Er det håp for Nyhavna?

Når havneområder skal gjøres om fra industri til gentrifiserte byrom er det mye som står på spill. I Trondheim begynte en slik prosess med utbyggingen av Brattøra for ti år siden, hvor Snøhetta i dag er i ferd med å ferdigstille kronen på verket: Powerhouse, en massiv kontorbygning som har blitt lansert som Trondheims nye signalbygg. Prosjektet har blitt møtt med kritikk av byantikvaren, som på generelt grunnlag mener at Brattøra har endt opp med usammenhengende enkeltbygg som bryter tidligere forutsetninger. Årsaken er ifølge henne at det har manglet en klar plan, hvor sterke interesser lett får gjennomslag for sine byggeprosjekter.

Nå er det Nyhavna som står for tur, hvor blant annet 2 500 boliger skal bygges og 10 000 nye arbeidsplasser opprettes. Planene om Nyhavna har vært under behandling siden 2009 for å vedta hvordan området skal utformes i tråd med Trondheim kommunes byutviklingsstrategi. I 2016 ble det fremlagt en delplan som legger føringer for arealbruk på stedet. Denne innbefatter blant annet «bymessig bebyggelse» og en «sammenhengende grønnstruktur med gode oppholdsarealer».

Trondheim Havn, den største næringsinteressen på området, har i flere tiår bidratt til at kunstnere og kulturaktører har hatt gunstige leieavtaler i egnede produksjonslokaler her. Dermed har Nyhavna vært åsted for en stor og mangfoldig kulturproduksjon med gode vekstvilkår, hvor Heddapris-nominerte Cirka Teater, må sies å være av de mest etablerte. Til tross for vedtak om at kulturaktørene skal bli ivaretatt i den pågående gentrifiseringsprosessen, så frykter allikevel mange nå for kunstnernes fremtid. For som man har sett utfallet av i så mange andre byer, og som Trygve Lundemo skriver i Adresseavisen 29. desember 2016, så har «de som har penger en tendens til å få det som de vil. I så fall er det fare for at de bygger dyre boliger og næringslokaler med høy leie». Kunst og kultur er alltid den tapende part i slike prosesser, hvor aktørene som gjør området attraktivt i første omgang presses ut av byrommet i takt med at prisene øker.

Allerede i 2015 tok derfor kunstnerorganisasjonene TBK (Trøndelag bildende kunstnere) og NKM (Norske kunsthåndverkere i Midt-Norge) initiativ til «Breisia», en allianse som ønsker å sikre fortsatt kultur– og småskalaproduksjon på Nyhavna. Prosjektet har blant annet fått støtte fra Norsk kulturråd til å utrede hvordan kulturproduksjon og øvrig byutvikling av området kan fungere i samspill med hverandre. De har kartlagt flere muligheter og skissert ulike gjennomføringsplaner. Med det årlige fellesarrangementet Hendelser på Nyhavna har de siden 2016 også bidratt til å åpne dørene til produksjonslokalene og vært med på å trekke et bredt publikum når de viser hva som produseres her, og hvordan kulturaktører bidrar til å levendegjøre byen. I de faktiske forhandlingsprosessene opplever de allikevel å bli tilsidesatt.

Definisjonsspørsmål

– Det er tverrpolitisk enighet om at det skal legges til rette for videre kulturproduksjon på Nyhavna, men det er ikke nødvendigvis enighet om hva som menes med det, forteller kunstner Sissel Mutale Bergh. – Derfor er det også viktig at kunstnere og kulturarbeidere er med på å definere den fremtidige bruken av området.

I sitt høringssvar til kommunedelplanen understreker Breisia at kultur er essensielt for å skape en levende by og gi livskvalitet til innbyggerne. Et aktivt kulturliv gir en dynamisk by, som også kommer andre næringsutøvere til gode. Men uten produksjonslokaler blir det ingen kultur. Det trengs større forståelse for at kulturlivet er avhengig av steder hvor aktørene kan jobbe.

– Det er allerede svært vanskelig å operere som kulturaktør i Trondheim, fortsetter Bergh. – Både kunstnere, kulturprodusenter og oppstartsbedrifter er avhengig av lokaler med lav leie. Dette er den viktigste tilretteleggelsen vi har for å sørge for at ikke-kommersiell kunstproduksjon og andre mindre kapitalsterke, men allikevel viktige aktører, forblir i byen.

