Museumsgjerning – ArtScene Trondheim


Museumsgjerning

Intervju, 02.09.2014

Johan Börjesson skisserer i dette intervjuet hvordan han tenker at Trondheim Kunstmuseum skal kunne utvikle seg fra et museum gjort på impuls til en institusjon fundert i langsiktig planlegging:

ArtSceneTrondheim: Et museum som er lagt økonomisk brakk og en kontroversiell avgang for forhenværende direktør. Hvorfor søkte du på stillingen som direktør ved Trondheim Kunstmuseum?

Johan Börjesson: Du må huske på at jeg søkte denne stillingen før alt eksploderte i media. Det var jo faktisk i kjølvannet av avgangen – da MiST allerede hadde søkt etter ny direktør – at både de økonomiske og avgangsrelaterte detaljene kom fram i offentligheten. Riktignok var MiST-sjef Suzette Paasche svært åpen under intervjurundene og jeg ble allerede da forberedt på at museet stod overfor noen besparingsmessige utfordringer. Men sett i forhold til tilstanden i Sverige syntes jeg, da jeg ble presentert for budsjettet, at ting ikke så så ille ut. Det er nok, på den andre siden, slik at kostnadene er høyere her til lands mens i Sverige har jeg inntrykk av at det råder en grunnstemning om at det ikke finnes penger til kultur. Jeg anser altså ikke den økonomiske situasjonen som uhåndterbar. Dessuten er MiSTs organisering – en sammenslåingsmodell jeg forstår har blitt kritisert – bare en fordel. Dette skaper nærhet til andre institusjoner. Da jeg jobbet ved Marabouparken fantes det innenfor kommunen knapt andre kulturinstitusjoner og jeg jobbet innenfor svært trange økonomiske rammer, særlig de første årene. Dette er forhold jeg er vant med å operere innenfor. Slik jeg ser det, etter å ha fått mer oversikt over økonomien, er det i større grad organiseringen her som er problemet, fremfor alt fremsynet. Man har vært tvunget til å gjøre veldig mye i siste sekund og da blir det alltid dyrere. Utlån og innlån er noe jeg vil prioritere i fremtiden. Angående det økonomiske klarer jeg rett og slett ikke å forstå hvordan det går an å overforbruke med flere millioner. Kravet om at museet skal gå i et årlig millionoverskudd er riktignok vanskelig å imøtekomme. Vi står per dags dato – selv etter oppussingen – foran enorme utfordringer. Klimatisk er ikke situasjonen mer enn OK, og under slike omstendigheter kan man ikke låne inn kunstverk i Peder Balke-klassen på forsvarlig vis. Noen av salene bør i alle fall tilpasses slik at man har full kontroll over de klimatiske forholdene. En inngangsløsning som imøtekommer krav om tilrettelegging for personer med funksjonshemming er ennå ikke gjennomført. Til slikt finnes det ikke penger. Jeg holder kontinuerlig og gjennom høsten på med å orientere meg blant lokale interessenter for å skaffe midler til dette. Jeg ser alt i alt på stillingen som direktør ved TKM som et oppdrag jeg er blitt ansatt for å utføre.

AST: TKM skiller seg betraktelig fra Marabouparken – en institusjon du tidligere var ansvarlig for å bygge opp – både i størrelse og organisering. Marabouparken er todelt som kunsthall/skulpturpark og TKMs store verdi er, når alt kommer til alt, kunstsamlingen.

JB: Nå må du huske på at jeg både har arbeidserfaring fra Malmø Kunsthall, Peggy Guggenheim-samlingen, Nationalmuseet og Moderna Museet. Jeg har en forståelse av at man her er interessert i å vise samtidskunst side-ved-side med kunstsamlingen. Min kompetanse strekker seg nettopp mellom forvaltning av museumssamlinger og samtidskunstfeltet. I mine øyne er Moderna Museet i Stockholm, og de dertil hørende legendariske årene på 1960-tallet, svært inspirerende. Det er for meg nærmest en slags idealinstitusjon.

AST: I samlingen-utstillinger har vært presentert på løpende bånd de seneste årene. Dette er et slags ”flytte om på samlingen”-konsept som gjør at man, på mer og mindre heldig vis, ikke kan unngå at verk sirkulerer og presenteres gjentatte ganger og litt på repeat. Hvordan har du planlagt å presentere samlingen for publikum?

JB: Jeg holder på med å planlegge en større I Samlingen-utstilling neste sommer – en utstilling der kunstneren Martin Karlsson spiller en sentral rolle. Jeg synes det er helt feil, slik det har vært de seneste årene, å planlegge de helt store tematiske samtidskunstutstillingene til sommeren. Da er det lokale publikummet borte. Forestillingen om at Trondheim blir kontinental om sommeren er nok litt mer ønsketenkning enn et faktum. De store utstillingene bør snarere planlegges til våren/høsten. I samlingen-utstillingene, som nettopp for det lokale publikummet kan føles litt repeataktig, passer utmerket for de gruppene som kommer om sommeren, eksempelvis Hurtigruteturistene og de øvrige gruppene som kommer til museumsområdet for å se Nidarosdomen. Da passer det godt å vise ”klassikere” fra samlingen. Jeg synes at Martin Karlsson, for ikke å glemme samtidskunstaspektet, passer utmerket til dette konseptet da han nettopp er interessert i ulike teknikker og jobber med iscenesettelse av historie, eller History Reenactment. Det blir blant annet en slags Aby Warburg-hengning. Jeg kan røpe at han blant annet planlegger å gjenskape verkene som er stjålet eller på annet vis er blitt borte fra samlingen i de teknikkene de opprinnelig ble skapt med. Han kan bli en god formidler av samlingen, tror jeg.

