Som ved et trylleslag skal alt bli nytt – ArtScene Trondheim


Som ved et trylleslag skal alt bli nytt

Kommentar, 10.04.2024

Hva gjør kunstmuseenes mål om å være «nyskapende» og «uredde» med den tradisjonelle samlingsutstillingen?

Omtrent samtidig som jeg ankom Lademoen kunstnerverksteder for mitt månedlange kritikeropphold i Trondheim, publiserte Statistisk sentralbyrå resultatene av sin jevnlige undersøkelse om befolkningens kulturbruk. Ifølge tallene besøkte 25 prosent av befolkningen en kunstutstilling i løpet av fjoråret, en betydelig nedgang siden 2016, da andelen var 36 prosent. Når jeg setter på nyhetsmorgen tirsdag 5. mars hører jeg NRKs kunstkritiker, Mona Pahle Bjerke, uttrykke bekymring over situasjonen: «vi trenger kunsten, den er vår sjelelige opprustning i denne vanskelige tiden». Men! Norske kunstsjeler kan trøste seg med at kunstmuseene er unntatt fra denne utstillingsstatistikken, og kan vise til bedre «oppslutning»: 45 prosent av befolkningen besøkte ett eller flere museer i 2023. Etter dårlige pandemiår er nivået nå det samme som i 2016, og kunstmuseene er dessuten de mest populære.

I presentasjonen av årets tall hos tidsskriftet Samtiden, er overskriften «Norsk kulturbarometer: Dette er vinnerne». Et kulturliv med vinnere og tapere? Vinklingen sier noe om hvordan nettopp besøkstall er blitt det store suksesskriteriet for kulturinstitusjonene. Det er verdt å spørre slik kunstnerisk leder ved Kunstnernes hus, Sarah Elise Lookofsky, gjorde i Morgenbladet 12. januar i år, om vekst bør være grunnlaget for suksess i kulturfeltet. At den samme tankegangen for lengst har gjort seg gjeldende for utstillingsprogrammet, formidlingen og samlingspresentasjonene på norske kunstmuseer, er hevet over enhver tvil.

Denne «nye museumsvirkeligheten»[1] kan få helt konkrete utslag for de to kunstmuseene i Trondheim, Trondheim kunstmuseum (TKM) og Nordenfjeldske kunstindustrimuseum (NKIM). Museene hører allerede til under samme overbygning, Museene i Sør-Trøndelag (MIST), men skal nå i tillegg muligens sammenslås rent fysisk – det er ennå ikke bestemt hvor og hvordan de to institusjonene skal lokaliseres i framtiden. I fjor høst avduket begge nye samlingsutstillinger: Gjenfortryllet åpnet på NKIM i TKM Gråmølna, og blir stående ut 2024, mens TKMs nye samlingsmontering, Å lære av kunstneren, skal bli stående i fem år i TKM Bispegata. Mens Gjenfortryllet har én tematisk overbygning, og viser fram samlingen med en forbindelseslinje mellom tiden da museet åpnet og samtidskunsten, vil man vekk fra kronologien som bærende idé i Å lære av kunstneren. De 11 rommene på TKM har hver sin tematiske overskrift, og er kuratert av en rekke ulike kunstnere, i samarbeid med museets ledelse. Her skal kunstnerens frie blikk og eksperimentvilje åpne for nye perspektiver på samlingen, og det store spørsmålet er om kunstneren får bli en faktisk stifinner eller ender opp som museets marionette.