For å legge til rette for den vedtatte fortsettelsen av kulturproduksjon på Nyhavna, så må kulturaktørene her bli hørt og gitt tillit. Det er disse som best forstår betingelsene for sitt eget arbeid, og som kan gi verdifulle innspill til hvilke behov de ulike fagfeltene har, og vil ha i fremtiden. Hvorfor er det så liten velvilje til å involvere kunstnere? Bergh tror at det handler om strømninger i tiden for hva som anses som viktig:

– For mange er det nok vanskelig å se verdi utenfor profitt, forklarer hun. – Det er stort fokus på inntjening, og mitt inntrykk er at forslag til hva som skal skje på Nyhavna må forklares i form av konkrete økonomiske verdier og vekstpotensiale. Det er naturlig at utbyggingen av dette området tiltrekker seg eiendomsutviklere med investeringsvilje og mål om gevinst. Jeg opplever liten politisk vilje til å regulere disse markedskreftene. I den prosessen blir kunnskapen som kunstnere kan bidra med raskt undervurdert.

Nordøstpassasjen

I sitt utredningsarbeid har Breisia særlig sett på de verneverdige betongbyggene fra andre verdenskrig, som ligger på Strandveikaia. Disse kulturminnene kan ikke endres nevneverdig verken på fasader eller innvendig, og vil ellers være svært kostbare å renovere. De er imidlertid robuste og godt egnet for de ulike behovene til en bred kulturproduksjon.

– For oss er det ikke mulig å snakke om nybygg eller oppussing av en totalentreprenør, mener Bergh. Vi ønsker langvarig stabilitet og lave leiekostnader. Breisia er av den oppfatning at Strandveikaia er et svært godt område for en kulturgate, hvor vi i tillegg til produksjonslokaler og fellesverksteder også ser muligheten for scenevirksomhet, håndverksforretninger, galleri, café og annen utadrettet virksomhet. En slik utvikling vil vitalisere området og tilgjengeliggjøre kunst og kultur for publikum.

Den foreslåtte kulturgaten er tentativt døpt Nordøstpassasjen. Breisia foreslår at det opprettes en langvarig festeavtale som forhindrer profitt på dette området, og at bygningsmassen blir gjort tilgjengelig uten kostnader utover vedlikehold. Videre foreslår de at det opprettes en stiftelse som ikke drives av mål om profitt, men som vil ta ansvar for bygningsmassen i samarbeid med kommunen, administrere tilretteleggingen for ulike virksomheter, samt være ansvarlig for utleieforholdene. I tillegg vil stiftelsen være et overordnet organ for fellesverkstedene. Finansieringen forutsetter at eiendomsutviklere og næringsselskap, i tillegg til kommunen, fylkeskommunen og Kulturrådet forstår verdien av å bidra.

– En festeavtale for bygningsmassen innebærer ingen merkostnad for kommunen, forklarer Bergh. – For øvrig finansiering av fellesverkstedene, så kan kommunen og Trondheim Havn be alle utbyggere om å sette av en prosentsum av utbyggingsprosjektene på Nyhavna, som skal gå til Nordøstpassasjen. I kommunen er det generelt satt av 1,25% til kunst ved etablering av offentlige nybygg. I dette tilfellet er det naturlig å høre med private utbyggere om å bidra til et slikt fond, som skal investere i utstyr til verkstedene som på sin side vil holde liv i det kulturelle arbeidet på stedet. Dette er den mest kostnadseffektive og virkningsfulle måten å støtte kulturlivet på, og vil gi mange synergieffekter. Det forutsetter imidlertid en holdningsendring når det gjelder syn på kunstnernes arbeid for fellesskapet.

Breisia fremholder også at fellesverkstedene ikke kun skal være forbeholdt kulturaktører med tilhørighet på Nyhavna. Også andre aktuelle arbeids– og utdanningsinstitusjoner, samt befolkningen i sin helhet skal i prinsippet ha tilgang. Et eksempel kan være et felles treverksted med avansert utstyr, som kan benyttes av alt fra skulptører, små bedrifter, unge arkitektkontorer, til museer eller gallerier som trenger å få produsert noe til visning, eller privatpersonen som ønsker å bygge sitt eget kjøkken. Videre viser de til kunsthåndverkerne, som lenge har etterlyst muligheten til et felles hus med store ovner og utstyr som det verken er effektivt eller økonomisk gangbart at hver enkelt keramiker anskaffer. I mangel på en egen kunst– og håndverksutdanning i byen mener Breisia at det er ønskelig å fasilitere utdannede som ønsker å etablere seg i Trondheim. Bergh viser også til Fellesverkstedets modell i Oslo, hvor kommersielle aktører og utdanningsinstitusjoner betaler mer for å bruke fasilitetene enn unge, nystartede og ikke-kommersielle prosjekter.