AST: I et intervju har MiST-sjef Suzette Paasche uttalt at det i tiden fremover er ønskelig å benytte eksternt innleide kuratorer som kompletterer direktøren. Utstillingen ”Bebodde rom” som henger oppe nå er eksempelvis kuratert av Frida Cornell. Dine tanker rundt kuratorrollen?

JB: Det var jeg ikke klar over og jeg har følgelig ikke blitt presentert med formaninger om å overlate kuratorjobben til andre. En av årsakene til at jeg søkte var muligheten for å jobbe som kurator. Jeg er eksempelvis i gang med planleggingen av utstillingen ”Musikk for Eukaryoter” av Christine Ødlund. Den skal vises i Gråmølna og jeg fungerer som kurator.

AST: Gråmølna må kommenteres. Denne avdelingen har blitt karakterisert som en umulig oppgave å forvalte. Hvordan skal Gråmølna drives fremover?

JB: Gråmølna er, for å være ærlig, rent arkitektonisk utrolig vanskelig å jobbe med. Altså, detaljene ved bygget er mer krevende enn grunnstrukturen. Inngangen er plassert på siden og er vanskelig å få øye på. Vi jobber nå med å flytte utgangen til nordsiden, ut mot Trenerys gate. Hva angår kunstgaven fra Bleken/Sitter er selvfølgelig vår oppgave å etterfølge kravene og det er bare å anerkjenne at Gråmølna er et pengesluk. Rotet ved museet, med impulsive beslutninger og kort planleggingstid, tror jeg at berørte Gråmølna i særskilt grad. Samlet sett får man da en avdeling som folk slutter å oppsøke. Vi skal diskutere med Kunstakademiet om å ta tilbake masterutstillingen, og prioriteringen av Gråmølna skal ellers være like høy som avdelingen i Bispegata.

AST: Hvor langt frem ser du? Altså perspektivet fremover og rolleforståelsen som direktør ved TKM. Museets ekspansjon har blant annet blitt diskutert i media tidligere – til og med flytting.

JB: Jeg synes at beliggenheten i Bispegata er så mye verdt at jeg anser utbygging som mer relevant enn flytting. Alt dette vil kanskje ikke bli ferdig i min tid siden dette vil ta veldig mange år. Publikumspotensialet her er stort. Vi må jobbe med å åpne opp. Man har rett og slett ikke råd til å holde stengt over flere måneder for å jobbe med montering. Dette, på sin side, krever nøye planlegging i forveien. Ideelt sett bør vi ligge to år forut hva angår dette. Vi har ingenting å tjene på å gjøre ting i siste sekund eller på impuls. Å forberede i god tid tror jeg museet kan bli mye flinkere til og dette er det mitt ansvar å tilrettelegge for. Det er som med skriveregler: Man må være konsekvent. Med tiden vil mindre arrangementer og prosjekter stå for den dagsaktualitet og raske reaksjonsevne som også kjennetegner en vital kunstinstitusjon.

AST: Forhenværende direktør var særlig opptatt av begreper som ”det nasjonalistiske”. Har du en spesifikk tematisk interesse à la dette?

JB: Da jeg startet i Marabouparken føltes det virkelig som å leve i ”kuratorens tiår”. Fokuset lå virkelig på kuratoren. Jeg ville bort fra dette og rette søkelyset tilbake på kunstneren. Som kurator må du ta utgangspunkt i kunstneren i større grad enn å skyve frem kunstnere som understøtter dine egne teser. Da risikerer man å redusere kunsten til illustrasjoner. Derfor vil jeg ikke si at jeg har en spesifikk tematisk innstilling, nei.

AST: Deler av årets høstprogram var allerede planlagt før ansettelsen av deg. Du har nevnt at Christine Ødlund skal vises i oktober, en utstilling som ikke stod oppført i høstprogrammet, i tillegg til Martin Karlssons nevnte utstilling neste sommer. Kan du fortelle mer om vårprogrammet 2015?

JB: Da jeg begynte fremstod utstillingsprogrammet som kaotisk. Gråmølna var tomt og jeg kjente ikke til samlingen. Jeg har hatt svært liten tid til å orientere meg, men begynner å få en slags oversikt. Neste vår er første utstillingshalvår hvor jeg er eneansvarlig, ja, selv om det allerede før min tiltredelse forelå planer om en utstilling med Gerd Tinglum og en med RAKE. Videre vil Lorch Schives kunstpris naturlig nok komme til å dominere høsten 2015. Dette er noe jeg gleder meg veldig til og vi er allerede i gang med planleggingen. Det er virkelig en mulighet av store proporsjoner for å synliggjøre museet internasjonalt, så vel som nasjonalt.