Å lære av kunstneren, Trondheim kunstmuseum F. AST

Flere av rommene i utstillingen er kuratert av den svenske kunstneren Martin Tebus, som i 2015 gjorde sitt utvalg og fortolkning av samlingen i en egen utstilling, Martin Tebus Collection. Ytterligere fire rom er gjenbruk med variasjoner: disse er kuratert av kunstnere som tidligere har vært med i utstillingsserien Kunstnerens valg (2015-2022). I disse fire rommene får samtidens kunsttrender spille seg ut. «Å lære av landskapet» er kuratert av Tobias Liljedahl, basert på hans valg av Fra Lerfallet i Verdal (1893) av Herman Wedel Anker i Liljedahls opprinnelige utstilling. Den gang lagde han selv et videoverk med materiale hentet inn fra søkemotorer for bildelikhet, basert på Wedel Ankers maleri, som viser ødeleggelsene etter en reell naturkatastrofe som tok livet av 116 mennesker i 1893. I det nåværende rommet på TKM vises ikke Liljedahls verk, men isteden andre landskapsmalerier man kan anta er valgt ut fra den samme konseptuelle tilnærmingen. På den ene kortveggen henger Libia Castro og Olafur Olafssons Landet ditt eksisterer ikke (2014), tittelen er skrevet ut som et blått neonskilt. Den prominente plassen gjør utsagnet til en for forenklet overskrift i rommet, for verken samlingen eller Liljedahls utvalg er særlig postkolonialt orientert. Landområdet som ikke ser ut til å eksistere i Å lære av kunstneren, er Sápmi; jeg stusser over det totale fraværet av samiske kunstnere. Etter den store feiringen av jubileet Tråante 2017 skulle man tro at den samiske tilstedeværelsen ville være selvfølgelig i en ny samlingsutstilling, men slik har det ikke blitt.

Å lære av kunstneren, Trondheim kunstmuseum Bispegata. F. AST

Det postkoloniale er mer naturlig til stede i rommet «Advarsel», der vi presenteres for fem montre med førkolumbiske objekter fra Latin-Amerika. I 1992 overtok museet K.B. Eik-Nes’ samling, som inneholder mange slike – muligens stjålne, for opprinnelseshistorien har ikke alltid latt seg spore – objekter fra Sør-Amerika og Asia. Hvordan skal disse representeres i museet, bør de bli henvist til magasinene for alltid, skal de synliggjøres og problematiseres – eller eventuelt tilbakeføres? På gulvet ved siden av glassmonterne ligger et par sorte hodetelefoner. I dem hører man en opplesning av diktet som står skrevet på spansk, norsk og engelsk på veggen. Teksten leses av den meksikanske, tidligere trondheimsbaserte kunstneren Enrique Roura, som har kuratert rommet, og han snakker til et av objektene, en «landflyktig» krukke. Når publikum går rundt og titter på gjenstandene, foregår det nok en eksotisering, men diktet tydeliggjør hva som står på spill. Som poesi betraktet er det nokså forglemmelig,og gesten mer typisk enn overraskende. Men det at Roura også representerer et lokalt perspektiv, gjør verket mer tankevekkende og genuint. Det er ikke slik at en latin-amerikansk kunstner er invitert inn for å gjøre akkurat dette; innsikten og «advarselen» som formuleres har oppstått i dialog med det lokale kunstnermiljøet. 

Kunstnerkuratorenes rom er samlet sett mindre overlessede enn Martin Tebus’ fire rom, som skal være nokså like som da hans utstilling ble vist i 2015. Jeg stusser over hvorfor museet har valgt å gjenskape – og dermed nærmest kanonisere – akkurat den utstillingen, samtidig som de som ikke fikk besøkt Martin Tebus Collection nødvendigvis går glipp av helheten i Tebus’ idé og prosjekt. I veggtekstene gjentas det at Tebus’ tilnærming preges av et «sansende blikk» og en «leken respektløshet». Men hva er lekent og hva er fikst i rom som «Fullmåne i bevegelse»? En rekke av samlingens malerier med månemotiv henger i en bue som tilsvarer månens bevegelse på himmelen, og hvert maleri henger der månen i det respektive verket er plassert på billedflaten. Løsrevet fra helheten i Tebus’ utstilling – som jeg ikke har sett – ligner det ikke egentlig lek, men et påfunn der jeg ikke oppfatter noe større mønster. Og det er mer irriterende enn engasjerende. 

Å lære av kunstneren, Trondheim kunstmuseum F. AST

«Åpent studio» iscenesetter kunstnerens arbeidsrom, og er også kuratert av Tebus. Her presenteres flere gode verk, som Kjartan Slettemarks Skulptur av hjerne (1962) og Hannah Ryggens Ei hex (1937), uten at tettheten blir for påtrengende. Men når utstillingen foregir å skulle lære av kunstneren, hvorfor skal kunstnerskikkelsen framstilles så svermerisk som her? Det står til og med en vinflaske – verket Difesa della natura av Joseph Beuys – plassert i en skrivebordshylle, mens oljearbeidet Dagen derpå (1883) av Gustav Wentzel henger på veggen. Hvis dette er «leken respektløshet», må jeg innrømme at den får meg til å gjespe. Akkurat her spiller Tebus og museet faktisk ikke på lag med tidens melodi, for her underbygges utdaterte kunstnermyter.

