Systemets overflate 

Intervju 17.09.2021

Hvordan spiller det gitte økonomiske systemet inn i omgivelsene våre? Dette er tilbakevendende spørsmål i Per Kristian Nygårds kunstnerskap, og svarene presenteres både i form av grafikk, tegning, tujatrær og lecablokker. 

Nygård er aktuell med to prosjekter i Trondheim. Installasjonen “Utviklingsland” er en del av Coast Contemporary, og her har Nygård plantet 140 tujatrær i et rutenett på Nyhavna. I tillegg åpner straks separatutstillingen “Tilpasning/nye gardiner/” ved Galleri Dropsfabrikken, bestående av skulptur, tekstil og tegning. 

Fra montering av «Tilpasning/Nye gardiner/», Galleri Dropsfabrikken. På bildet vises 2000 håndstøpte takstein.

I forklaringer av arbeidet ditt kommer du stadig tilbake til hvordan det økonomiske systemet speiles i kulturelle uttrykk. Hvor kommer denne interessen fra?

Jeg tror det er en uvane som startet da jeg studerte arkitekturhistorie. Jeg ble var på sammenhengen mellom form og innhold, arkitektur og ideologi. Nå ser jeg etter koblingen mellom ulike system og de visuelle tegnene som springer ut fra dem uansett hvor jeg er. Opplagte eksempler er monumenter, men det kommer til syne i omgivelsene våre på mange måter. Ta øya Skopelos i Hellas: Der er det ikke lov å bygge høyere enn tre etasjer, men de har også en regel om at det ikke skal betales eiendomsskatt på uferdig bygninger. Dermed har mange hus på tre etasjer armeringsjern stikkende ut av øverste etasje, som om det skal bygges videre. Et annet eksempel er kirkegården foran Nidarosdomen. Før hygienereformen som fastslår at døde skal begraves minst 6 fot under overflaten, kan du se på gamle fotografi at kirkegården ser ut som en kulekjørerbane: De fattige hadde ikke råd til å betale for å grave så dypt. Jeg tror at alle ideologier har det til felles at de ikke tolererer synlig fattigdom. Det er derfor slumområder også ofte er midlertidige, de må vekk, fordi det er ubehagelig å bli påminnet vår egen rikdom. 

Er disse grunnleggende ideologiene mer usynlig for oss enn før? 

Det korte svaret tror jeg er ja. Stadig flere områder i verden ser likedan ut, det er mindre visuelle forskjeller og muligheter for å oppleve noe unikt. Over hele Skandinavia serveres du den samme maten og møter de samme butikkene. De nyliberale premissene ligger som et fundament for det meste: Tid, effektivitet og lønnsomhet påvirker organisering av kollektivtilbud, kommunal forvaltning, samferdsel. Landskapet rundt veiene endres, veiene blir rettere og det er umulig å komme utenom. Jeg kjenner både fascinasjon og hjelpeløshet overfor dette. Det er for eksempel ingen som lager rundkjøringer ut fra hvor interessant det er å kjøre i den. Og bare det å påpeke noe sånt gjør jo at en oppleves som veldig naiv. 

Per Kristian Nygård, Formenes Økonomi, Vigelandmuseet. F. Vegard Kleven

Du arbeider i et stort spenn i materialer og utstillingslokaler. Det er mye imellom gress og grafikk, og fra en nedrivningstruet bygård i Elgeseter til Vigelandsmuseet. Hvordan går du inn i prosjektene dine?

Til å være så dårlig til å tegne, så tegner og skisserer jeg ganske mye. Jeg tror på praktisk tenkning: Å tenke med blyant, planker eller lecablokker. Ofte har jeg, eller forsøker jeg å tvinge fram en respons til rommene eller situasjonen jeg skal lage en utstilling for. Noen ganger svarer de til en drøm eller ambisjon jeg har, slik tilfellet var med Vigelandmuseet, mens andre rom kan være temmelig intetsigende. Da pleier jeg å se til byggets historie for å sette i gang noe. Ofte føler jeg likevel ingenting, og da blir det gjerne en grafikkutstilling.

