Kvinnene i Kjøpmannsgata

Intervju 03.11.2021

19 november öppnar kulturkvartalet K-U-K, Kjøpmannsgata Ung Kunst. Tio salar med väldigt olika karaktär ska visa unga och etablerade konstnärskap i dialog. De senaste åren har det pågått först en utgrävning av platsen, sedan en omfattande restaurering av allt från en 1600-tals valvkällare till en före detta bingohall och bilverkstad. I tillägg har det byggts en ny del, som knyts ihop med de gamla byggnaderna. Bakom allt detta står Kjell Erik Killi-Olsen, konstnären som har en vision om att förse Trondheim med ett generöst kunsthus. Cathrine Hovdahl Vik är den kunstneriske direktøren, som är satt att göra verklighet av den visionen.

Var i Trondheims kunstinstitusjonslandskap placerar K-U-K sig?

Vi er et galleri med fokus på de yngre kunstnerskapene. Selv om vi forvalter Kjell Eriks samling, så definerer vi oss ikke som et museum. Den samlingen skal stilles ut andre steder, blant annet i samarbeid med hans gallerist Brandstrup. K-U-K skal være en ekstra ressurs for regionens kunstnere; det vil ofte være regionale kunstnere som stiller ut. Hovedsatsningen skal være utstillinger hvor yngre og etablerte kunstnere stiller ut samtidig og gjerne i dialog. Det vil ikke bli vist store solo-utstillinger, men for at publikum skal komme og se de yngre kunstnerne så må vi ha med de etablerte. De vil dermed få en mentor-rolle i utstillingsprogrammet.

F. Kjøpmannsgata Ung Kunst

Får de en mentorrolle på fler sätt än bara i själva utställningen?

Det varierer. Vi har en visjon om dette, men ikke spikret akkurat hvordan det vil bli. Veien blir litt til mens vi går, og jeg håper det blir rom for å prøve og feile.

På vilket sätt kommer ni arbeta med regionala konstnärer som skiljer sig från arbetet som t. ex. Trøndelag Senter for Samtidskunst och Dropsfabrikken gör? De har bägge fokus på regionala konstnärer, och i viss grad även Kunsthallen.

Vi har flere galleri- og prosjektrom og vil kunne jobbe med flere kunstnere samtidig, både gjennom små og store prosjekter og mønstringer. Dette gir muligheter, også for de nyetablerte. Som i prosjektfasen, da vi kun hadde et pop-up-galleri, vil vi fortsette å jobbe med f.eks studenter ved Kunstakademiet. Vi ønsker å være et supplement til de andre visningsstedene, og mener dette vil generere økt interesse og oppmerksomhet om kunstfeltet.

Kan man säga att ni kommer bli ett mer folkligt visningssted än de som redan finns i Trondheim?

Ja, det er nok riktig. Jeg tror vi kan spille en rolle når det gjelder det at flere skal få øynene opp for kunst. Det skal være fokus på selve kunsten. Jeg er livredd for at vi skal oppleves som elitistisk og ha en «ovenfra og ned»-holdning. Et viktig grep er at inngangspartiet ligger i gateplan, og at vi hverken har høy trapp eller tung dør. Lav terskel, i dobbel forstand. I tillegg har vi valgt å legge serveringsstedet ut mot gaten, på den måten er gjestene allerede i kunstlokalene. De som kanskje ikke er vant til å oppsøke en kunstinstitusjon skal kunne gå inn her uten å bli redd. Vi skal ikke heller bruke vanskelige ord i markedsføring og informasjon. Det er som Kjell Erik sier; kunsten er ikke farlig! Den kulturelle kapitalen til folk flest vil øke, og jeg tror at flere vil verdsette det stille rommet som kunsten kan være.

Tror du inte att folk-flest-appellen kan skrämma bort segmentet av besökare som är vana vid att se konst?

Ikke så lenge vi samtidig klarer å levere et innhold av høy kvalitet. Vi skal møte folk der de er. Men samtidig skal det være litt utfordrende for alle å komme inn her.

Elizabeth Ravn; Browsing, 2020. Fra It’s Just a Phase, Åpningsutstillingen ved Kjøpmannsgata Ung Kunst. Foto og opphavsrett kunstneren.

Kan du berätta mer om det kuratoriska programmet?

