Enjoy, It´s Later Than You Think
Intervju, Eline Bjerkan 04.04.2014
Lørdag 5. april åpner Bjørn-Kowalski Hansens Enjoy, It´s Later Than You Think på Heimdal kunstforening. Eline Bjerkan har tatt en prat med kunstneren i forkant av åpningen:
– Du arbeider som designer og kunstner, noe som gjenspeiler seg i din verksproduksjon. Hvordan opplever du at det er å operere innenfor disse to ulike visuelle tilnærmingsmåtene?
– I min ungdom (jeg er kjempegammel nå) var jeg overbevist om at jeg måtte prøve å skille mellom de to. Nå er det ikke lenger viktig for meg om verkene mine oppfattes av andre som design, kunst eller begge deler. Det som er viktig, er å få til et bra prosjekt, og da betyr det ikke noe hvilken merkelapp folk ønsker å sette på det. Enten er det bra, eller så er det ikke bra.
Men, det skal sies at jeg var interessert i musikk, illustrasjon, typografi og møbeldesign lenge før jeg ble introdusert for kunst, så det ble ganske naturlig å ta av denne kunnskapen og interessen, også i kunstsammenheng.
– Håkki er kanskje det mest omfattende kunstprosjektet du har vært involvert i. Et prosjekt som bestrebet seg på å ivareta og beskytte den særegne lokale identiteten til det svenske tettstedet Ljungaverk. Hvorfor var, eller er, Håkki viktig?
– Håkki’s fødsel var en fabelaktig kombinasjon av tilfeldigheter, noen gode hoder og ideer. Trondheim, Kunstakademiet, Mats Stenslet, Tomas Eriksson, undertegnede, Ljungaverk, en manns kjærlighet for sin fraflytningstruede småby, globalisering, norsk vs svensk kultur, t-skjorter, nostalgi, glocal vs global, riktig sted til riktig tid, en voldsom gründertrang, rimelig sympatiske egoer, en god historie eller to, trofast kundekrets, kortreist produksjon, rimelige utsalgslokaler, nye produkter hver uke, veldig lange arbeidsdager, en franskmann med en bok om relasjonell estetikk og et sterkt ønske om å gjøre noe spektakulært og spennende så ofte vi fysisk og økonomisk fikk det til.
I korte trekk ble Håkki et forretningskonsept som balanserte på grensen mellom kunst, design og butikk. Det viste sin støtte til en liten svensk småbygd som med full styrke hadde fått føle konsekvensene av en økende globalisering. Et fantastisk prosjekt som jeg er stolt av å ha fått være med på å forme. I år er det hele tretten år siden Mats, Tomas og jeg møtte hverandre! Vi har ikke lenger butikker som selger t-skjorter på Bakklandet eller i Bergen, men Tomas driver fortsatt Håkki fra sitt t-skjortetrykkeri i Ljungaverk, og reiser land og strand rundt for å proklamere viktigheten av å tenke seg om to ganger før man pakker kofferten og tar storbyens glitter og lovnad om evig lykke for god fisk.
– I tillegg til å arbeide med problemstillinger som markedsføring, forretningskultur og globalisering, ser man samtidig en lekenhet i arbeidene dine. Et eksempel er skulpturen ”Do re mi fa sofa ti do”, en 12 meter lang versjon av Fischer Prices kjente xylofon for barn, som du lagde sammen med studenter fra NTNU. Kan du fortelle om denne innfallsvinkelen, og er det et forhold mellom det lekne og det mer undersøkende perspektivet?
– For en del år siden så hadde jeg sikkert strevd veldig med å skulle forklare med fine ord og overbevise om hvorfor jeg noen ganger velger å bygge gigantiske versjoner av leketøy, når det egentlig ikke passer så bra inn i resten av produksjonen min. Men jeg er ganske komfortabel med å si at jeg har ingen god grunn til hvorfor jeg velger å gjøre slike prosjekter, ved siden av det at jeg blir nostalgisk og glad av enkelte leketøy. Fisher Prices xylofon er en av dem. Kombinasjonen av nostalgi og tanken på å få bygge overdimensjonerte modeller gjør meg veldig glad. – Nå som jeg har blitt far, er jeg er veldig fornøyd med det at om min ettårige sønn Bernhard ikke skulle forstå noe av jobben min, så kan han alltids fortelle i barnehagen at pappa lager kjempestore leker.
– Med «Nostalgisk kapitalisme» kartla du hvordan norske bedrifter (1920-70) reklamerte for og frontet sine varer overfor forbrukerne. Markedsføring virker også å være en sentral del av din egen produksjon, eksempelvis gjennom t-skjortedesignen til Håkki, Momentum-logoen, eller den fiktive kaffeprodusenten Coffiest, på samme biennale. Ligger det en kritikk av markedet i disse arbeidene, eller omfavner du – for å bruke din egen tittel – nostalgisk, kapitalismen?
– Da jeg var liten, skulle jeg bli profesjonell fotballspiller. Da det ikke gikk, var jeg sikker på at jeg skulle jeg bli popstjerne. Nei, det har heller ikke gått i oppfyllelse, helt ennå. Men det jeg alltid har visst, er at jeg aldri skulle bli noe som hadde med kjøp, salg eller penger å gjøre. Min far, og hans far før det igjen, har med vekslende hell solgt alt fra tyggegummimaskiner til leksikon i håp om å oppnå drømmen om raske penger, biler og båter.
Mange vil sikkert påstå at slikt kan man ikke arve, men tro det eller ei, så har jeg arvet et svært påtrengende kremmergen som jeg til slutt har valgt å omfavne, i stedet for å fortrenge. Og sånn var det at markedsføring og kremmeren fant sin plass i mitt kunstnerskaps «BLT sandwich». Men, for å svare på spørsmålet ditt, eller kanskje ikke. Jeg har ikke lyst å fortelle folk hva de skal se eller ikke se i arbeidene. Jeg håper bare at noen klarer å finne noe interessant i prosjektene mine som de på en eller annen måte blir inspirert, eller beveget av.
– Du arbeider innenfor ulike medier, som maleri, grafiske trykk, video og installasjon, og med en tydelig flermedial virksomhet. Er det et poeng for deg å unngå begrensinger?
– Nei. Noen ganger bruker jeg et uttrykk jeg kjenner godt fra før, noen ganger vil jeg prøve noe nytt, og andre ganger er det fordi jeg mener at uttrykket er med på å gjøre en idé enda bedre.
– Kan du si litt om hva publikum får se i utstillingen på Heimdal kunstforening?
– En glad bergenser med sløyfe rundt halsen som hilser deg hjertelig velkommen og samtidig byr deg på et glass lørdagsbobler med gratis påfyll!