Til utstillingen «Formenes økonomi» på Vigelandmuseet startet jeg med å lese meg opp på Gustav Vigeland. Etter hvert stod det klart for meg at jeg måtte lage noen store skulpturer, noe monumentalt. Utstillingens tittel kom til da det ble tydelig for meg hvor ulike forutsetninger vi har for å produsere kunst da og nå, Vigeland og jeg. Den gangen var arbeidskraften billig og materialene dyre, nå er materialene rimelige og arbeidskraften dyr. 

Per Kristian Nygård, Formenes Økonomi, Vigelandmuseet. F. Vegard Kleven

For å forsterke dette bestemte jeg meg for at lecablokker skulle være min begrensning. Inne i museet lagde jeg derfor en triumfbue av lecablokker. Det var viktig at materialet jeg anvendte var litt grått og traust, men at det likevel hadde en utilsiktet autoritet – til forskjell fra marmor eller granitt. Lecablokkene er ærlige i sitt uttrykk og er ikke ment til å brukes i rå form. Triumfbuen, på sin side, står for meg som det ultimate monumentet. Men på Vigelandsmuseet laget jeg buen så liten at man må krabbe gjennom den. Jeg er interessert i hvordan det er å møte skulpturer med kroppen, som noe man fysisk responderer på. Utenfor lagde jeg en skulptur av 49 tujaer i en kubeform. Som med lecablokkene er dette materialet det billigste alternativet. Jeg er fascinert av hvordan man som privatperson eller byggherre så ofte velger minste motstands vei. Tujaen oppfyller nærmest et formelt krav: Grønn, lettstelt og billig. 

Ideen til Coast Contemporary-prosjektet «Utviklingsland» kom da vi lagde skulpturen i parken utenfor Vigelandsmuseet. Før de ble plassert stod tujaene spredt utover plenen, og jeg fikk lyst til å møte et sånt sted. På Nyhavna har jeg dermed videreutviklet skulpturen og laget en park hvor tujaene er plantet i et rutenett. Men annenhver rad er forskjøvet med halve lengden, slik at det oppstår ulike linjer ettersom man beveger seg rundt. Det er noe mellom en park og en skog, stramt, men likevel ikke programmert. For meg ligger det en slags poesi i det. 

Kan du fortelle mer om hvordan prosjektene dine utvikler seg? 

Etter at jeg har jobbet en del med blyantskisser beveger jeg meg ofte til et fysisk materiale og skisser videre med det. Fra disse skisseringene til den ferdige utstillingen kan det ha skjedd mye. Likevel er de større prosjektene mine avhengige av en konkret plan som faktisk lar seg realisere. Utstillingen på Vigelandsmuseet, for eksempel, er akkurat så stor og tung som rommene tillater: Plasseringen av Triumfbuen er bestemt ut fra hvor det er armerte bærebjelker i gulvet, og denne er dermed helt fiksert. Slike momenter fører til at den skapende prosessen blir adskilt fra gjennomføringen. Det er ikke rom for å endre mening når selve produksjonen er i gang, da er det bare å komme seg gjennom og håpe på det beste.

Per Kristian Nygård, Dikt til byråkratiet, Bodø Rådhus. F. Adam Mørk

Det samme gjelder «Dikt til byråkratiet», utsmykkingen i Bodø rådhus. Den er formet som et vertikalt kontorlandskap som går oppover den ene veggen i atriet. Hele rådhuset er tegnet som et stort åpent rom, en hyllest til den fleksible byråkraten som ikke trenger en fast arbeidsplass. For meg høres jo dette ut som et mareritt, og det ble min inngang til konkurransen. Men så tok prosjektet en uventet vending, for jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg faktisk skulle vinne. Jeg sa jo bare ja fordi konkurransen var for godt betalt til å si nei, og hadde ikke tenkt ut hvordan prosjektet skulle løses i praksis. Dermed måtte jeg lære meg møbeldesign og jobbet mye med hvordan møblene skulle veie så lite som mulig, hvordan de skulle festes til veggen, etc. Et sånt arbeid står og faller på detaljene. Alt må se riktig ut.

Ser du selv noen tydelige brudd eller utviklinger i arbeidet ditt? 