Åpningsutstillingen «Its just a phase» har eksterne kuratorer, og det vil vi fortsette med på enkelte utstillinger. Og så skal jeg kuratere. I tillegg blir det «Open Call» slik at både kunstnere og kuratorer skal kunne søke om å få realisere utstillinger og andre prosjekter her. Vi har et kunstnerisk råd, oppnevnt av styret, som sitter i to år av gangen. Nå består det av Katja van Etten Jarem, Per Stian Monsås og Øivind Storm Bjerke.

Det er utstillinger planlagt til langt inn i 2025, men det er flere ledige perioder i programmet, og det skal det være. Vi skal kunne hive oss rundt å fylle en sal på kort varsel hvis det trengs. Samarbeid er en viktig del av programmet. Neste år er vi for eksempel en del av både Meta.Morf og Hannah Ryggen Triennalen.

Du framstår som en ja-sägare, och älskar att jobba. Vilken type kurator är du?

I det arbeidet bruker jeg mye magefølelse, og hjertet. Jeg tror jeg er god til å være i dialog med kunstnere og liker veldig godt drodle-fasen, når alt er lov. Jeg kommer ofte veldig tett på kunsten, også mennesket bak kunsten.

Jag har ett intryck av att det är människan som intresserar dig minst lika mycket som konsten?

Jeg klarer ikke å forholde meg til kunsten uten å vite mer om dem som står bak den. Kunsten gjør meg nysgjerrig. Kunstnerens egen stemme må jo komme med inn i utstillingen, det er viktig.

Teamet med Elisabeth Høstflot Klæbo (t.v), Kjell Erik Killi Olsen og Cathrine Hovdal Vik. F. K-U-K

Blir det inte lätt så att du vill samarbeta med samma konstnär många gånger?

Det er det ikke noen regel på. Vi skal hele tiden jobbe med nye kunstnerskap og gjerne vise prosjekter av kunstnere som ikke har stilt ut i Trondheim før. Men vi skal ikke opparbeide oss en stall, nei. Vi har ikke ressurser til å følge opp kunstnere slik. Det er noe vi kanskje kan gjøre på sikt. Vi må finne oss selv først.

Du har lång erfarenhet av att arbeta som kurator och samlingsansvarig på Trondheim kunstmuseum. Hur har du använt dig av det i det här jobbet?

Jeg har lang, praktisk erfaring med museumsbygg, og vet hva som trengs av lokalene for å kunne vise kunst. Det har vært viktig at den kompetansen har vært med i hele prosessen fra tegning til ferdigstillelse, for å skreddersy rommene. Tekniske installasjoner er visuelt forstyrrende og må skjules. Vi har for eksempel inntrukne gulvlister i rommene, med strømuttak som ikke vises. Vi har også et galleri med «museumsklima» som er viktig for å kunne vise enkelte kunstverk med spesielle krav til temperatur, luftfuktighet, belysning og sikkerhet. Når vi nå går over i driftsfasen vil jeg bruke erfaringene mine som kurator og dialogpartner med de utstillende kunstnere, både i prosjektfase og under selve installeringen.

Bagasjen min er fra en offentlig institusjon, og det føles derfor veldig befriende og mer lekent nå! Som privat aktør er de ingen andre vi må rapportere til, eller noe samfunnsoppdrag som er pålagt oss. Det som er utfordrende er den kommersielle delen av det. Jeg syns det er kjempeartig å selge kunst, men det er grusomt å sette prislapp på et arrangement. Vi har ingen offentlig driftsstøtte og er helt avhengig av å tjene penger. Kjell Erik har finansiert bygget selv, og vi er et eget driftsselskap som skal realisere visjonen hans. Etter en femårsperiode skal K-U-K gå i null, og fram til det må eiendomsselskapet hans skyte inn driftsmidler.

Vilka är era inkomstkällor?

Vi skal i hovedsak tjene penger på å selge kunst, og billetter til enkelte arrangementer. Vi har også inntekter fra utleie av store deler av bygget. Det skal være gratis inngang på K-U-K, og det skal være åpent fra kl. 11-18 hver dag i uken. Vi har butikk og showroom som vi kan selge produkter fra, så vi trenger ikke å tenke at alt i utstillingene nødvendigvis må være salgbart. Dessuten kommer vi til å ha sponsorer, eller «kunstfaddere» som vi kaller dem. Vi er i dialog med flere aktører. Og så håper vi at næringslivet vil bruke oss mye til konferanser og møter.

