Materiell filosofi – en samtale med Ane Graff

Intervju 01.07.2019

På TKM Gråmølna visas just nu utställningen Micro Challenge, som en del av Vitenskapsfestivalen Big Challenge. Den stora utfordringen är väl hur vi ska kunna rädda världen, och den lilla anspelar på utmaningarna som ligger på mikronivå; t. ex. antibiotikaresistens och autoimmuna sjukdomar, som är tema för de verk som visas på utställningen. Två konstprojekt blev utplockade ur söknadsmängden; ett av kunstnerduoen Aksnes & Moen och ett av Ane Graff. Graff är dessutom aktuell som Norges representant på Venedigbiennalen. ArtScene Trondheim träffade henne och pratade om materiella möten och konstens roll i vetenskapliga sammanhang.

Märit Aronsson: Du visar fyra glas med mystiskt innehåll här, under titeln The Goblets. Varje glas har dessutom fått namnet till en autoimmun sjukdom; lupus, Parkinsons, MS och ulcerös kolit. Kan du berätta om dem?

Ane Graff: Ja, jeg har gått igjennom forskningen for hver av disse sykdommene og funnet miljømessige risikofaktorer som enten er helt tydelig korrelert med den enkelte sykdom, eller som er under diskusjon. Så har jeg funnet slike stoffer som defineres som risikofaktorer i substanser vi bruker relativt ofte, eller som vi på annet vis er eksponert for i hverdagen, blandet dem sammen oppi glassene, og forseglet med epoxy. Det som ser ut som is på toppen er knust glass.

For meg er autoimmunitet interessant som tematikk, da jeg anser det som et symptom på en rekke dypere problemer i vår tid. En autoimmun sykdom oppstår når kroppens immunsystem feilaktig angriper sine egne friske celler, i stedet for fremmede celler og stoffer. Dermed ødelegges kroppens egne celler og vevet de hører til. Denne feil-lesningen av hva det er som tilhører en selv og hva som er en ytre fiende, synes jeg er interessant. Det handler om en fremmedgjøring.

Tidligere så trodde man ikke at autoimmune sykdommer eksisterte, fordi man antok at kroppen ville gjenkjenne seg selv, men det gjør den altså ikke, og faktisk stadig mindre i vår tid. Den er i endring, og det er et tegn på hvordan vi blir utsatt for alle mulige nye materialer og substanser, og dermed selv blir en ny materialitet. Dette er kjernen i mitt kunstnerskap og i min doktorgrad ved Kunstakademiet i Oslo; jeg ser på materielle relasjoner og hvordan mennesket er dypt forbundet med, og en del av, sin omverden. 

Ane Graff. F. privat.

M: Tänker du att autoimmuna sjukdomar är ett resultat av att vi för länge har levt på fel sätt?

A: Ja, ingen er det jeg vet født med autoimmune sykdommer, selv om man kan være født med en genetisk disposisjon. For at en sykdom skal øke så mye og hurtig som autoimmune sykdommer har gjort, så tenker jeg at det kan ha med hvordan vårt samfunn er lagt opp med økt produksjon og forbruk. Det introduseres stadig nye stoffer som både slippes ut i naturen og som vi eksponeres for, og helhetseffekten av dette er noe vi absolutt bør ta på alvor.

M: Hur har du organiserat de här listorna på substanser, textverken som hänger ihop med skulpturerna?

A: Hovedmaterialet er det som står i parentes, og så har jeg listet de substansene (kjemikalier og andre stoffer) i hvert materiale som er korrelert med sykdommen. Eksempelvis så er tobakk listet som en hovedingrediens (Marlboro sigaretter), deretter er de stoffene i denne tobakken som har en skadelig virkning i forhold til den aktuelle sykdommen, listet opp som undergruppe. Som for eksempel kadmium og arsenikk. Jeg lister ikke nødvendigvis opp alt som hvert materiale består av, kun de stoffene som omtales i forbindelse med den enkelte sykdommen.

M: Är rekkefølgen satt upp som på vanliga produkter, där det som det finns mest av kommer först?

A: Nei, jeg har sidestilt en emosjonell og vitenskapelig tilnærming her, så det som kanskje oppleves mest dramatisk kommer først; som kvikksølv. Det er viktig for meg at disse verkene har et emosjonelt aspekt da jeg tenker at det finnes mye smerte hos mange på grunn av de samfunnsstrukturene som vi lever under, og som for den enkelte kan være sykdomsfremkallende. Autoimmunitet er også et feministisk spørsmål, fordi det er flest kvinner som rammes av denne typen sykdommer. Og på verdensbasis er det mye høyere tall hos den fargede befolkningen. Det er bare lupus som spesielt rammer et flertall av hvite kvinner. Autoimmune sykdommer er i ferd med å bli et stort problem i Latin-Amerika. Man kaller autoimmune sykdommer for en stille epidemi fordi det ikke blir snakket så mye om, men det er absolutt en epidemi.

Ane Graff, The Goblets (Parkinson’s Disease), F. Graff.

M: Listorna över material är ju väldigt fina bara som de är, som textverk. När kommer boken?

