Kunst som dialog – ArtScene Trondheim


Kunst som dialog

Intervju, 29.02.2024

Inger Blix Kvammen arbeider i sølv og fotografi. De oftest heklede eller vevde sølvsmykkene er ikke ment å bæres på kroppen, men bærer selv på en historie som handler om tid, dialog og tradisjonell håndverkskunnskap. Blix Kvammen beskriver fotografiene som halvdokumentariske, de viser hverdagssituasjoner hos forskjellige naturfolk hun har besøkt, blant annet på den russiske tundraen. I 1996 var Blix Kvammen med å starte Pikene på Broen, et kollektiv av kuratorer og kulturprodusenter i Kirkenes, hvor hun siden da har vært engasjert i å skape møteplasser for kulturutveksling. Sammen med 16 andre kunstnere deltar Blix Kvammen på utstillingen Naturretur, som nylig åpnet på Sverresborg Folkemuseum. ArtScene Trondheim tok en prat med henne over en videolenke mellom Trondheim og Kirkenes:

Centralt i dina arbeten är urfolks levnadssätt och vardagskunskap. Vad är det du visar på utställningen Naturretur?

Jeg deler inn verkene mine i forskjellige minnearkiver, som Tundra-arkivene og Varanger-arkivene. På utstillingen viser jeg to verk fra Varanger, et område i Øst-Finnmark hvor jeg selv kommer fra og bor i. Det har lenge vært et grenseløst land, og folk har kunnet ferdes helt fritt, slik at vi som bor her har mange forskjellige kulturelle bakgrunner. Her bor folk med for eksempel skoltesamisk, nordsamisk, finsk, kvensk og norsk bakgrunn. Selv er jeg både norsk og samisk, og har ofte reist for å samle materialer til arbeidene mine. Siden korona endret det seg, og det ble naturlig å ta tak i historier relatert til mine egne, nære miljøer. Det ene objektet jeg viser på Sverresborg folkemuseum er vevd av sølvtråd og sennagress, og det andre er heklet sølvtråd og lavsorten kvitkrull, som på folkemunne blir kalt reinlav, fordi det er reinens foretrukne næring om vinteren. Klimaendringer har gjort det vanskeligere for reinen å få tak i reinlav, fordi marken og laven er dekket av is. Det er en tragisk sannhet at man ofte må fly ut mat til reinen, og da er det selvfølgelig ikke lav det er snakk om. Så jeg har arkivert laven, inne i bobler heklet av sølvtråd. Verket heter Gabba, som på samisk betyr hvit rein og har en sterk symbolsk betydning; har du en slik i flokken er du velsignet. På det tilhørende fotografiet vises nettopp en hvit reinkalv. Og sennagress, som jeg bruker i det andre verket, er en type gress, som tidligere ble brukt i skaller og komager (tradisjonelle samiske fottøy, red.anm.). Det har lignende kvaliteter som ull, og holder godt på varmen. Derfor var det verdifullt, og ble brukt som byttevare mot reinkjøtt mellom fastboende og nomadiske reindriftsfolk. Nå vokser det massevis av sennagress sommerstid, men ingen bruker det og ingen tenker over hvilken type verdifullt gress de omgir seg med. Hvem vet, kanskje vil vi få bruk for det igjen.

Inger Blix Kvammen, Fra Varanger-arkiver. Foto fra familearkiv (Kautokeino) vevd sennagress, 925 sølv. F. Kunstner.

Fotografi och smykkekunst kan verka ligga långt från varandra som medier. I ditt fall verkar det passa perfekt, eftersom fotografiet handlar om att frysa tid, och smyckena är en slags minnesbärare. Kan du berätta om kopplingen mellan medierna och hur du jobbar med dem?

Jeg er utdannet smykkekunstner, men i takt med at jeg fikk sterkere behov for å uttrykke meg kunstnerisk gjennom det jeg lager, så har bruksaspektet helt falt bort. Fotografiene er en utvidelse av historiefortellingen ved at jeg kombinerer objekter og fotografi i noen utstillinger. Når jeg er på besøk hos ulike urfolk så er inntrykkene så mangefasetterte, og dette har jeg lyst å fange mens øyeblikkene er ferske. Kameraet er et godt verktøy for det. Jeg kaller bildene halvdokumentariske. Jeg vil helt enkelt fange levemåten til nomadiske folk, og nærheten de har til det området de bor i.

Inger Blix Kvammen, Varanger-arkiver, fra utstillingen Naturretur. Arkivfoto, 925 sølv, sennagress, lav, (Gabba t.h.) F. Foto: Erik Børseth/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

Kan du berätta mer om förhållandet till tid i dina arbeten?

Da jeg var ferdig med studiene og flyttet tilbake til Øst-Finnmark, begynte jeg å jobbe som lærer i forming. Da oppdaget jeg at mange av de tradisjonelle håndverkskunnskapene var i ferd med å forsvinne. I vår moderne tid skal jo alt gå veldig fort og effektivt, mens man i eldre tider brukte tradisjoner og teknikker som tok lang tid og hvor begrepet tid ble oppfattet på en helt annen måte. Mens man satt og heklet eller bakte brød sammen, så delte man historier og kunnskap med hverandre. Jobb var helt enkelt en tid for kunnskapsoverføring. For meg har det vært naturlig å løfte disse verdiene frem, både ved å bruke tradisjonelle håndverksteknikker, og gjennom å skape forskjellige typer møteplasser for samtaler og kulturutvekslinger. Jeg tror vi vil få mer bruk for eldre kunnskap fremover, og på den måten verdsette det livet som har et annet forhold til tid. Det har en verdi at man bruker tid på å skape holdbare produkter. For eksempel flettet man før i tiden lassoer i skinn. Da satt gjerne mann og kone i lag og flettet en lang, lang flette som var enormt elastisk og slitesterk. Men den kunnskapen og kvaliteten har forsvunnet, fordi det er så enkelt å kjøpe seg et nylontau i butikken. De redskapene som tar utgangspunkt i naturmaterialer og som er tidkrevende å lage, de har jo også et mye lengre liv, og de er mye mer bærekraftig.

