Ahmed Umar: Grenseoverganger

Intervju 30.04.2019

Hvis man, som mange har gjort, underspiller eller ignorerer [Hannah] Ryggens politiske sympatier, overser man samtidsdiskursen og det offentlige ordskiftet teppene hennes var en del av.

Jeg er på vei med hurtigbåten fra Trondheim til Ørland, hjemstedet til vevkunstneren Hannah Ryggen. Her bodde hun fra 1924 til -57, på et småbruk sammen med mann og kunstner Hans Ryggen og deres datter. Med meg på turen har jeg kurator og kritiker Marit Paasches biografi Hannah Ryggen en fri, hvor sitatet ovenfor er hentet fra. Jo mer jeg blar i boken, jo vanskeligere har jeg for å forstå at Ryggens kunst og hennes politiske overbevisninger kan eller bør skilles fra hverandre. For er det ikke nettopp det radikale ved å formidle konkrete politiske synspunkt gjennom billedveven, og hvordan dette innebærer en brytning med det sene 1800-tallets folkekunst og nasjonalromantiske motiv, som i aller størst grad gjør Ryggens kunst så oppsiktsvekkende?

Ryggens politiske engasjement står utvilsomt i fokus når Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Ørland/Bjugn Kunstforening nå åpner årets Hannah Ryggen-triennale. Triennalen har fått tittelen Nytt land, og viser arbeider av kunstnere fra Europa, Eurasia, Afrika og Sør-Amerika. Forskjellige kulturer, religioner og politikk og ikke minst kritikken av dem vil formodentlig støte sammen når landegrenser her skal krysses, både fysisk og tematisk.

 

Hør Ahmed Umar fortelle om hvilken rolle følelser spiller i hans kunstnerskap:


En av Hannah Ryggen-triennalens kunstnere er norsk-sudanske Ahmed Umar. I tillegg til å vise kunst under selve triennalen, er han invitert til et residensopphold på Ørland i forkant av åpningen. Det er Umar som jeg er på vei for å møte, nå som båten legger til kai i Brekstad. Kunstneren er kjent for emosjonelt sterke verk med politisk brodd, noe som ser ut til å resonnere godt med de andre bidragene under triennalen:  

Vi skal blant annet få oppleve et brodert verdenskart av den italienske kunstneren Alighiero Fabrizio Boetti. Kartet, som er fra 1990, er en del av den avdøde kunstnerens serie Mappa (1971- 94). Serien viser hvordan landegrenser har forandret seg i løpet av perioden den ble laget. Faig Ahmed fra Aserbajdsjan viser på sin side et teppe i ull som ser ut til å være på vei til å smelte, slik at teppets tradisjonelle mønster oppløses i nye former. Også argentinske Alexandra Kehayoglou stiller ut tepper i ull, men disse skal forestille landskap som ikke lenger finnes. Norske Lise Bjørne Linnerts bidrag er et verk bestående av mange små stofflapper, med broderte navn på. Navnene tilhører kvinner som har forsvunnet eller blitt drept i den meksikanske byen Ciudad Juárez, som for noen år siden var å betrakte som en av byene med høyest mordrate i verden. Nicola Brandt, som er født i Namibia, skal vise videoverket Indifference, som ifølge triennalens informasjonsmateriale handler om «hvordan tekstile symboler kan gjenerobres av ofre for folkemord og lades på nytt hundre år senere».

Det er altså ikke kun det tekstile materialet som mange av disse kunstnerne har til felles med Hannah Ryggen. Maktkritikken og det humanistiske menneskesynet som ser ut til å ligge latent i verkene beskrevet over, finner gjenklang hos henne. For eksempel, så er økonomiske nedgangstider og sosiale forhold effektivt billedliggjort i Ryggens vev Fiske ved gjeldens hav fra 1933. Enda mer eksplisitt blir Ryggen kanskje når hun skildrer kriger og inhumane handlinger: Mussolinis invasjon av Etiopia i 1935 og det tredje rikets behandling av opposisjonelle ble visualisert i henholdsvis Etiopia (1935) og Drømmedød (1936). I veven Spania fra 1938, som viser både blod og avfyrte skytevåpen, er Fransisco Franco avbildet i en situasjon der det spanske folket vender seg mot ham.