– Vi ønsker at kringliggende kommuner ser kulturutviklingen på Nyhavna i tilknytning til hele regionens kulturliv, fortsetter hun. – Det vil gagne Trondheim som helhet å bygge ut fellesverksteder for regionen. Her kan det tilbys gjesteatelier med tilgang til verkstedene spesielt for kunstnere og kulturarbeidere som holder til i områdene rundt byen. Kunstnere og småprodusenter trenger nettverk for sine virksomheter. Nyhavna kan være et slikt knutepunkt. Ikke minst blir det ofte pratet om å satse på de unge som ønsker å etablere seg i byen. Nordøstpassasjen vil være et bærekraftig og nødvendig tilbud for disse.

Den unge stemmen

Dette istemmes av flere unge og uetablerte kunstnere og kunststudenter. I regi av Anne-Karin Furunes og Simon Harveys kurs Art in Common Space ved Kunstakademiet i Trondheim, har de i vår stått for en underskriftskampanje til støtte for Breisias arbeid for fortsatt kunst- og kulturproduksjon på Nyhavna.

Underskriftskampanjen kommer med et følgebrev skrevet av tidligere KIT-student Agnieszka Foltyn, hvor hun påpeker at mens Trondheim portretterer seg som en kulturhovedstad, så er det svært vanskelig å etablere seg som nyutdannet kunstner i regionen. De eksisterende atelierfellesskapene er fulle. Som en konsekvens forlater mange unge kunstnere byen etter endt utdanning. Produksjonslokaler og verktøy er essensielt for et profesjonelt kunstnerisk virke, skriver hun videre. Man trenger en følelse av stabilitet. Et arbeidsrom som ikke går på rundgang, og som man som ikke-kommersiell aktør har råd til å beholde. Hvis kulturproduksjon– og arv er viktige verdier for Trondheim, så er det en forutsetning at byen også erkjenner at vi har en forpliktelse overfor kunstnere også i etableringsfasen.

Mangelen på produksjonslokaler har utartet seg til en varslet krise i Oslo. I 2014 igangsatte Unge kunstneres samfund en undersøkelse om dekningsgraden av atelierer til leie, i de fem største byene i landet. Der Trondheim hadde hele 48 % dekningsgrad, lå Oslo på lave 13,2% dekning av atelierer til kunstnere i sin by. De siste årene har kunstnere begynt å antyde at de tvinges å flytte produksjonen sin ut av hovedstaden. I det dette skrives annonseres det at kunstnerne i Atelierfelleskap Sinsenveien 51 i Oslo har blitt oppsagt, og mistet lokalene og lagrene sine. En av de berørte, kunstner Lotto Konow Lund, skriver i et åpent innlegg på Facebook at gentrifiseringen av byen har ført til det at det ikke lenger finnes billige produksjonslokaler, og at Kulturetatens klausul om at mange av de eksisterende atelierplassene kun kan benyttes i kortere perioder underbygger kunstnertilværelsens midlertidighet. «Vi lever livene våre i midlertidighet,» skriver hun. «Derfor betyr stabilitet så enormt mye for oss.»

Trondheim kommune er i en unik posisjon. Sammenlignet med andre byer er det en relativ god dekningsgrad for noen av de etablerte kunstnerne. Men også Trondheim er en by i vekst, og det utdannes flere kunstnere i dag. Mange erfarer at atelierfellesskapene i byen er fulle og det er køer for å leie atelier. Med Nyhavna har Trondheim by fremdeles muligheten til å ta et politisk valg som vil skape kulturelle og bymessige ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Breisia presenterer ideene om Nordøstpassasjen under Hendelser på Nyhavna ikveld. Samme tid arrangeres seminaret Byutvikling på Nyhavna (DORA 1), i regi Trondheim kommune og Trondheim havn, med blant andre Rune Boserup COBE arkitekter. Seminaret er i samarbeid med Trondhjems arkitektforening og NTNU.