik-saken. Men, etter at planen «Grønn strek» ble vedtatt i mars 2016, ble det på nytt oppstandelse rundt kommunens og Aps matjord-politikk. Striden handlet denne gang om området Kystad på Byåsen, som sammen med Være ble unntatt «Grønn strek» og dermed gjort klar for utbygging. I etterkant, og blant annet gjennom Økokrims etterforskning av saken, er det bevist at (den på det tidspunktet sentrale) Ap-politikeren Rune Olsø selv formulerte dette vedtaket på samme tid som han var hyret inn for å bistå Prora Eiendom, som skulle betale Olsøs arbeidsgiver en million kroner hvis Kystad ble bygget ut. Av denne summen skulle kr 400 000 gå direkte til Olsøs eget selskap, ifølge Økokrim. I Adresseavisens solide dekning av saken, oppsummeres forholdene godt:

Økokrims beslag viser at det er Rune Olsø personlig som (…) lager kart over hvor grønn strek skal gå, han er med å formulere et notat om Ap’s politikk på området, og til sist så er det han som lager forslag til selve vedtaket som bystyret skal vedta om hvilke områder som skal inngå i grønn strek. Faktisk er det Olsø selv som lager formuleringene som sikrer en boligkorridor øst for byen, der han selv har eierinteresse – alt dette i samme tidsrom som han skriver en epost stilet til ordfører Rita Ottervik – og gruppeleder Geir Waage – der han gjør oppmerksom på at han «fratrer fra all behandling i grønn strek når de konkrete områdene nå skal behandles». 

Videre avslører avisen at samme dag som saken ble vedtatt, 31. mars, sender Olsø følgende tekstmelding til sin oppdragsgiver i Prora eiendom, Terje Eriksen: 

«Da er – akkurat nå – grønn strek vedtatt. Kystad/Hårstad ikke underlagt vern:)»
«Fantastisk bra. Da tar vi en runde over helga. Takk så mye», svarer Eriksen.

Saken ble i etterkant henlagt av Økokrim på grunn av «bevisets stilling», men hendelsen står som et grelt eksempel på grov misbruk av makt og tillit. I Grønn strek intervjuer Furu kommunalråd Sissel Trønsdal (Ap) om habilitetssaken. Trønsdal påstår at vedtaket om «Grønn strek» og Olsøs inhabilitet er to ulike saker, og at sistnevnte ikke egentlig har noe med førstnevnte å gjøre. Andre vil nok tvert i mot innvende at det går på demokratiet løs når en politikers egeninteresser har vært utslagsgivende for politiske beslutninger. Ingrid Skjøtskift, gruppeleder i Høyre, sier det er ubehagelig å tenke på muligheten for at sterke eierinteresser har vært involvert i byutviklingen. Hennes konklusjon er at «Grønn strek»-vedtaket mangler legitimitet: «Man får følelsen av at politikk og butikk blandes», uttaler hun.

Lykke påpeker at det nok er få lokalpolitikere som kjenner på et ansvar for å sikre den norske befolkningen tilgang på nok mat om hundre eller to hundre år, eller i en krisesituasjon. Da er det enklere å lytte til velgernes umiddelbare ønsker, som for eksempel boligbehov og at prisveksten ikke skal stige, forteller han til Furu. 

Man kan argumentere for at det er et lokalt ansvar å ivareta grøntområder samtidig som man legger boligveksten til et sårt trengende bysentrum. Det ville i tillegg ha vært miljøvennlige tiltak. Når private interesser er med på å bestemme hvordan byen skal utformes og fungere, derimot, kjennes konsekvensene på kroppen ganske umiddelbart. Hvis det resulterer i lavere matproduksjon for hele landet, vil befolkningen kjenne det på sikt. Nå som klimaendringene stadig blir mer og mer åpenbare – med ekstremvær og tørke som truer med å ødelegge for matproduksjonen – trenger vi ikke bare redelige politikere, men også lokalpolitikere som evner å se de store globale og nasjonale sammenhengene. 

Jordvern og byutvikling går som en rød tråd i alle filmene jeg lager. Jeg er interessert i å vise hvordan naturressurser utnyttes eller forvaltes innenfor ulike politiske og økonomiske systemer, enten det er i Kongo eller i Norge. Gjennom å undersøke landskapet, kan vi lese et lands politikk, historie, lovverk og kultur.
– Bodil Furu.

Grønn strek, av Bodil Furu er laget i samarbeid med Heimdal Kunstforening. Filmen har premiere 26. februar på Nova kinosenter i Trondheim.