A: Ja, jeg er veldig opptatt av tekst, og jeg jobber faktisk med en bok nå! Men det blir nok en stund til den utkommer, jeg har alltid for mye å gjøre til å kunne ferdigstille en bok. 

M: Jag såg att en ingrediens i Parkinson-drinken är en ögonskugga som heter Urban Decay Moondust! Det skulle ju kunna vara en undertitel till hela projektet.

A: Ja, jeg blev glad da jeg fant den øyenskyggen!

M: Det är ju många rent vetenskapliga forskare som forskar på autoimmunitet också. På vilket sätt skiljer sig era resultat?

A: Det som kanskje er den største forskjellen er at jeg kan anvende materialer som diskuteres om er sykdomsfremkallende for den enkelte sykdommen, jeg behøver ikke bare vise de materialene som det er en signifikant korrelasjon med. Det har jeg frihet til å gjøre som kunstner: jeg speiler diskusjonen i feltet. Dessuten kan jeg kombinere de ulike materialene for å se hvordan de reagerer med hverandre. Noen av glassene har sprukket etterhvert, og innholdet har sivet ut gjennom sprekkene i glasset. Og i epoxyen som holder materialene på plass oppstår det noen ganger en reaksjon når den møter de ulike stoffene og den kan begynne å ”koke”. For meg så består prosjektet av å vise disse relasjonene mellom stoffene, de materielle møtene. 

M: Vad gör du med resultatet efter utställningens slut?

A: Jeg tar vare på dem og følger med på hvordan de oppfører seg, og det er jo ulikt fra glass til glass. Noen er veldig stabile, andre endrer seg og sprekker. Jeg ønsker å vise hvordan disse materielle relasjonene hele tiden er i forandring, selv om prosessen også kan være sakte. Ofte har jeg en mer stabil struktur rundt verkene mine, for eksempel glassevitrinene her på utstillingen, eller de ”skapene” som jeg viser i den nordiske paviljongen i Venezia. Disse er laget for å vare, mens skulpturene som er inni, selve cocktailen av substanser, er såpass åpne for forandring at de kan risikere å forvitre helt. Men selv om skulpturen forsvinner, så er verket fremdeles et verk; det har blitt en beholder som viser restene av det som har vært.

M: Jag har förstått det som att det inte är en tillfällighet var du hämtar materialen från?

A: Jeg lager mine egne pigmenter fra for eksempel metaller og tørket maling, alt som kan tørkes og pulveriseres kan brukes i skulpturer. Dessuten samarbeider jeg med produsenter verden over, spesielt enkeltpersoner som har en spesialkunnskap om mineraler og som produserer sine egne pigmenter. Det gjør at jeg får tilgang til pigmenter fra spesifikke produksjonsprosesser, som for eksempel vivianitt. Vivianitt finnes mange steder og i mange former, men den jeg har fått tak i er et pigment som er et biprodukt i resirkulering av gamle biler, og ekstraheres av researchere i Taiwan. Andre eksempler jeg kan nevne, er for eksempel et pigment laget av jernoksid fra en nedlagt kvikksølvgruve i New Almaden (CA). Dette er et pigment jeg har brukt mye. I skulpturer kan jeg også bruke enzymer som brukes i mat, kjøttklister, hårfarge, husstøv, tekstile rester etc; det vil si at jeg lager en kombinasjon av produkter og produksjonsprosesser som hele tiden foregår rundt oss. Det jeg vil vise er disse materielle møtene, også fra forskjellige tider og forskjellige deler av verdenen, som så kommer sammen og påvirker hverandre.

M: Man får ju inte direkt lust att dricka de här drinkarna…

A: Nei, men samtidig inneholder de jo substanser som vi er mye eksponert for i vår hverdag. Ordet goblet fører forresten tilbake til det franske ordet gober, som betyr å ta inn, å svelge.

M: Min erfarenhet av att som konstnär jobba med vetenskapliga forskare är att vi delar samma fascination av t. ex. hur en kristall bildas, men sedan delas förståelsen upp mellan konkreta kvaliteter som t. ex. hållfasthet i kristallstruktur, salthalt i vattnet etc, och jag å min sida ser komposition, form, och mer det poetiska i det. Vad är din erfarenhet?

A: Ja, det der kjenner jeg meg igjen i. Jeg har opplevd at forskere kan være ute efter symmetri, for eksempel, mens jeg er mer opptatt av asymmetri, hvor det er noe som forstyrrer symmetrien. Da jeg søkte om doktorgradstillingen på Kunstakademiet i Oslo, som jeg har nå, så bad jeg min søster om å lese søknaden. Hun er professor i nevrovitenskap på Universitetet i Oslo, og hun syntes det var altfor mange åpne spørsmål og filosofiske funderinger i søknaden. Det er jo to forskjellige verdener som er rettet mot å oppnå forskjellige svar. I den vitenskapelige verdenen skal det jo helst gå raskere, og man leter etter konkrete svar på konkrete spørsmål. 

M: På vilket sätt tänker du att de här olika världarna kan dra nytta av varandra? Vad kan man lära av varandra?