I visjonen til TKM, som kan leses på museets nettsider, brukes adjektiv som «uredd», «relevant», «kritisk», «energisk» og selvfølgelig den gode, gamle klisjeen «nyskapende». Museet skal være «en motor for endring» og skal «så langt det er mulig søke å fange opp vesentlige nasjonale og internasjonale strømninger». Det er selvfølgelig ikke lett å sette alt dette i spill via en regional kunstsamling, som har sine kuriositeter – og som nødvendigvis rommer mange tilfeldige innkjøp og ervervelser. Å anlegge «kunstnerens blikk» på samlingen er i seg selv ingen dum idé, og serien med Kunstnerens valg har avfødt mange tankevekkende sammenstillinger. Likevel er det som om noe har gått tapt på veien mot denne nye samlingsutstillingen – den framstår for tilfeldig sammenrasket. Kombinasjonen av Martin Tebus’ visjon og de andre kunstnernes mer begrensende råderett blir forvirrende. For å ta ansvar for sin egen idé, burde museet dessuten ha produsert en mer omfattende utstillingstekst. Nå får publikum høre at de skal bli presentert for ulike perspektiver, nesten uten informasjon om hva de innebærer – de blir fortalt at de skal få oppleve «respektløshet», uten veiledning til hva det åpner opp for eller betyr.

Gerhard Munthe, Gjenfortryllet TKM Gråmølna. F. AST

Også NKIM løfter fram tidstypiske tematikker i sin utstilling. Gjenfortryllet kombinerer verk fra museets første tiår etter etableringen i 1893 med samtidsverk. Museet viser til sosiologen Marx Webers begrep om modernitetens avfortrylling av verden, samt arbeidene til den radikale antikapitalisten og feministen Silvia Federici, som argumenterer for en «gjenfortrylling» av verden gjennom menneskets forhold til naturen, gjennom våre egne og andre veseners kropper. Samtidig trekkes den engelske designeren og tenkeren Williams Morris’ tro på «verdien av det vakre» fram, i tråd med de snirklete linjene man ser i mange av Art Nouveau-epokens verk. Med begrepet gjenfortryllelse kommer museet altså med en påstand om hva som skjer i samtidskunsthåndverket (og samtiden for øvrig), samtidig som denne knyttes til tradisjonen. I en referanserik, men heldigvis ikke spesielt forvansket utstillingstekst gjennomgås dagens interesse for magi, natur og eventyr, samtidig som det vises til lignende strømninger fra industrialiseringens tidsepoke, da museet startet opp.

Den første salen i Gjenfortryllet er viet det eventyrlige. Veggteksten hevder at mytologiens bruk av dyr med menneskelige trekk gjør fablene og mytenes komplekse ideer mer tilgjengelige for oss. Billedveven Bølgens hester (1907) av Gerhard Munthe (vevd av Anna Bergvin) henger på veggen, der underlige fabeldyr glir over en bølgende sjø. Jan Grüner-Moströms porselensfigur Fortellinger 2 (2018), en lysestake med det som ligner dragehoder i pastell, har noe barnlig og Ruffen-aktig, men samtidig farlig ved seg, en dobbelthet som er typisk for eventyret. Det største verket er Tom Kosmos installasjon Domestication (2020), der vi på et halvsirkelformet veggmaleri i sort-hvitt ser en sti innover i en tett skog. Tre innrammede grafikkarbeider henger inne i halvsirkelen, på gulvet står en treskulptur av et hundelignende vesen innhyllet i et klede, og på en hylle på veggen står en annen dyrekropp, også med et klede hengende over hodet. Uttrykket er surrealistisk, men lar seg lese som en kritikk av menneskets trang til å menneskeliggjøre naturen – dyrene er pakket inn, temmede.  

