Ambassadør for kunsten eller utnytting av arbeidskraft?

Kommentar 03.12.2018

Torsdag kveld (1.11.18) reagerte undertegnede med skuffelse over en utlysning etter gratis arbeidskraft på Kunsthall Trondheims Facebook-vegg. Illustrasjonen som følger utlysningsteksten viser en oppstemt gjeng ungdommer og unge voksne, noen med ballonger, noe tar selfies. Det er fest og liv utenfor byens «nye betydningsfulle visningsarena og laboratorium for samtidskunst, med internasjonal orientering, i Midt-Norge», for å stjele institusjonens egen beskrivelse. Teksten leser: «Ønsker du erfaring med samtidskunst? Kunsthall Trondheim søker engasjerte ambassadører/frivillige! Søknadsfrist 12. november!».

I første omgang høres kanskje dette også livlig og hyggelig ut? Og det er sikkert noe mange studenter og unge voksne tenker at kan være en grei måte å få en fot innenfor et svært konkurransepreget fagområde på. Så enkelt er det dessverre ikke.

Kunsthallens utstillingsprogram har helt siden åpningen høsten 2016 vært i overenstemmelse med flere andre store kunstinstitusjoners profil: Fokus på marginaliserte grupper, postkolonialisme, utfordringer omkring innvandring, en kritisk innstilling til høyrepopulistiske tendenser i samtiden, utnyttelse av billig arbeidskraft etc. Denne kunstfaglige fronten står dessverre dårlig opp mot det aktuelle utlysningsstuntet, som later til å bekrefte at kunsthallen på samme tid åpent går inn for å praktisere en annen tendens innenfor det profesjonelle kunstfeltet, nemlig utnyttelsen av unge arbeidstakere.

I utlysningsteksten kan vi lese: “Som ambassadør vil du få en verdifull erfaring med arbeid innenfor kultursektoren, kunne oppleve samtidskunstens backstage, og ikke minst få muligheten til å bli kjent med mange andre kunst- og kulturinteresserte.” Paradokset her er at kunsthallen slik selv er med på å demonstrere samtidskunstfeltets faktiske bakside, og dét er en erfaring de færreste vil ha på CVen, men som dessverre alt for mange har.

Marianne Heier, Pioneer (2007). Videoinstallasjon, 6 minutter. Courtesy kunstneren og BONO 2018. Foto: Aage A. Mikalsen/Kunsthall Trondheim

Grell kontrast

En konkret og grell kunstfaglig kontrast kan her trekkes frem. For tiden viser kunsthallen utstillingen «Strømmer av følelser, kropper av malm», som tematiserer utvinning av ressurser, både i et historisk og nåtidig perspektiv. I en stor boks i utstillingsrommet vises den norske kunstneren Marianne Heiers videoverk Pionèr, der hun stiller seg kritisk til forholdene som Nordsjø-dykkerne måtte jobbe under, for at oljenasjonen Norge skulle vokse seg rik.

Marianne Heier står blant landets fremste samtidskunstnere, noe som ble understreket da hun, også det i Trondheim, ble en av de første vinnerne av Lorck Schive Kunstpris 2013. Et av de verkene Heier tidligere er blitt kjent for omhandler nettopp det underfinansierte kunstfeltet. I verket Permanent Installation (5.783 Euros) fra 2005 blottlegger hun disse strukturene ved å gi bort omlag 50.000 kroner hun selv hadde tjent gjennom ordinært arbeid, for å «sponse» et velrenommert, men sterkt oppussingstrengende galleri i Berlin (Sparwasser HQ). Det Heier ønsket å belyse er hvordan det eksisterer en generell oppfatning av at i kunstfeltet jobbes det gledelig non-profit og i dugnadsånd for den felles sak. I åpningstalen sin sa kunstneren blant annet: «Å gi inntrykk av at kunstnere er fristilt fra generelle markedslover syns jeg også i beste fall er naivt, i verste fall usannferdig og virkelighetsfjernt.»