A: Mye av den kunsten jeg er tiltrukket av har mange ”lag”, og noen av de lagene kan handle om kunnskap fra andre felt eller spørsmål som omhandler tiden vi lever i. Til de viktige spørsmålene er det matnyttig å bruke vitenskapen, så kunst og vitenskap burde absolutt ikke være så adskilt som de er. Samtidig er det viktig at kunsten ikke blir brukt som en form for dekor. På mange måter er det forbindelser mellom disse fagfeltene helt fra begynnelsen av; på et lab-kurs jeg tok, for eksempel, der skulle alle studentene tegne det de så i mikroskopet. I den type oppgaver var min vinkling annerledes enn deres og jeg vektla andre ting, rent visuelt. Det er også en hel del spørsmål som jeg mener kunsten kan bidra til å stille innenfor vitenskapen; som hva genererer denne forskningen, hvordan får man formidlet den, hvilke samfunnsstrukturer og historie er forskningen en del av? Et helt konkret eksempel er hvorfor de kvinnelige illustratørene, som var veldig viktige for å lage eksakte, vitenskapelige tegninger, aldri nevnes ved navn.

The Goblets, TKM Gråmølna F. Susann Jamtøy/TKM.

M: Men är inte det en mer feministisk fråga?

A: Jo, det er feministisk, men feministiske holdninger er viktige innenfor kunst som vitenskapen. Vi er en del av samfunnet og bidrar med våre verk i en samfunnsdebatt. Kunstnere kan ikke bare komme med det visuelle. Det estetiske i kombinasjon med andre fagfelt gir grobunn for spørsmål og nye innfallsvinkler.

M: Hur gör man konst om globala helseutfordringer utan att det blir folkupplysning, pedagogik?

A: Jeg jobber jo med dette temaet fra før av, så i dette tilfellet var det enkelt å sende en søknad. I tillegg er jeg interessert i de temaene som vitenskapsfestivalen tar opp, så jeg har gledet meg til å gå på forelesninger og presentasjoner under festivalen. Noen ganger kan det være problematisk at man som kunstner bli bedt om å lage kunst ut i fra et tema, det kan bli illustrativt. Samtidig er det alltid grader av begrensninger knyttet til oppdrag, enten det er i form av praktiske ting som budsjett, eller det at mange underveis i prosessen har meninger og et mandat som gjør at kunstneren har mindre frihet enn man ønsker. Men i dette tilfellet så opplevdes ikke det å jobbe med en tematikk som begrensende; det var en spesiell situasjon, fordi jeg allerede er opptatt av miljø- og helsespørsmål.

M: Det är lätt att tolka dina arbeten som miljöpolitiska.

A: Ja, helt klart. Jeg er selvfølgelig politisk engasjert. Ikke bare som kunstner, men som privatperson – om man kan skille disse. Jeg er fortvilet over hvilke systemer vi lever i, og over den stadige overproduksjonen av nye varer og materialer, en overproduksjon som bringer endringer i naturen og skaper sykdommer. Men for publikum er det ikke nødvendig å vite om all researchen bak for å kunne få utbytte av verkene; verkene skal ha mange lag og det er viktig at de også fungerer rent visuelt og poetisk. 

M: Hur har ditt arbete med detta påverkat ditt liv?

A: Jeg lever nok litt annerledes enn hva andre mennesker gjør. Jeg har jobbet mye med skulptur, og i slike materielle prosesser så kan man være utsatt for mye forurensning. Man er rett og slett ikke adskilt fra det man holder i og jobber med. Det har periodevis blitt målt høye nivåer av kobber i kroppen min, og da har jeg måttet jobbe for å avgiftes. Jeg har for eksempel spist mye alger og tang for å bli kvitt tungmetaller. Jeg følger med på min egen helse og prøver å gjøre en så god jobb jeg kan i forhold til det.

M: Det är lätt att tänka att du är en renlevnadsmänniska. Är du en supermedveten konsument?

A: Haha, nei jeg sitter jo her og drikker kaffe som hverken er økologisk eller fair trade… Uansett hvor mye man har av kunnskap, så er vi jo bare mennesker og liker det vi liker. Jeg er ikke veldig streng på hverken egne eller andres vegne, men jeg prøver selvsagt å være bevisst, for eksempel ved å kjøpe økologisk og forsøple så lite som mulig. I min skulpturpraksis prøver jeg å produsere så lite søppel som mulig. Det løses ofte ved at rester fra et prosjekt blir med inn i neste. 

For meg handler valget om å være kunstner i stedet for politiker eller miljøverner om hvor jeg kan bruke talentet mitt best, og det er nok innenfor kunsten. Jeg prøver å visuelt vise en kompleksitet i ting som blir sett på som enkle, jeg vil stille spørsmål ved dypere strukturer. For meg så handler kunst om å gjøre filosofi synlig, å gjøre filosofien materiell.

M: Konst som en materialisering av filosofi, det var väldigt fint sagt.

A: Det er det jeg ønsker å jobbe med resten av livet.

 

Utstillingen The Micro Challenge på TKM Gråmølna står til 21. juli.

Artikkelfoto: Ane Graff, The Goblets (Ulcerative Colitits). F. Graff.