Kultursminke

Kommentar 08.06.2011

I Adresseavisen fredag 27. mai, kunne man a1lese følgende utspill: «Trondheim kommunes kulturfond har en pengesekk på 3 millioner, men mangler gode prosjekter.» Utsagnet er hentet fra en appell av kommunaldirektør for kultur og næring, Morten Wolden, fra et møte arrangert av fagrådet for kreative og kulturbaserte næringer avholdt i kulturnæring-«suksessen» Spikerfabrikken.

Utspillet er interessant i en tid hvor kommunen har blitt kritisert for å forfordele egne politikerstyrte kunstaktiviteter (slik som kultimathule), og hvor disse oppleves å gå på bekostning av friske midler til bærekraftige, uavhengige og selvorganiserte aktører. (Se forøvrig: Alle skal med, alle skal kunne søke!)

Det som man i utgangspunktet kan bli ledet til å tro er en åpen invitasjon fra kommunaldirektørens side for å stimulere kunstnere til å hive seg rundt å reprodusere prosjektbeskrivelser, kan likegodt være et forsøk på å opptre «ryddig» i forhold til kommunens tidligere underkommuniserte midler. Det er sannsynligvis også et aktivt framstøt for å fremme og grunnfeste satsningen på det jeg vil kalle middelmådighetskultur i trønderdrakt som offisielt går under begrepet kultur og næring.

Ny trend?

Utspillet til Wolden er selvfølgelig et forsøk på å «kommunisere» og gi inntrykk av at det offentlige på langt nær er gnien, samtidig som tidligere kritikk mot kommunens bevilgningstaktikk oppveies med å skylde på manglende initiativ fra kunstscenens utøvere: Vi sliter med å finne de gode prosjektene, uttaler Wolden i følge Adressa.

På andre siden av et tenkt forhandlingsbord fortoner saken seg noe annerledes. Det korrekte utsagnet fra Wolden kunne således vært: «Vi får ikke ut fingern!» eller «Vi sliter med å forstå potensialet i gode prosjekter!» eller for eksempel noe sånt som: «Kommunen nedprioriterer samtidskunst til fordel for kjøpesenterkunsten!»: I artikkelen kan man lese Wolden annonsere at fondet skal gå til «prosjektutvikling i kulturbaserte næringer». Fondet endrer tone/formål omtrent i samme åndedrag som kommunaldirektøren blir direktør for kultur og næring (og ikke “kultur, idrett og friluftsliv”).

Maktkonsentrasjon

Det som kan se ut som raushet, men i praksis ikke er det, og det å late som man kaster ballen over til kunstnere mens man i realiteten ikke gjør det, kan problematiseres slik: Det har seg for eksempel sånn at prosedyren for å få vurdert et prosjekt til behandling i Kulturfondet er et byråkratisk tåkelagt felt. Det som ikke kommer fram i saken i Adresseavisen, er at Kulturfondet ikke er frie midler som følger en søknadsprosedyre, som utlyses, eller jevnlig informeres om fra kommunens side, for å stimulere de gode prosjektene der ute.

Fondet som ble opprettet etter at kommunen solgte aksjene i Trondheim Energi i 2004 – og hvis formål har vært av den vanskelig gripbare typen – blir i praksis styrt av rådgivere i rådmannens fagstab, som innstiller eller foreslår hvilke prosjekter som skal kunne utformes og legges fram for politikerne. På området visuell kultur er det én rådgiver, Kjersti Lerseth (også nevnt ved flere anledninger i forbindelse med kultimathule) som ser an potensialet hos kulturaktører og kontakter «kandidater» kommunen selv finner det relevant å samarbeide med. Problematisk nok, i maktkonsentrasjon-øyemed, er man avhengig av å bli fanget opp av rådmannens éne ansatte innenfor kunstfeltet i fagstaben. Deretter vil behandlede saker/prosjekter til syvende og sist måtte aksepteres, og bero på kulturpolitikernes godvilje for å få gjennomslag for bevilgning.

Alle som arbeider innenfor såkalt uattraktiv næring forstår at politikerstyrte fond ikke nødvendigvis gagner et bredt spekter av kunstuttrykk, ytringer eller det såkalte mangfoldet. Generelt og over hele linja: Politikerstyrte midler har en tendens til å havne hos den forutsigbare kunsten. Når det videre nå er annonsert at fondet forbeholdes «kulturbaserte næringer» kan man også se for seg scenarioet at søknader fra det frie kunstfeltet avslås, begrunnet med for eksempel «uattraktiv søker», «inntekts-usikker», «liten egeninntjening» og/eller «vanskelig målbar størrelse».

Nav-rutiner

Som svar på Woldens spørsmål om hvor alle de gode prosjektene befinner seg, kan det fortelles at det både skal endel innsats og ikke minst insistering til for å bryte den tåkelagte prosedyren, og for at «de gode» prosjektene og kommunens saksbehandlere skal kunne dra i samme retning. Forutsatt at en potensiell søker på egenhånd skaffer seg kjennskap til de u-utlyste kulturfondmidlene vil kontakten med kommunebyråkratiet fortone seg som en Nav-lignende saksgang.

