Ingen maleriunnskyldende maler

Torsdag 18. februar åpner Sverre Koren Bjertnæs en utstilling med nyere maleri og skulptur på Galleri Ismene. Utstillingen går under den likefremme tittelen ”Malerier – Skulpturer” og flere av verkene var allerede før åpningen markert med røde salgs-lapper. En nylig ankommet Bjertnæs møtte ArtScene Trondheim i gallerirommet samme formiddag for en prat om utviklingen i hans kunstnerskap, salgsutstillinger, holdninger i kunstfeltet og om muligheten av å befinne seg på utsiden av et norsk kunstfelt.

Sverre Koren Bjertnæs: Dette er i grunnen en ganske klassisk utstilling. Det vises figurativt maleri og bronseskulptur, tilvirket over de siste par årene. Men om man ser nærmere etter ligger det elementer av manipulasjon eller sabotering i dem. Innslag av billig sprittusj i enkelte felter eller smeltet plastikk over maleriets overflate ødelegger forestillingen om at dette er klassisk, såkalt finere figurativt maleri. Disse to skikkelsene i et goldt landskap, ved vannkanten, ser eksempelvis ut som de er i ferd med å ta et bad, men er i virkeligheten løftet ut fra et fotografi av fanger som amerikanske soldater tvang til å gå nakne gjennom Bagdads gater. Slik løfter jeg fritt referanser fra høyt og lavt og plasserer dem innenfor bilderammen – i nye konstellasjoner.

ArtScene Trondheim: Det innebærer jo en risiko i denne formen for referansebruk? Det kan bli eklektisk, usammenhengende eller sprikende. Du refererer jo til alt fra Lars Vilks, Masaccio, Irakkrigen, Håkon Bleken, Job etc etc bare i denne ene utstillingen.

SKB: Det er en enorm risiko å ta. Det er en frihet jeg har tatt meg selv som er tett forbundet med faren for at det blir for eklektisk. Dette er en helt bevisst strategi.

AST: Selv om referansene er mange, motivene svært forskjellige, fargebruken varierende, er det likevel en umiskjennelig Koren Bertnæsk-het over uttrykkene. Selv når referansen til kunstnere som Håkon Bleken er åpenbar. Ligger det kanskje nettopp et fingeravtrykk i måten du kombinerer på?

SKB: Når det gjelder denne utstillingen vil man nok kjenne igjen uttrykket fra tidligere. Jeg er i en periode preget av kontinuitet nå, kan man vel si. Ikke fordi jeg nødvendigvis ønsker å rendyrke en stil eller å være en kunstner som har funnet sitt uttrykk, men slik er det akkurat nå. Det er interessant å registrere skepsisen man møtes med hva gjelder kontinuitet i et uttrykk. Kontinuitet blir nesten konsekvent sett på eller oppfattet som en markedsmekanisme. Det er ikke tilfelle.

Om man ser på starten av mitt kunstnerskap, der jeg starter hos Nerdrum og debuterte med Melgaard, så viser det nettopp en diskontinuitet. Et slikt spenn i samarbeidspartnere eller assosierte skal egentlig ikke være mulig i et relativt segregert norsk kunstliv.

AST: Du virker vâr på skepsisen man møtes med som kunstner som stiller ut i salgsutstillinger. Spiller du aktivt på denne skepsisen? Inspirerer den på et vis?

SKB: Ta for eksempel linjen av norske malere som fulgte hverandre. Helt siden slutten av 1800-tallet og opp til min generasjon ser vi malere som følger hverandre. Som aktivt spiller på det foregående og slik utvikler norsk nasjonalt maleri. Dette gikk tapt med min generasjon. Å referere tilbake til foregående generasjoner av malere var plutselig noe man ikke skulle gjøre. For meg er dette viktig å bringe videre. Å aktivt være med på utvikle den norske malerilinjen.

Jeg har jo også utviklet meg i et felt det har vært mye motstand mot. Jeg husker fra akademitiden da det var en bred oppslutning mot det å latterliggjøre figurativt maleri. Jeg husker til og med at noen hang opp bilder av Adolf Hitler på akademiet – som en påminner om nettopp hans elsk til det figurative maleriet. Jeg stod konsekvent på mitt da jeg videreutviklet meg som figurativ maler på denne tiden.