Reagerer med vantro

Politiker Ragna Vorkinnslien i Rødt Trondheim er selv i ferd med å avslutte en syv år lang kunstutdannelse. Hun  valgte torsdag ettermiddag å gå ut på sin åpne Facebook-profil og spørre i klartekst om hva det er kunsthallen nå holder på med. På spørsmål fra undertegnede om utlysningen forteller Vorkinnslien at hun reagerte med vantro.

– Jeg er først og fremst veldig skuffet. Jeg måtte lese oppslaget flere ganger for å forstå at det faktisk var dette som stod. Dette var absolutt ikke forventet. Stunts som dette ser man innimellom i næringslivet. Med samme retorikk à la «hvis du jobber nok gratis, så kan du kanskje få jobb senere» eller «vi har et så stort kontaktnett, en kontakt som vil gagne dine muligheter i fremtiden». Men dette er ikke en privat, rik aktør som ikke forstår feltet. Dette er kunsthallen som skal være et ombud, de som skal ta vare på oss! Kunstfeltet skal jobbe imot slikt. Dette er i det hele tatt veldig merkelig.

Hun fortsetter med å understreke hvordan dette er metoder som aldri ville ha blitt godtatt innenfor andre arbeidsfelt i Norge.

– Mye av det de beskriver i denne teksten er helt ordinære arbeidsoppgaver som burde bli betalt. En får et inntrykk av at man forplikter seg til en stor jobb, med arbeid, selv om man ikke får betalt. Dette undergraver dessuten andres muligheter. Vi hadde akkurat denne problematikken oppe på onsdagens arrangement «Rød aften». Der diskuterte ulike folk fra kulturlivet hvordan arbeidsforholdene faktisk er. At kunsthallen nå signaliserer at de vil bedrive denne typen utnyttelsespreget praksis er dobbeltmoralsk, gitt kunsthallens beskrivelse av seg selv, utstillingsprogrammets tematikk og det faktum at dette er en institusjon som mottar offentlig støtte. Da forventer man ordentlige forhold for alle ansatte.


Direktøren forsvarer utspillet

På Rødt-politikerens Facebook-profil kommenterer direktør ved kunsthallen, Helena Holmberg, Vorkinnsliens misnøye slik: «Kanske blev det lite för mycket fokus på ordet ”arbeid» i texten – vi söker förstås inte folk som ska jobba på kunsthallen på samma sätt som våra ansatta. Vad vi hoppas på är att öppna upp för f.eks. kunsthistoriestudenter som är nyfikna på hur en kunsthall fungerar – helt enkelt att ge lite inblick bakom kulisserna och kontakt med oss och det vi gör, genom att man tar en liten bit av sin fritid och hjälper till med ett event eller någon enkel oppgave i ett projekt.»

I den opprinnelige utlysningen ble man tilbudt arbeidsoppgaver som «markedsførings- og PR-arbeid med sosiale medier, distribusjon av utstillingsrelatert trykkmateriell – eller å bistå under utstillingsåpninger og andre arrangementer her på huset». Og at «arbeidsoppgaver og arbeidsmengde vil variere etter behov». Dette er med andre ord påfallende likt stillingsbeskrivelser ved ordinær drift. I en tid der formidling står blant de absolutt øverste prioriteringene til enhver kulturbedrift, skaper det reaksjoner å se hvordan utdannede mennesker enten kan søke om å få gjøre en profesjonell jobb til ingen betaling, eller at man lar amatører drive PR for det som skal være en helprofesjonell kunstinstitusjon. Det å friste med «20% avslag på kunsthallens egne bøker» – slik det stod i den opprinnelige utlysningen – hjelper i hvert fall lite på de utvalgte studentenes evne til å betale sin husleie.

Etter Vorkinnsliens reaksjon er derimot utlysningsteksten moderert noe, hvor fokuset nå synes å være deltagelse i arbeidsoppgaver, og språket er gjort mindre formelt. 