Hannah Ryggen, «Gru. Fra borgerkrigen i Spania» (1936). F. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Det politiske er også tydelig til stede hos Ahmed Umar. Umar kom til Norge som politisk flyktning i 2008, og fullførte i 2016 sin utdannelse ved Kunsthøgskolen i Oslo. I likhet med Ryggen lager han politiske arbeider basert på menneskets posisjon i og relasjon til samfunnet rundt. Hos Umar blir forholdet mellom individ og samfunn belyst gjennom hans personlige liv og erfaringer fra en oppvekst i Sudan, et land styrt av sharia-lover.

I Sudan kunne jeg ikke si at jeg er homofil eller kritisk til religion og tradisjon. Det ville fått konsekvenser. I stedet er det kunsten som har blitt min måte å skape diskusjon om en sak på, jeg ønsker at mine arbeider skal være inngangsporter til større debatter. Det er gjennom kunsten at jeg kan protestere på det jeg opplever som urett. Jeg kan si: «nei, dette passer ikke» eller «nei, dette aksepterer jeg ikke», sier Umar idet vi møtes inne på Ørland Kunstsenter.

Umar forteller at det å få være residenskunstner under Hannah Ryggen-triennalen er en stor anerkjennelse, ikke minst fordi han opplever det som å bli sett og hørt for den han er. Det virker i hvert fall som at den norske kunstscenen er lydhør: Til tross for at det bare er tre år siden Umar fullførte sin utdannelse, har han allerede rukket å motta debutantprisen under Norske kunsthåndverkeres årsutstilling på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 2017 og Scheiblers kunsthåndverkspris i fjor. I tillegg har han vist verk både nasjonalt og internasjonalt, senest med soloutstillingen Hijab (Spurious) i galleri BOA (Billedkunstnerne i Oslo og Akershus) i Oslo.

Ahmed Umar, portrett (foto kunstneren)

Verket han fikk Norske kunsthåndverkeres debutantpris for, er titulert Hijab (Annual Protection) og består av 365 små poser, vesker, bokser eller andre beholdere i lær. Disse er hengt opp ved siden av hverandre på en lærtråd som måler 36 meter. Ordet «hijab» betyr beskyttelse på klassisk arabisk, og med dette verket har Umar skapt en «beskyttelsesamulett» for hver eneste dag i året. Verket får en foruroligende aktualitet ved seg når man tar i betraktning at det å være homofil kan straffes med døden i Sudan. I tillegg representerer kunstverket en kulturell tradisjon som ikke lenger er tillatt i landet, da slike amuletter ses på som hedenske og dermed blasfemiske ifølge den strenge islamske lovgivningen i Sudan.

Kunsten jeg lager er også en presentasjon av den sudanske kulturen, som ellers er lite representert i vesten og for så vidt resten av verden. Når det først skrives om den, blir kulturen ofte fremstilt som primitiv og sortert inn under sekkebetegnelsen «African art». Afrika består jo av 54 stater. Hvis man regner med både den nordlige og sørlige delen, utgjør Sudan omtrent halvparten av Europa i størrelse. Gjennom mitt arbeid, er jeg en stemme som kan bidra til at folk får vite litt mer om min kultur, forteller Umar.

Ahmed Umar, If you no longer have a family, make your own in clay. (Foto: kunstneren)

Under residensoppholdet på Ørland skal Umar involvere lokalbefolkningen i det kunstneriske arbeidet sitt. Når jeg møter kunstneren, har han nettopp gjennomført performancen If you no longer have a family, make your own in clay i Galleri Hans. Performancen består av å lage leirfigurer og er allerede blitt vist i flere andre sammenhenger. Akkurat hvordan den manifesterer seg, varierer likevel fra gang til gang avhengig av hvem som deltar. På Ørland har Umar gjennomført den sammen med 30 sjuendeklassinger.

I Sudan har vi et ordtak som går slik: «Hvis du ikke har en familie, så lag din egen i leire. Hvis du ikke har en venn, lag din egen i leire». Budskapet er at en klump med leire er mer verdt enn en venn eller et familiemedlem som gjør deg vondt. Jeg begynte å jobbe med denne performancen i 2013 etter nyhetene om at jeg er homofil spredte seg, og flere i min familie og vennekrets boikottet meg som følge av det. Jeg reagerte med å lage leirfigurer av alle dem som snudde ryggen til meg. Etter hvert utviklet jeg prosjektet videre gjennom å involvere andre i performancen. Jeg har tro på det å bearbeide følelser gjennom å jobbe fysisk med noe.

Da du for første gang selv gjennomførte denne performancen, endte du opp med 230 leirfigurer. Det er et høyt og vondt tall. Hvilke tilbakemeldinger får du på kunsten din fra folk du kjenner i Sudan?