AST: Dette med å stille ut, som maler, i et salgsgalleri åpner opp for en rekke interessante spørsmål. Hvordan vil du kommentere holdningene angående salgsutstillinger versus utstillinger i den mer kunstnerdrevne sfæren?

SKB: Slik jeg ser det er det en myte at man står friere i det kunstnerdrevne feltet – og på den andre siden: At man er så bundet om man stiller ut i salgsgallerier. Det foreligger en interessant og helt feilaktig holdning om at det finnes ”rene penger” og ”urene penger”. At midlene man får i støtte er rene penger, men pengene som kommer fra det kommersielle eller private er mer urene midler. Jeg er totalforkjemper for at kunsten i all hovedsak finansieres av offentlig midler og støtteordninger. Dette er essensielt, nettopp fordi man slik kan dyrke frem kunstnerskap som ikke nødvendigvis egner seg til salg for eksempel. Men for et mest mulig dynamisk kunstfelt må begge disse sfærene leve, side om side. Denne balansen må tilstrebes og en god del holdninger bør etter mitt syn endres.

AST: Du virker å stå ganske fritt i utformingen av ditt eget kunstnerskap. Noen vil nok si at du – og også Bjarne Melgaard – nesten står på siden av det norske kunstfeltet. Du opererer med utstillinger som dette og har lenge hatt base i New York. Er dette en slags outsiderposisjon du selv har ønsket å befinne deg i?

SKB: Nå må det sies at det Bjarne Melgaard gjør skiller seg vesentlig fra mine prosjekter. Jeg har riktignok hatt noen utstillinger i utlandet, også med Melgaard, men i New York regnes han for å være en av selve kreftene som driver scenen frem. Han har dessuten en helt annen innfallsvinkel mot det kommersielle enn jeg har. Dessuten har jeg nå vendt hjem til Norge og bosatt meg her. Det er ikke noe prinsipp eller mål at jeg skal ha en ”internasjonal karriere”, i så henseende.

AST: Selv om du påpeker at du nå er inne i en periode med kontinuitet og arbeidene i denne utstillingen i stor grad minner om verker i fjorårets utstilling ”Nå. Ingenting. To” på Galleri Brandstrup i Oslo, er det i det hele tatt interessant å se hvor forskjellig utstillingskapitlene dine er. Hver nye utstillingsperiode later til å sammenfatte eller sammenfalle med en nylig og større endring i ditt liv. Er det så skiftende eller er det kanskje snarere du som er flink til å absorbere endringer og visualisere dem eller finne et uttrykk for dem?

SKB: Jeg har alltid vært av den oppfatning at man må drive frem et subjektivt kunstnerskap. Jeg mener ikke med dette å si at mitt liv nødvendigvis er så spesielt eller interessant. Men jeg tror alle kjenner på en eksistensialitet. Dette prøver jeg å formidle, og da nettopp fra mitt ståsted, i mitt liv. Alle opplever vi da skiftninger i livet, og i mitt tilfelle – der det ikke eksisterer et skille mellom liv og virke – er det derfor naturlig at disse endringene gestaltes i arbeidene. På samme måte som man kan bruke livet og erfaringene man gjør seg for å tilnærme seg kunst kan man som kunstner bruke arbeidene for å rydde opp i og strukturere livet.

AST: På ”Nervous Fluids” på Stenersenmuseet foregikk det en nesten overdreven dyrking av din nye kone Hanna-Maria Grønneberg. Hun dukket opp overalt. På en utstilling i New York dukket ansiktet hennes blant annet opp på noen kopper, der leppene hennes isolert nesten fremstod som et merke – en branding som minnet om Rolling Stones-logoen. Når eller hvordan startet denne motivmessige dyrkingen av din egen kone? Det ligger jo ikke rent lite klisjé i dette med ”maleren som maler sin egen kone”.

