Det gyldige i det ugyldige – ArtScene Trondheim


Det gyldige i det ugyldige

Intervju, 07.11.2016

Den 10. november öppnar In Valid, Dag-Arve Forbergskogs utställning på Trondhjems Kunstforening. Han är fotografen som tagit med sig en dokumentarisk blick ut från mörkrummet och börjat gräva i vårt gemensamma materiella arkiv, även kallat søppel.

Materialflyt I

Man kan säga att hans intresse för människan har gått från porträttdokumentation till dokumentation av spår av liv, både i form av fotografier och som objekt och installationer. När jag besöker honom inför utställningen har han fyllt prosjektrommet på Lademoen Kunstnerverksteder med en mängd material från olika rivningshus, nedlagda industrier, byggarbetsplatser och sopstationer. En påbörjad sortering av restbitar från något bygge ligger på bordet, blå tejpbitar är slumpmässigt fastsatta på ett brunt papper på väggen, block av sammanpressade kopparrör är elegant placerade på socklar. Effekten är slående, jag börjar direkt läsa in allt i rummets komposition; strömuttag och fönsterrutor blir så himla tydliga, liksom bortom sin funktion.

Märit: Utställningen heter In Valid. Kan du berätta varför?

2 Ny bydelDag-Arve: På norsk er jo ordet invalid noe som vi egentlig bruker på sånt som er handikappet og ikke funksjonelt, mens det på engelsk betyr uten verdi, ugyldig. Men når du splitter opp ordet så får det en slags dualitet, det kan bety «i det gyldige», og det er dette jeg ønsker å vise både med fotografiene og materialene. Selv om de er forkastet, så har de en verdi. Det er det gyldige i det ugyldige som jeg vil vise. Jeg ønsker å være delaktig i diskusjonen om ressursbruk, og det gjelder egentlig ikke bare materialer som ressurs, men også oss mennesker som ressurs. Omløpshastigheten er så høy, både på det materielle og det menneskelige, slik at mange ressurser ikke blir brukt. Og hva når vi mennesker kommer til å gå tom for eksempel for kobber, kanskje rein matjord og andre naturressurser? Det produseres for mye mat fordi vi kaster så mye mat. Produksjonen er blitt anpasset til et for stort forbruk, og ingen vil være den første til å bremse ned, fordi da taper man penger på det. Utstillingen har også elementer i seg som går inn i diskusjonen om byutvikling.

I boken som er laget til utstillingen finnes det to tekster som representerer to forskjellige synsvinkler; kunsthistorikeren Rebeka Helena Blikstads og Erling Vaalers, som er filosof. Erling, for eksempel, skriver at vi må tenke bort ordet søppel, fordi det egentlig ikke finnes. Hvilke begreper som benyttes har en sterk påvirkningskraft. Renholdsverket benytter allerede ordet råstoff om søppel. Etter som jeg har arbeidet mye der har jeg også foreslått for dem at de kan tilrettelegge for undervisning og workshoper for barn og kanskje til og med ha en A-i-Residencyplass for kunstnere til det nye anlegget de har bygget.

M: Det som visuellt är så intressant i det här, det är att du verkligen öppnar blicken för allt vi omger oss med. Du gör oss uppmärksam på alla sakers inneboende kvalitet, som inte har med deras funktion att göra. Det känns som att du går runt och ser på tillvaron med ett par art-by-accident-briller? På ett sätt kan man ju se det som en lyxig yrkesförmån, att vi som konstnärer kan se på världen på det sättet. Det är ju egentligen helt onödigt, samtidigt som det ger en stor rikedom. Har det här med skönhet att göra, är det en estetisk upplevelse, eller är det en slags förståelse för vad världen är för någonting, och appellerar det till ett slags ordningssinne? Din kollega på ReMida senter for kreativt gjenbruk, konstnären och atelieristan Anne Helga Henning pratar om att barnen automatiskt börjar sortera saker som de hittar, t. ex. grässtrån. Är det den typen av barnslig lekmentalitet som materialen triggar hos dig?

DA: Ja, jeg liker for eksempel måten 6b studio LKVhåndverkere stiller opp materialene sine på. Det blir veldig skulpturelt, som sculpture by accident. Selv om de i utgangspunktet setter det opp på en praktisk og sikkerhetsmessig måte, så blir det uungåelig veldig fint. Og de her kobberblokkene ble jeg helt gira av da jeg fant dem! For meg oppleves de estetiske som gjenstander, og jeg ser også veldig mye historie i dem. En slik kobberblokk kan for eksempel bestå av vannrørene fra et hus, og noen av delene fra en bil. 22 kilo konsentrat av et levd liv! Jeg tror det er noe menneskelig ved å forholde seg til arkivering, til det å sortere informasjon. Det blir betydningsfullt å se objekter i sammenheng, Ikke å bare sammenligne to og to, men å få en lang rekke med gjenstander som ligner hverandre. At objektene har en historie, at de har hatt andre funksjoner tidligere gir dem en slags energi, det lader dem med liv.