Noen setter pris på det jeg gjør og synes det er fantastisk at en person fra Sudan er ute i verden og jobber med slike sensitive tema. Andre mener at jeg ikke burde snakke om det. Jeg vil presisere at selv om jeg formidler sudansk kultur, så er jeg bare én stemme – én inngang til denne komplekse kulturen. Men kanskje kan min stemme føre til at man hører på flere andre stemmer, i tillegg.
 

Hør Ahmed Umar fortelle om performancen If you no longer have a family, make your own in clay:


Umar skal også vise et annet verk under triennalen, som skal stå utstilt i Trondheim. Det er en keramisk skulptur på nesten et og et halvt tonn, og den er utformet som en blodig, liggende okse. Skulpturen ble laget i 2014, i etterdønningene av opptøyene i Sudan under den arabiske våren. Demonstrantene gikk til gatene for demokrati og avsettelsen av den folkemordsiktede og selverklærte presidenten Omar al-Bashir. De lyktes ikke da, men tilfeldighetene vil ha det til at når skulpturen nå skal vises i Trondheim, så har nettopp al-Bashir blitt fjernet fra makten.

Du vet, jeg er en av dem som vokste opp under al-Bashirs styre, etter at han tok makten gjennom et militærkupp. Mine foreldre opplevde at drømmene deres gikk i vasken under hans regime, de hadde ingen sjanse til å utvikle seg eller leve på den måten de ønsket. Jeg har ofte blitt kontaktet av unge mennesker i Sudan som ønsker å leve et fritt liv, slik som jeg gjør. Under den arabiske våren opplevde mange at denne drømmen var nær ved å gå i oppfyllelse. Så ble i stedet 300 mennesker drept og revolusjonen feilet.

Nå er endelig presidenten avsatt etter fire måneder med streik og flere tapte liv. Det er militæret som har grepet om makten i Sudan nå, og de vil ikke uten videre overgi den til sivile teknokrater. Forhåpentligvis vil vi nå likevel få en fredelig prosess mot et demokratisk land. Dette er en kritisk periode, spesielt for min generasjon og de som er yngre. Okseskulpturen heter Thawr/Thawra, som er arabisk for «okse» og «revolusjon». Jeg håper at denne skulpturen, innen den stilles ut i Trondheim, bare har blitt til et minne om de mørke, siste tretti årene i Sudan.

Hva gjør du hvis dette ender med demokrati i Sudan?

Da vil jeg tilbake. Jeg kommer ikke til å flytte fullt og helt, Norge er jo også mitt hjem. Men, jeg vil gjerne ha mer kontakt med folk i Sudan. Jeg har en idé om å starte et samarbeid hvor sudanske kunstnere utveksles til Norge og omvendt. Jeg har lyst til å ta med flest mulig nordmenn til Sudan, slik at de kan få erfare vår verdifulle kultur. Ved at vi blir flinkere til å besøke hverandre, vil vi også bli mer åpne i møte med hverandre og leve bedre sammen.

Hannah Ryggen, Vi lever på en stjerne (etter konservering, beskjært.) Foto: Statsbygg

Nettopp det å leve sammen som mennesker kan vel sies å være et grunnprinsipp også i Hannah Ryggens kunstnerskap, selv om hun ikke var fremmed for å skildre feilede forsøk på fredelig sameksistens. Og på samme måte som med Thawr/Thawra, får også Ryggens kunst stadig ny betydning etter hvert som verden rundt oss forandrer seg. Da bomben gikk av i regjeringskvartalet 22. juli 2011, rev den også en flenge i Ryggens teppe Vi lever på en stjerne fra 1958. I Hannah Ryggen – en fri, beskriver Paasche hendelsen slik: «At dette teppet, som så sterkt forkynner troen på kjærligheten som en personlig og politisk kraft, skulle bli rammet av det første angrepet på det norske samfunnet etter andre verdenskrig, er kanskje tilfeldig. Det har likevel en symbolsk betydning som det er vanskelig å unngå å bli berørt av». Kunsten bærer ikke bare i seg minner, men også ny mening.

 

Artikkelfoto: Thawr, Thawra (Ox, Revolution), keramikk glasert med rød kopper (okseblod). Foto: Ahmed Umar.

Hannah Ryggen-Triennalen åpner torsdag 2. mai på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og fredag 3. mai på Ørland/Bjugn Kunstforening.