SKB: De koppene er det faktisk min mor, som er keramiker, som har laget. Dette med Hanna-Marias ansikt som dukker opp overalt i de siste årenes arbeider er også helt bevisst, jamfør det vi tidligere snakket om angående det å spille på inngrodd skepsis eller noen bestemte holdninger mot kunst. Når det dukker opp en kritiker på Stenersenmuseet og påpeker til meg at det er ganske klisjefullt å likesom dyrke frem sin egen muse gjennom utstillingene, så er jo dette nettopp poenget. Jeg spiller på tradisjoner og derigjennom også holdninger i og omkring kunsten og kunstfeltet. Mitt mål har aldri vært å oppsøke eller frembringe en slags konsensus. Jeg har heller ingen klar formening om at det jeg gjør er bra. Det er ikke poenget. Ta for eksempel disse Las Vegas-bildene jeg malte i en slags post-11.septembermentalitet: Disse synes jeg i retrospekt at ikke er utpreget gode arbeider. Jeg har alltid hatt en slags tro på eller oppfatning om at mitt kunstnerskap er svært varierende.

AST: Er ikke det litt godt? Å se tilbake på eget virke mens man beveger seg fremover og lokalisere noen skjær i sjøen? At ikke alt har vært like bra.

SKB: Så absolutt. For det motsatte er jo det å debutere med et uttrykk som man senere ustanselig prøver å finne feil ved og deretter forbedre og forfine. Det finnes et vell av eksempler på kunstnere som er dømt til å assosieres med debuttiden da de bidro med noen nytt, som fort falt i skyggen ettersom nye tendenser gjorde seg gjeldende. Nittitallet var full av slike navn. Jeg ønsker å gå på trynet – heller det i et forsøk på å gjøre noe nytt enn å stoppe opp i det ene uttrykket man prøver å gjøre til sitt eget. Det finnes riktignok noen få kunstnere som klarer dette og de vil man, på den andre siden, ikke at noen sinne skal gjøre noe annet enn nettopp det de gjør. Slik er derimot ikke jeg eller mitt kunstnerskap.

AST: Nettopp på utstillingen på Stenersen var det en hel liten skulpturpark i underetasjen, og skulpturene dukket opp gjennom hele utstillingen. Man måtte nesten minne seg på at du opprinnelig er maler. Hvor stor anslår du at muligheten for en rendyrket Sverre Koren Bjertnæs skulpturutstilling er?

SKB: Det er nok en rådende oppfatning i kunstfeltet dette med ”én gang maler, alltid maler”, men dette forandrer seg. For ti år siden var det jo motsatt: Man skulle være aktiv innenfor alle medier. Nå ser vi kanskje en større rendyrking.

Og ja, jeg tror så absolutt at muligheten for en rendyrket skulpturutstilling er til stede. På Stenersenmuseet viste jeg jo også noen filmer. Jeg holder nå på å utvikle en hel spillefilm, et prosjekt som vil prege de neste tre-fire årene, vil jeg anta. Den vil i stor grad være et forsøk på nettopp det å sabotere filmmediet. Risiko og sabotasje er for meg svært viktige faktorer for utvikling.

AST: Dette du nevner med medial rendyrking er interessant. At for eksempel maleriet og malerne løftes frem nettopp som kunstnere innenfor ett spesifikt valgt medium. I hvor stor grad føler du at du passer inn her?

SKB: Å ha full kontroll og tillit til sitt medium – det være seg for eksempel maleriet – er noe jeg har dyp respekt for. Hjemme henger det en Weidemann av et landskap. Det å bare sette seg ned og male et landskap, med det ene mål for øyet å lage et landskapsmaleri, fascinerer meg enormt. Jeg registrerer derimot at det foregår en slags type maleriunnskyldende maleri for tiden. Ta for eksempel fjorårets Ny norsk abstraksjon-utstilling på Astrup Fearnley. Denne typen maleri og holdning angående maleriet er fjernt fra meg. Det er en type maleri som likestiller alle typer flate. Jeg sier ikke at det er dårlig kunst, bare at det blir en popkunst-aktig tapning av abstrakt maleri.

AST: At uttrykket blir en posisjonering i kunstfeltet?

SKV: Ja. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å på et sådant vis la meg assosiere eller plassere innenfor én sjanger – som man der gjorde – som representant for en bestemt stilistisk eller kunstpolitisk gruppe.