På en henvendelse fra AST om utlysningsteksten svarer Holmberg i en epost: –Idéen är förstås inte att utnyttja nåns gratis arbeide – utan hellre att öppna upp verksamheten lite, och självklart också ge något tillbaka. Det handlar om att skapa relationer. Med den här satsningen hoppas vi på att öppna upp för f.eks. kunsthistoriestudenter som är nyfikna på hur en kunsthall fungerar – helt enkelt att ge lite inblick bakom kulisserna och kontakt med oss och det vi gör, genom att man tar en liten bit av sin fritid och hjälper till med ett event eller någon enkel oppgave i ett projekt.»

Holmberg mener dette ikke kan forveksles med driftsrelaterte arbeidsoppgaver, men handler om å gi kunstinteresserte flere innganger til kunsten: –Det stämmer att kunsthallen skulle behöva ha fler ansatta och vi hoppas att vi med tiden kan bli fler som jobbar här. Det finns förväntningar på oss som kräver en större personalstyrka. Just nu är vi väldigt upptagna med att kunna arbeta mer med förmedling. Men det är inte något som kan lösas med frivilliga. Det här handlade om något annat – om att erbjuda ingångar, avslutter hun.

 

UKS-styreleder mener det er skamløst

Styreleder i Unge Kunstneres Samfund (UKS), Ruben Steinum, er soleklar i sin mening om kunsthallens opprinnelige utlysningstekst.

Ruben Steinum, UKS. Foto: Niklas Lello

– Det spiller ingen rolle om man får kle seg opp i flosshatt og sjakett, eller smykke seg med ambassadørtittel. Det å drive PR-arbeid og å male vegger hvite er ordinært arbeid på en kunsthall og det skal det betales for. Det er skamløst av kunsthallen å presentere utnytting av arbeidskraft som et attraktivt tilbud for å få et innblikk i samtidskunst-feltet. Og «ambassadør»-tittelen er ganske enkelt newspeak for «arbeider».

Han oppfordrer unge som ønsker seg relevant erfaring fra samtidskunstfeltet om å organisere seg og heller lage noe selv. Han fortsetter: – At kunstfeltet allerede preges av uakseptabelt mye gratisarbeid er ingen unnskyldning for å fortsette med det. Det er en velkjent utfordring at de fleste kunstinstitusjonene er underfinansierte, men det kan på ingen måte brukes som en unnskyldning for å videreføre denne typen usunne arbeidsforhold.

Om Unge Kunstneres Samfunds praksis forteller han: –vi har nylig hatt to praktikanter fra kunsthistorie i Århus her, som en del av utdannelsen deres. Det er utrolig verdifullt for UKS og på samme tid så er det arbeidstrening innenfor akseptable rammer (red anm. denne innsatsen generer studiepoeng og arbeidet kan gjøres i studietiden). Nettopp på grunn av underfinansieringen som preger feltet så har vi tatt et klart standpunkt og har gjort noen harde prioriteringer. For eksempel ved å fokusere på fire/fem utstillinger i året for å kunne gi rimelig betaling til kunstnerne, forteller han.

Som Vorkinnslien understreker Steinum viktigheten av å organisere seg innenfor en fagorganisasjon, så man lettere kan si ifra for å motvirke usunn praksis. Videre understreker han hvordan arbeid må omtales med sitt rette navn:– Saker som dette, altså helt ordinære arbeidsoppgaver som forventes gjort ubetalt, er det viktig at kunstnere stiller seg solidarisk imot.

Steinum avslutter med en henvisning til formuleringen om kunstens iboende godhet.– Man må ikke være naiv i møte med kunstinstitusjoner selv om de i utstillingsprogrammet problematiserer utnytting og viser sympati for svakerestilte. En ikke-kommersiell Kunsthall for samtidskunst er også en helt ordinær arbeidsplass. Her etterspørres vanlig arbeid, og det skal det betales for.