Tom Kosmo, Gjenfortryllelsen, TKM Gråmølna. F. AST

Videre byr utstillingen på mange mulige sammenkoblinger. Ahmed Umars fornyelse i Identitet – Brodert (A Thoub from Hallingdal) (2023), der han har kombinert bunaden fra Hallingdal med den sudanske folkedrakten, blir her beslektet med Ramona Irene Salo Myrseths utvidende bruk av samisk duodji i plaggene fra Den samiske halvtimen (2016-2019). Samtidskunsthåndverk av kunstnere som Irene Nordli, Anne Marie Hagerup og Heidi Bjørgan er stilt opp ved siden av noen av Jens Thiis’ tidlige keramiske innkjøp til museet. Direkte månebedotten gjør kombinasjonene av gammelt og nytt meg ikke. Ofte virker det som visuell likhet har vært utgangspunktet, og det at noe ligner på noe annet er ikke alltid så spennende. Men det er mye man kan se lenge på her – rommene legger opp til en storøyd, sanselig tilnærming. Belysningen er teatral, verkene opplyste, omgivelsene halvmørke; kuriositetskabinettets lange historie spiller med her, gjenstandene får lov å leve som fascinasjonsobjekt. Og jeg lar meg fjetre av Heidi Bjørgans Object 5099 (2021), en glasert vase i steingods med smal hals, med det som kan ligne trollhassel – eller mer fantasifullt, gevirer – stikkende ut. «Verdien av det vakre» trekkes fram i utstillingsteksten, noe som minner meg om Jorunn Veitebergs snart tyve år gamle ord i boka Kunsthandverk. Frå tause ting til talande objekt (2005): «Lengselen vi ber i oss etter venleik, gjer venleiken til eit mektig instrument for alle som vil forvandling». Skjønnhet er knyttet til oppmerksomhet, også utenfor kommersielle sammenhenger.

Når jeg søker etter en eventuell «visjon» for Nordenfjeldske kunstindustrimuseum, finner jeg ikke vedtekter og formål like lett tilgjengelig som hos TKM. Men en gammel setning om at museet skal «være et levende museum som plasserer norsk og nordisk kunsthåndverk i en internasjonal kontekst» dukker opp på diverse nettsider. Gjenfortryllet forsøker å forplikte seg til nettopp dette. Risikoen med en styrende tematisk idé, er at den skygger for kunsten, at tankegodset fra utstillingsbrosjyren aldri blir levende i rommet. Helt fri for den anklagen går ikke Gjenfortryllet, men jeg lar meg betrygge av at museet framstår engasjert.

Å lære av kunstneren, Trondheim kunstmuseum F. AST

For tiden preges de norske kunstmuseene, for ikke å si kunstscenen overhodet, av en kanonkritisk trend. Hvordan skal kunstmuseene forvalte sin samling og samtidig være lydhøre overfor en ofte berettiget kritikk? I 2022 startet Charis Gullickson aktivistgruppen «Museer er ikke nøytrale», som blant annet har publisert et manifest der det slås fast at museene gjennom tidene har «alliert seg med utnyttelse, makt, rikdom og elitisme» og per i dag ikke inkluderer «dagens samfunn og dets mangfoldige identiteter og tilhørigheter»; museene må jobbe mer for å skape endring. På Nordnorsk kunstmuseum (NNKM) i Tromsø, der Gullickson nå er kurator, foregår det en samtaleserie om spørsmålet «kan justeringer i museumspraksis føre til seismiske endringer i samfunnet?» Slike initiativer er selvfølgelig velkomne. Men samtidig som museene på mange plan må bli mer inkluderende, må de være seg bevisst sin status som institusjoner med autoritet. Idet jeg går inn på en utstilling, forventer jeg at museet har en klar idé om hva som vises og hvorfor. Og ikke minst at disse ideene blir tydelig kommunisert til meg.

Gjenfortryllet
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
7.10.2023 – 31.12.2024

Å lære av kunstneren
Trondheim kunstmuseum
28.10.2023 – 2028

Artikkelbilde: Kari Hjertholm, Gult fall, Gjenfortryllet. F. AST


[1] Se også Øivind Storm Bjerkes kommentar om «en ny museumsvirkelighet» i Kunstavisen 23.08.23, https://kunstavisen.no/artikkel/2023/en-ny-museumsvirkelighet