Gjenstandene behøver ikke nødvendigvis å være gamle, men de skal være brukt og forkastet. Jeg er opptatt av de mulighetene som et forkastet material har; treverk, metall, plast eller papir. Alle har de iboende egenskaper. Noen gang behøver jeg ikke bearbeide det i det hele tatt. Jeg bare fotograferer det eller tar det inn i utstillingsrommet, mens andre ganger tar jeg beslektede materialer og setter sammen til en slags skisse. Materialenes kvaliteter påvirker hvordan de innbyrdes skal settes sammen. Jeg har både blitt påvirket av hvordan håndverkere plasserer store mengder av sine treplanker og kabler, og ikke minst av barna som er på ReMida-senteret. De setter opp materialer på en veldig fri og assosiativ måte. Det har jeg lært veldig mye av, så du kan nesten si at jeg prøver å herme etter dem.

M: Du jobbar deltid på ReMida-senteret. Hur hänger det jobbet ihop med dina ateljéprojekt?

DA: Jeg er først og fremst en materialsanker på ReMida, og ingen pedagog, så jeg har ikke så mye å gjøre med workshopene som Pål Bøyesen og Anne Helga Henning arrangerer (begge utdannet kunstnere), unntatt når jeg dokumenterer. Noen ganger når jeg finner materialer som jeg fotograferer og ikke skal bruke mer, så går de videre til ReMida. Andre ganger så finner jeg materialer på ReMida som passer godt i et prosjekt jeg driver med på atelieret og da låner jeg med meg og avfotograferer det. Ellers er det utrolig lærerikt å se hvordan barna «arbeider»; de stiller helt uventede spørsmål og slik får de oss til å løsne fra fastgrodde vaner, og det er svært nyttig.

M: Apropå barn så är det mycket lekfullhet i dina installationer. Jag tycker mig se processen i verken, hur du flyttar runt på delar, testar olika sammanhang, lägger till och drar ifrån, och att det vi får se på utställningen är som en stillbild ur processen, som kan få fortsätta efter utställningen. Är det så?

DA: Ja, det stemmer.

M: När jag ser närmare på dina projekt så blir det tydligt att plats och tid är viktiga element.

DA: Ja, tiden er jo så knapp! Det er kanskje en av grunnene til at vi kaster så mye. Vi rekker ikke engang å vurdere om en gjenstand kan repareres, om noen andre har bruk for den, eller om man selv kan få bruk for den igjen om noen år. Tid er penger, så når entreprenører er ferdig på en byggeplass så kastes alt. Uansett om det er helt ubrukt. Det er dyrere for byggeselskapene å kjøre det tilbake og lagre det et sted, enn å bare hive det i en container.

M: I 2005 ställde du ut 1 sted 4projektet Sted, på TSSK. Även där var tiden, och platsen, essentiell. Kan du berätta om det?

DA: Ja, det stedet på Stavne her i Trondheim er vagt, og derfor et interessant sted. Det ligger langs Nidelva under Stavnebrua. Det er ikke park, men heller ikke vill natur. Jeg oppsøkte det gjennom fire årstider og fotograferte, og traff veldig sjeldent folk. På våren, før gresset begynte å vokse, så jeg spor etter en skotthyllbane og en bueskytebane. Stedet viste seg å ha vært et fritidsområde for jernbanearbeidere på 1960- og 70-tallet. Da jeg søkte i offentlige arkiver etter bilder av plassen, fant jeg bare bilder fra to hendelser. Det ene var dokumentasjon av en bueskytekonkurranse og det andre var i forbindelse med en drapssak på slutten av 70-tallet. Vedkommende, en døv person, ble først dømt og måtte sone i mange år, og så ble han frikjent, fordi det viste seg at han umulig kunne ha gjort det.

M: Med på utställningen In Valid är flera fotografier från ett residency du var på i Camac i Frankrike för två år sedan. Kan du berätta om det?

OLYMPUS DIGITAL CAMERADA: Det jeg egentlig var ute etter da jeg var i Camac er det franskmennene kaller for «terrain vague», altså «vagt terreng». Det som for eksempel er det udefinerte området hvor en forstad har sluppet taket og hvor byen tar over. Slike ikke-planlagte soner er så intressante. Når jeg er ute og reiser får jeg bestandig lyst å gå av toget før det kommer frem til stasjonen. På den måten ville jeg få se områder som ikke er tilrettelagt for turistene og unngå kremmerånden og sensasjonsmaset som forstyrrer det hverdagslige livet. Det viste seg at Camac lå langt ute på landet og mye lengre fra Paris enn hva jeg trodde. Jeg var der i to måneder og fikk jobbet konsentrert og veldig bra, uansett. Landsbyen var for pittoresk til å avfotografere, så jeg sjekket områdene rundt, og oppdaget etter hvert byen Romilly-sur-Seine. Innbyggerne i Camac lurte på hva jeg skulle der. Byen som en gang hadde vært en industriby for bygging av jernbanevogner lå nå helt brakk, og nesten hele bydeler var til salgs. Jeg skjønner hva de mente med at byen bar preg av forfall, og at man ikke lenger viser fram den med stolthet, men det som fanget min interesse her var igjen dette med menneskene som ressurs. I Romilly-sur-Seine er ikke denne ressursen lenger prioritert, noe som tilfører stedet en sterk, melankolsk stemning.

M: Vad blir ditt nästa projekt?

DA: Jeg tror In Valid blir min siste utstilling. Jeg liker å jobbe, men ikke å stille ut. Nå har jeg sovet kjempedårlig i to måneder! Men når det hele har roet seg, utstillingen er nedmontert og alt har kommet på avstand, da dukker det alltids opp nye ideer. Jeg tror neste prosjekt blir mer dokumentarisk.


Dag-Arve Forbergskog, In Valid åpner på Trondhjems Kunstforening 10. november 2016.