Første skranketerskel er at man får beskjed om at Kulturfondet ikke bare er noe man søker på. Og om man for eksempel ringer i slutten av januar måned kan man få høre at muligheten for å bli vurdert som kvalifisert for å søke Kulturfondet, er underlagt den noe obskure praksisen koblet til en mindre søknadspott i 20 000 kroners klassen. Bevilgningen med navnet Profesjonelle kulturtiltak har én behandling i året. (15. januar). Dermed får man da også høre at fristen til å fremme en søknad til det omfavnsrike Kulturfondet, gjennom den mindre ambisiøse potten Profesjonelle kulturtiltak, gikk ut tidligere i januar. Ekstra moro blir det da å tillegne seg kunnskapen om at Kulturfondet likevel skal vise seg å ha fire behandlingsrunder i året. En potensiell søker vil sannsynligvis argumentere for at dette finnes det ingen offisiell lesbar informasjon om hos kommunen. Og videre poengtere at fåtallet søkere til Profesjonelle kulturtiltak-potten vil kunne forvente at man ut av det blå kan bli foreslått å lage en saftig søknad i Kulturfond-størrelse, når man i «god tro» produserer søknader i forhold til det mer begrensede omfanget, der man opprinnelig søker. Hvis man likevel insisterer på å få legge fram prosjektet, er det mulig man får høre at det oppfattes for etablert, eller for «ferdig» som prosjekt, og da har man det gående.

Når Kulturfondet som søknadspott har vært underkommunisert skal det ikke mye innsikt til for å forstå hvorfor kunstnere: 1. Har valgt andre alternativ, framfor å renne ned administrasjonen med gode prosjekter. 2. Ikke kan ha visst om den lukrative muligheten, så lenge verken saksbehandler informerer eller kunstnere har kunnet lete seg fram til dets praksis, fra fondets vedtekter på kommunens hjemmeside.

Det skal heller ikke mye bakgrunn fra kunstfeltets irrganger og organiseringer til, for å se at: 1. Kommunen har hatt et formidlings- og samarbeidsproblem med flere av samtidskunstfeltets aktører. 2. Kommunen velger å ikke tilpasse eksisterende midler for å stimulere det regionale kunstkretsløpet. 3. Kommunen vrir seg unna framfor å samarbeide med potensielt gode kunstprosjekter. 4. Kommunen ser ikke kultur for bare næring.

Kjøpesenterkulturbasertenæringer-kritikk

I regionens trange offentlighet kan det oppfattes som å slippe en bombe å nevne det, men det menes selvsagt her at kommunens annonsering om satsning på støtte til kvalitetsvegrende prosjekt som kaster seg høyhalset og spesifikt inn under terminologien kulturbaserte næringer, med større behov for å selge smultringer på Trondheim Torg framfor å arbeide for kunstnerisk utviklingsarbeid som en del av en større kunstfaglig diskurs, er sløsing og feil bruk av midler.

Kulturfondet ender fort opp med å kun stimulere prosjekter som faller inn under kategorien energiutmattende, demotiverende og den lite publikumsstimulerende, ufarlige kunsten. Utspillet til Wolden foregikk illustrativt nok på Spikerfabrikken, en konstellasjon av kunstprosjekter med ambisjoner på minussiden i forhold til det internasjonale kunstfeltets målestokk.

I Adresseavisens artikkel henvises det også til suksessen Spikerfabrikken som «får det til å eksplodere av kreativitet» og kollegial hygge. For fagrådet for Kreative Næringer er konstellasjonen et foregangseksempel, sies det. I medfølgende fotografi ser man representanter for næringene posere for fotografen, og vindusdukker og diverse krimskrams spriter opp bildet sammen med smilefjesene tilhørende henholdsvis Roar Øhlander fra forskolen Fotofagskolen, Monika Stendahl Rokne, daglig leder ved forskolen Verket Kunstarena og Randi Bakken ved Atelier Ilsvika.

Det står dessverre ingenting om at suksessen kun er målt i kroner og øre; fra forskole-utdanningene hvor skolenes foto- og kunstelever selv må betale studiet, eller fra Verket Kunstarenas diverse kvelds- og sommerkurs, betalt av villige amatørkunstnere. Eller hva med «hovedinntektskilden» til Atelier Ilsvika, som må være det oppdragsfylte arkitektfirmaet Agraff. To av disse aktørene kvalifiserer da også som kommersiell næring, ikke kultur.

I internasjonal kunstfaglig målestokk

Det å insistere på forskjellen mellom hummer og kanari er et minefelt som både kan være vanskelig å sette seg inn i, måle og for all del; å akseptere. Noen hint får man hvis man stiller seg disse spørsmålene relatert til det konkrete eksempelet næringskonstellasjonen Spikerfabrikken; Hvilken relevans har kursene avholdt ved forskolen Verket Kunstarena? Hva undervises det i? Hvor kommer søkermassen fra? Hvor mange tidligere elever har blitt antatt ved noen av kunstakademiene? og så videre.

En annen ting kan være; hvor anerkjent er Spikerfabrikken utenfor bydelen Ila? Eller hvor mange utenfor byen kjenner i det hele tatt til dens eksistens? Hvem valfarter på utstillinger, kurser, seminarer (eller fester) som arrangeres eller foregår ved Spikerfabrikken fra kunstfeltet regionalt (eller nasjonalt)?

Kommunaldirektøren for kultur og nærings ansvarsområde er å videreutvikle og forsterke kommunens satsing på kulturfeltet og å bygge relasjoner til de viktige aktørene innenfor kultur-, nærings-, utdannings- og forskningsinstitusjonene og idretten. Samt å utøve strategisk ledelse innenfor disse områdene. (Fra kommunens hjemmeside.)

Rådgiver i visuell kultur, Kjersti Lerseth, er kommunaldirektørens høyre hånd i å videreutvikle og forsterke satsningen innenfor kunstområdet. Hvis det er hold i denne handlingsplanen og de konkrete arbeidsoppgavene underlagt kommunaldirektøren, bør de to ta seg en snakk på kontoret ved første mandagsmøte, for å revurdere sin egen innsats i nevnte sak.