Inger Blix Kvammen, Drying Rack, 2015. Fra serien Tundra-arkiver. F. Kunstneren.

Du är själv samisk, kan du berätta om din egen bakgrund och hur den påverkat ditt kunstnerskap?

På fars side har jeg samisk familie, men jeg vokste opp i et norsk hjem, og ble kjent med hele min samiske bakgrunn først i tidlig voksenalder. Det var via omveier jeg kom inn i det samiske, blant annet gjennom min interesse for natur og folkeaksjonen mot utbyggingen av Altaelva. Frem til koronapandemien satte begrensninger for reisevirksomhet, så har jeg mest søkt utover, kanskje for å sammenligne mitt landområde og min kulturelle bakgrunn med andres. På mine reiser til reindriftsfolk i Russland har jeg fått et innblikk i en mer opprinnelig levemåte. Der har urfolk vært enda mer presset enn i den skandinaviske delen av Sápmi, og det finnes færre muligheter for å bære kulturen videre inn i et moderne liv. Det betyr at de lever mer i pakt med gamle tradisjoner,  ikke nødvendigvis fordi de vil, men fordi de må. De vil jo ha et lettere liv, med mer tilgang på ressurser, men det har de ikke hatt økonomi til. Det har på mange måter vært en større sjanse for kulturell overlevelse i vår del av Sápmi, med støtte fra staten kan man beholde kulturen sin inn i et moderne liv med moderne utstyr og kanskje bo både fast og nomadisk i perioder. Det nomadiske livet på tundraen er under hardt press, og veldig mye kunnskap er i ferd med å gå tapt. Jeg lurer på hvordan vi skal kunne forvalte den samiske kunnskapen, både i Norge og i resten av Sápmi, for fremtiden?

Inger Blix Kvammen, I am Knowledge, 2008. Fra serien Tundra-arkiver. F. Kunstneren.

Ditt arbete som konstnär begränsar sig inte till produktion av egna verk. Du har jobbat hårt för att skapa mötesplatser för dialog över olika typer av gränser. 1996 var du med och startade Pikene på Broen i Kirkenes, som bl. a. driver kulturfestivalen Barents Spektakel, som alldeles nyss firade 20 år.

Ja, min jobb, utenom mitt eget kunstnerskap, har handlet om at kunst og kultur er et godt fundament for å skape møteplasser, hvor utveksling mellom folk kan finne sted. For å skape gode samfunn må man kunne snakke godt sammen, folk må kjenne at de har et tillitsfullt forhold til hverandre, og det samme gjelder over landegrenser. Jeg har tro på dialog, og jeg mener at det er den som til syvende og sist bygger et sivilisert samfunn og fred. Men nå går jo hele verden av skaftet i så mange sammenhenger! Det er ikke mye man kan gjøre, men man kan gjøre en forskjell i det små. Blant annet med ytring gjennom kunsten, eller ved å la kunsten bygge forhold mellom mennesker. I Pikene på Broen har vi gjennom så mange år sett at det gir resultater. Det skaper en trygghet som gjør at vi har et stort tillitsbasert nettverk hos en vanskelig nabo, som vi fortsatt har kontakt med. Det er viktig å holde fast ved kontakten med de frie stemmene på russisk side som fortsatt tør å samarbeide med oss, selv om det fører med seg en risiko. I Murmansk fylke i Russland er Pikene på Broen blitt listet som forbudt samarbeidspartner.

Inger Blix Kvammen, Rooted. Halssmykke, 925 Sølv og seletøy for rein. F. Kunstner.

Sedan starten av Pikene på Broen har nordområdena förändrats; Ryssland är i krig, NATO har utvidgats till både Finland och nu Sverige, och vi har genomlevt en pandemi. På vilket vis har er roll förändrats i takt med detta?

Det har vært en stor forandring. Hele Øst-Finnmark er sterkt påvirket av global politikk. I 2022 hadde Barents Spektakel et slagord som lød Where Do We Go From Here? Det vi henviste til var koronapandemien, og isoleringen som hindret oss fra å samarbeide med internasjonale partnere. Den gangen hadde vi nesten bare norske deltakere. På festivalens andre dag brøt krigen i Ukraina løs, og utsagnet vårt fikk en helt annen betydning. Siden ytringsrommet rundt oss er blitt så innskrenket de seneste årene, og spesielt nå med Russlands invasjon av Ukraina, så er det å ha et stort og sterkt ytringsrom gjennom kunsten enda mer betydningsfullt, syns jeg. Det er blitt enda viktigere å skaffe midler til å invitere inn stemmer som kan komme med andre perspektiver. Det er en kronglete vei, men vi fortsetter. Kunst som dialog har vært og er min største motivasjon.

Artikkelfoto: Inger Blix Kvammen, Nye tider, 2008. Fra serien Tundra-arkiver. F. Kunstneren.