Jeg pleier å tenke at jeg har flere parallelle spor: De grønne installasjonene, furupanel-skulpturene, aktivisme og arkitektur. Dette er ikke en bevisst inndeling eller kategorisering, men i retrospekt ser jeg at visse temaer eller medier gjentar seg. 

Det har likevel blitt større og mer komplekse utstillinger de senere årene, så den største endringen er at rollen som kunstner har endret seg. Fra å være den som gjør alt, jobber jeg nå også som prosjektleder. Dette gjør at jeg kan finne på å begynne å lese en bok om ledelse eller bedriftspsykologi. Hva slags personlighetstyper du trenger i en gruppe blir plutselig relevant. Det å ikke lenger være den ensomme kunstneren i atelieret er noe jeg både liker og ikke liker. Det gjør at jeg ikke lenger kan prokrastinere på Instagram en hel dag, og jeg får heller ikke så mye alenetid som før. Men det er effektivt å kunne diskutere arbeidet og få umiddelbar respons, og jeg har et veldig bra team, med Eva Ballo, Pia Antonsen Rognes og Børge Larsen. Av og til er også Tobias Lerskov Schmidt med, og ved behov et par til andre, samt samboer Line Anda Dalmar som er en uvurderlig sparringspartner. 

Per Kristian Nygård, Not Red but Green II, AroS triennalen, 2017. F. Kåre Viemose.

Har du noen forbilder, både hva gjelder prosess og kunstpraksis? 

Jeg har mange forbilder, men de er ikke nødvendigvis billedkunstnere. Særlig etter å ha bodd over ti år på Svartlamon hvor det brukes mye tid på lange og kaotiske møter med flat struktur, blir jeg imponert over folk som kan lede prosesser. Jeg tror det var Thorvald Stoltenberg som sa at evnen til å se verdien i et godt kompromiss er en av de viktigste egenskaper man kan ha. Jeg blir stadig oftere inspirert av området utenfor kunstverdenen. Jeg liker å lese om økonomi, og velger alltid Finansavisen eller DN når jeg er på hotell. Aller mest leser jeg likevel romaner og tekster av kunstnere, det er det jeg lettest kan forsvinne inn i. Jeg blir inspirert av veldig ulike kunstnerskap, både de tilsynelatende helhetlige og de som ikke holder seg strengt til sitt skjema. 

Hvorfor er offentlig kunst viktig, og hva kan dine bidrag sette i spill?

Jeg synes offentlig kunst er interessant fordi det blir en del av livet på en annen måte og tolkes annerledes. Når vi nå har plantet 140 tujaer på Nyhavna er det nærliggende å forsøke å lese det som en park, som noe som har en samfunnsfunksjon. Det er utrolig hvor små grep som egentlig skal til for å bryte med vanen. Jeg ler ofte av det bildet av Martin Kippenberger hvor han står og mater duene på San Marco-plassen i Venezia. Det er nemlig forbudt å mate duer i Venezia, men der står han omsvermet av dem, og med en due på hodet. Det er ofte slike enkle intervensjoner som er de mest virkningsfulle, mer enn monumentale skulpturer.

Per Kristian Nygård, befaring Nidarvoll Skole, f. privat.

Når det gjelder prosjektet til Nidarvoll skole så har jeg samarbeidet med Markus Lantto og Eva Ballo om et skisseforslag, der vi har kartlagt muligheten for gjenbruk i kunstprosjekter. Her har vi jobbet lenge rundt tegnebordet, nesten som med en utredning, før vi gikk inn for å realisere et av forslagene. Det er en viss ydmykhet knyttet til det å skulle lage noe som mange skoleelever skal møte i hverdagen sin, år etter år. Jeg håper vi klarer å tilføre et element av forvirring og meningsløshet. Det tror jeg de kan trenge!

Artikkelfoto: Per Kristian Nygård, Utviklingsland, Nyhavna. Coast Contemporary 2021, F. Daniel Hansen.

«Tilpasning/nye gardiner/» åpner ved Dropsfabrikken lør 18. september.
Coast Contemporary foregår mellom 20.–26. september 2021 i Østbyen.

Merknad: Per Kristian Nygård er styreleder i ArtScene Trondheim.