Från A + K till Y – ArtScene Trondheim


Från A + K till Y

Intervju, 14.09.2017

För drygt 10 år sedan flyttade Yngve Zakarias tillbaka till Trondheim efter 20 år i Berlin. Hans föräldrar keramikern Aina Thiis (f. 1924) och skulptören Kristofer Leirdal (1915-2010) var då fortfarande vitala konstnärer, och i dialog med dem började Yngve kartlägga, sortera och dokumentera verk som under årens lopp blivit till i konstnärshemmet på Øya i Trondheim. Parallellt med detta arbete har han de senaste åren engagerat sig starkt för bevarandet av den unika natur som finns på just Øya och som hotas av det planerade bygget av en enorm idrottshall på området, bl. a. genom att starta en förening och arrangera demonstrationer. 15. oktober öppnar utställningen ’A + K’ på Trondheim kunstmuseum, som Yngve omtalar som ett samtal med Aina och Kristofer om livet, konsten och biologin.

ArtScene Trondheim tog turen till Øya och Yngve Zakarias bostad, som hans föräldrar bygde 1951 som ateljéer och hem till sig och sina barn, som så småningom blev fyra stycken.

Märit Aronsson: Berätta om projektet!

Yngve Zakarias: Hver gang jeg kom på besøk fra Berlin så jeg jo verkene til mor og far, som den gangen fortsatt var praktiserende kunstnere og svært engasjerte i sine arbeider. Etterhvert begynte jeg å reflektere over hva som skjer med det vi produserer; Hva er et verk, og hva er dets natur? I 2006 startet jeg å rydde i arbeidene til mor og far, de klarte det ikke lenger selv. I dialog med dem begynte jeg å fotografere, lage strukturer og ordne. Det førte til et større dokumentasjonsprosjekt som jeg fikk støtte til å utvikle, fra blant andre Trondheim Kommune. Jeg gikk veldig forsiktig til verks. Alt mulig blir bevart her, vet du. Skuffer og skap er overfylt av uavsluttede prosesser! Jo mer jeg jobbet med prosjektet, dess mer innså jeg at det også handler om mitt eget forhold til disse objektene. Jeg har satt opp en mengde materialprøver her, som jeg kaller for et prosessarkiv. Det å gå rett på sak er kjedelig. Det handler om å gå mange omveier. Man suspenderer målet for det er mye mer interessant å spørre hva man kan få til, enn å avklare hva det skal bli til slutt.

Yngve Zakarias i atelieret og huset på Øya, F. Märit Aronsson

Du verkar ha ett naturvetenskapligt tillvägagångssätt i ditt arbete?

Ja, det er det helt klart, og det understreker jeg gjerne i den kunstkonteksten vi befinner oss i nå. Gjennom årene har jeg blitt klar over min egen måte å operere på, min egen metodikk. Et generelt trekk er analyse, jeg liker å finne ut hvordan alt henger sammen og hvorfor gjenstander ser ut som de gjør. Går det an å se de på en annen måte, ved å for eksempel snu på de? Jeg var veldig interessert i biologi allerede som liten, og ble oppmuntret av mine foreldre, som selv var veldig opptatt av livet, materielle prosesser og orden. Jeg gikk ut og fant ting som jeg tok med hjem, og samlet for eksempel på insekter som jeg kategoriserte, og jeg kunne holde foredrag om utviklingen av livet på jorden for mine foreldre og vennene deres. Jeg ser ingen motsetning mellom kunst og naturvitenskap. Min mor, som var keramiker, hevdet at hun var veldig dårlig i matematikk, men i praksis så var hun jo kjempedyktig! Hun visste bare ikke at det var matematikk.

Apropå matematik, det skal finnas en matematisk överbyggnad som fungerar som en ram för utställningen. Vad är det för något?

Yngve Zakarias, Lav og stankelbein, Fotografikk, 2017 (opphavsrett kunstneren)

Det er disposisjonen av utstillingen, som skal vises i Skulptursalen i Bispegata. Det er viktigt for meg at man som besøker kjapt får en oversikt og kan orientere seg. Den er strukturert etter tema. Bildefeltene på veggene har hver sitt tema og heter Requiem for en svart ulv, Gyllen vals for dronningbie, Blåskjellsonate og Grønn serenade for Nidarø. Den musikaliske referensen er der fordi det vil involvere flere sanser. På gulvet i hver sin halvdel av det lange rommet står det to stasjoner; REFLEKTOR, hvor man kan bla i kompendier og bilde/skriftbøker, og REAKTOR, som er interaktivt. Sistnevnte er bygget opp som et sekskantet rom, akkurat som en celle i en bikube. Hjørnene er åpne slik at man kan gå inn. De besøkende vil kaste skygger på et blendende hvitt objekt som står i midten. Ved å betrakte objektet blir man delaktig i det som skjer. Formen på objektet er hentet fra en nype. En gang fant jeg en samling under badekaret, for mor hadde lagt dem på det varme gulvet til tørk, og så glemt dem bort. Nypens form kan minne om en vase.

På veggflatene i skulptursalen skal jeg vise tresnitt, maleri, fotografi, tegning og collage. Alle verk er nye, men deres historie går inn i naturhistorien og min egen biologiske historie. Verk som utgår fra mitt engasjement for bevaringen av naturen på Øya er også med, og et filmprogram på Cinemateket på åpningsdagen! Jeg filmet allerede som tenåring, med Super-8, for eksempel far under arbeidet i atelieret.

Du har jobbat med en mängd olika medier, och överraskar ofta med dina verk. För att nämna ett par exempel så har du gått i närstudium av Lars Hertervigs romantiska ’Gamle furutrær’, där du skar upp den skikt för skikt och lade in det i ett 3-d program, så att betraktaren nästan kunde gå in i bilden. Och till en utsmyckning på Norges ambassad i Berlin har du använt mineral från platsen där huset står, och gjort en väggfast stucco med organiska mönster som påminner om ett geologiskt tvärsnitt med skikt av jord och sediment.

Yngve Zakarias F. Märit Aronsson

De verkene du nevner representerer ytterpunktene i praksisen min. Det som er felles for dem er at det ligger en analyse til grunn. Ambassadeprosjektet tar utgangspunkt i stedet. Det lå noe i føringene i bygget tegnet av Snøhetta, som refererte til istiden. Berlin er da også resultatet av et istidslandskap. Når det graves i denne byen dukker det stadig vekk opp steiner fraktet hit fra Skandinavia med innlandsisen. Berlin ligger i en nedsenking som heter Urelvdalen. Jeg brukte materiale derfra til landskapsbildet inne på ambassaden. Hertervigs verk ’Gamle furutrær’ så jeg avbildet i en bok som liten, og ble veldig fascinert. Det som jeg berører i mitt verk og som tar sitt utspring i hans, er forskjellen mellom avbildningen og det avbildete.

Genomgående i dina arbeten finns en koppling till naturen, kanske en slags längtan tillbaka till ett ursprung. Är det en relevant läsning?

Jeg vil heller si det motsatte da, at jeg er egentlig opptatt av det som er her og nå, og at det er slik det er fordi det har en opprinnelse. Du kan jo trekke den linjen så langt du vil såklart, og si at vi er ute etter den opprinnelige opprinnelsen, og det er selvfølgelig sant.