Kjell Erik har sagt att han hoppas det blir «et bygg som er levende, inkluderende, provoserende, kjærlig og forbannet. Et hus med tennner». Vilken strategi har ni för att uppnå det?

Det skal være raust og inkluderende. Det er i programmeringen vi får frem visjonen. Det skal være stor variasjon, noe som provoserer, og noe som ikke gjør det. Vi ønsker å bruke de mulighetene vi har for å starte debatt.

Vem är det ni vill provocera?

Det handler mer om å provosere fastgrodde holdninger enn enkeltmennesker. I åpningsutstillingen som handler om livsfaser er det nok mye som vil kunne provosere på ulike måter. Men de fleste vil også finne verk som de umiddelbart liker. Kjell Erik er selv en modig person, og vi vil gjerne at det skal fremgå i programmeringen, så vi skal ikke være redd for å for eksempel ta politiske standpunkt.

Fra Kjøpmannsgata Ung Kunst, veggutsmykking av Kjell Erik Killi Olsen, og Gubalari, F. K-U-K

Apropå Kjell Eriks modighet, vilken roll kommer han ha i driften?

Han har finansiert huset, og legger seg ikke bort i driften. Utstillingsprogrammet har han heller ikke noe med å gjøre. Jobben min er etter beste evne å realisere visjonen som ligger bak konseptet. For at Kjell Erik fortsatt skal ha sin egen frihet som kunstner, så sitter han verken i styret eller i kunstnerisk råd.

Det finnes dog en forventning om at vi behandler hans kunstnerskap i særlig grad, så der er vi en ressurs. Vi har en skriftlig avtale om at K-U-K skal forvalte samlingen hans, men han har egen gallerist, Brandstrup i Oslo, som vi har en fin dialog med.

Det blir altså ikke noen permanent utstilling med Kjell Erik her. Han har utsmykkingene på fasaden og i restauranten, ellers inngår han som en del av utstillingsprogrammet på lik linje med andre, og da mer i en mentorposisjon. Hver høst skal vi ha en utstilling, i en del av huset, med Kjell Erik sammen med noen av hans kollegaer. Og hvis det er voksne etablerte kunstnere så må de jo ha med noen yngre også. En annen fast punkt på årshjulet er kunstmarked, som blir første gang neste november.

Jag vet att många tycker namnet K-U-K är lite fånigt. Det uppstår fort ett hö-hö-hö, ett besvärat leende, eller ett dåligt skämt när man nämner det. Förutom att det är en förkortning av Kjøpmannsgata Ung Kunst, varför heter ni K-U-K?

Det er jo først og fremst en forkortning. K-U-K ble brukt som arbeidstittel. Men nå har det satt seg, og det oppleves veldig vanskelig å endre det. Det geniale med navnet er jo at folk husker det. Jeg tror ikke folk tenker over det lenger, det er mer en reaksjon første gang en hører det. Det er jo ikke det mannlige kjønnsorganet vi uttaler høyt.

Jo, men det är ju det. Du går ju runt med ett nyckelband som det står kuk på.

Ja, K-U-K, Kjøpmannsgata Ung Kunst. Samtidig har vi en eier av huset her som ikke eier tabuer. Vi har selvfølgelig diskutert navnet og hvis en skal sette det på spissen, så er det jo, som han sier, starten på alt liv.

Med tanke på manliga maktstrukturer i konstvärlden, kan inte namnet verka stötande?

Jeg har ikke opplevd noen vanskeligheter med det. Vi driver et profesjonelt galleri. Og hva gjelder kjønnsperspektiv og likestilling så er det langt flere kvinner vi samarbeider med, enn menn. Vi er to kvinner som leder og driver huset og vi har selvfølgelig utarbeidet etiske retningslinjer som vi bruker selv, og som vi har med i kontrakten når vi samarbeider med andre aktører. Det er viktig for oss. Det må være ryddig.

Det är mycket kropp, både i åpningsutstillingen och i namnet på huset. Kjønn. Liv och död.

Utstillingen «Its just a phase» handler om livsfaser, og det starter jo med fødselen. Derfra kan man trekke linjen til åpningen og fødselen av den her kunstinstitusjonen. Vi kommer nok til å gå gjennom mange faser, i søken etter identitet, og det går jo mye på kjønn. Å finne seg selv.