Grovarbeid

I fjor høst gjennomførte Karianne Stensland performancen Grave et hull, hvor hun sto med spade og hodelykt i Lamoparken for å, nettopp, grave et hull. Dette hullet forsøker Karianne og intervjuer Eline Bjerkan å komme til bunns i.

EB: Den er vel litt underlig, denne gravingen?

KS: I 2012 laget jeg videoen Stykke for arbeid og kunst, der jeg snakket med lederen for NAV på Lerkendal. Vi diskuterte hva arbeid er og hva som er kunst. Jeg luftet noen ideer til et prosjekt som skulle handle om arbeid, med noen konkrete ideer: Jeg ville plante et tre, grave et hull, tegne en strek, den type ting. Jeg ramset opp alt dette og spurte hva han syntes om det, som et kunstprosjekt. Han svarte at han syntes det hørtes rart ut. Siden har jeg altså fortsatt med dette rare.

EB: Hvilken betydning legger du i det å grave et hull, for så å la det stå åpent i en måneds tid før du tetter det igjen? Er det et slags kaninhull som i Alice i eventyrland du har skapt ‒ et hull ned til det ukjente?

KS: Vel, det hadde vært fint hvis det var det. Jeg vet ikke hva det betyr, den delen får være opp til publikum å tolke. For meg avhenger det også litt på dagsformen. Jeg var for eksempel ned og så på hullet i etterkant, og tenkte «tja, det kunne jo vært dypere». For meg betyr ikke hullet undergang, eller en vei til Kina, eller at vi er kjøpt opp av dem, for den saks skyld. Jeg fant ei sykkelklokke i hullet da jeg skulle lempe jorda tilbake igjen, da. Det betyr sikkert noe. Men ellers handlet det mest om å flytte masse fra et sted til et annet.

EB: Det fysiske arbeidet gjentar seg i ditt kunstnerskap?

KS: Det er nok en nostalgi over det. En gang hadde jeg en sommerjobb der jeg plantet ørt-og-førti små granbusker. Jeg tjente kanskje 50 øre per gran. Jeg plukket også stein en gang på nabogården der jeg vokste opp. Jeg gikk ørkesløst omkring og plukket, og nå driver jeg altså og hogger i stein. Jeg tar tak i oppvekst, min bakgrunn på gård og arbeidet dette førte med seg, og setter det inn i en kunstkontekst. Hva skjer da? I Lamoparken gikk det forbi en ikke-publikummer, en litt påseilet fyr. Han roper: «Ka e det herran no?». Han ble provosert fordi han mente det jeg holdt på med var fjas. Han visste godt hva arbeid var, og dette var definitivt ikke arbeid.

EB: Hvorfor ikke?

KS: Hadde jeg jobbet med bydrift, ville jeg sikkert ha plantet noe i det hullet. Det å grave grøfter er en viktig handling på en bondegård; du får vannet til renne på rett sted slik at du kan dyrke frem mat. Dette hullet derimot, hadde jeg strengt tatt ingen grunn til å grave, eller et definert mål med. Her er det tatt ut av sammenheng, en meningsløs greie. Men det meningsløse er også viktig, da.

EB: Du sa at du i etterkant gjerne kunne ha gravd dypere. Hvor mye av denne performancen var planlagt?

KS: Jeg måtte møte med Trondheim Bydrift i forkant, for å få lov til å grave i parken. Da ble det bestemt hvor jeg skulle grave. Jeg måtte også vurdere hva slags utstyr jeg skulle ha med: Spade, lys…

EB: Trillebår?

KS: Så var det visst ei trillebår også, ja. Jeg lurte veldig på det, hvordan jeg skulle frakte jorden som ble spadd opp. Skulle jeg bruke en bøtte eller hendene… Det er noe Marina Abramović-aktig over det å skulle ta jorden i hendene. Men det er mer action med trillebår, mer schwung. Trillebår er definitivt schwung. Jeg er veldig opptatt av gravemaskiner og den arbeidskapasiteten som ligger der: Hvordan vi flytter rundt på ting og meningen bak, om det er framkommelighet eller estetikk. Kanskje det er en lengsel etter å være samfunnsnyttig.

EB: Var det et herk å få godkjenning av kommunen, eller nyter du litt godvilje etter du ble fylkeskunstner i fjor?

KS: Jeg bruker det for alt det er verdt! Haha. Nei, jeg sier jo at jeg jobber som kunstner og forklarer konkret hva jeg skal gjøre. Jo mer konkret du er, dess enklere er det å få ting gjennom.

EB: Det må være tilfredsstillende å grave opp en offentlig park.

KS: Ja, det var godt. Det er jo en veldig fin, ren park.

EB: I vinter herjet det en debatt i Morgenbladet om «de manuelle». Her forener du på en måte tungt fysisk arbeid med kunst, som gir ikke-verdslige, akademiske konnotasjoner?

KS: Jeg mener de to henger sammen. Noen ganger, når jeg i utgangspunktet gjør små undersøkelser, tenker jeg at «oi, dette var stort». Men det kan jo hende at det bare er jeg som føler det sånn.

EB: Så kommer det en drukkenbolt forbi og slakter det…

KS: Ja, da blir jeg egentlig litt lykkelig. Kunstpublikummet er veldig høflige, det er aldri noen som roper eller buer. Det at han kom forbi var en gave. Folk trodde faktisk at jeg hadde booket ham inn. Det var det de pratet om, mens jeg lurte på hva de syntes om hullet mitt.

22. februar 2015 mottok Karianne Stensland Eli Anne Tiller-prisen. Les om prisen.