Ansikt til ansikt

Plissé kommer från franskans plisser, som betyder att vecka/å folde. I utställningen med samma namn på Stiftsgården i Trondheim blir begreppet så mycket större än själva tekniken man oftast förknippar med ordet; veckat tyg. När jag träffar Anne-Karin Furunes för en intervju kommer vi ganska fort in på foldene i historien som vecklat ut sig i arbetet med utställningen. Hon återkommer ofta till begrepp som komplexitet och reella möten, som vi kan ha med andra människor – och med konsten.

I Plissé ser man flera kopplingar mellan Venedig, textilarbetare och Trondheim. Kan du berätta om ursprunget till utställningen?

Jeg hade en separatutstilling i Palazzo Fortuny i Venezia i 2014, som het Shadows. Da hadde jeg fått lov å dykke ned i Mariano Fortunys omfattende arkiv. Det var utrolig spennende å gå gjennom så mye materiale, som fotografier og forskjellige materialprøver. Fortuny var en slags Andy Warhol, og drev en fabrikk på begynnelsen av 1900-tallet, med klesdesign, maleri, lysdesign, oppfinnelser og scenografi – han var veldig opptatt av tanken om Gesamtkunstwerk. En av hans patenter var en plissémaskin, som egentlig ble oppfunnet av Henriette Negrin, hans kollega og kone, men for enkelhets skyld tok han selv patent på den. Mens jeg jobbet med utstillingen der så oppdaget jeg at Delphos, én av deres ikoniske plissékjoler befant seg i samlingen til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, hjemme i Trondheim! På Stiftsgården kobles nå denne kjolen sammen med portretter av tekstilarbeidere på Palazzo Fortuny.

I Mariano Fortunys fotoarkiv finnes tusenvis av fotografier og glassplater. Han brukte fotografiet teknisk, for eksempel som en måte å undersøke hvordan lyset faller. Veldig mange av bildene er av skyer og lysfenomen. Arkivet er en visuell bank, som gir innblikk i hvordan han oppfattet omverdenen; hvordan han ble inspirert av mønster, lys og former. Det viser hans måte å tenke på. Kunstnere forlater gjerne tilværelsen med halvsagte ting og påbegynte arbeider, og i dette materialet ligger det mange potensielle prosjekter. Jeg valgte å se nærmere på bildene av de anonyme tekstilarbeiderne som arbeidet i Fortunys atelier. Jeg tror de fikk stille som modeller når Fortuny skulle studere lyset i atelieret, og det er noen av dem som jeg har laget store portretter av, og som nå er stilt ut i Stiftsgården.

Av alla tusentals fotografier, hur kom det sig att du valde just dessa?

Det jeg er ute etter er et ærlig og tilstedeværende uttrykk, noe som minner om et møte. Jeg velger oftest de bildene som representerer det å være i et reelt møte med noen.

Ja, de ser avslappnade ut på bilderna som hänger i Stiftsgården. De har en slags oförställdhet.

Nettopp, og de har integritet. Jeg har vært inspirert av Martin Bubers bok Jeg og du, som handler om akkurat det å skape et reelt møte. Jeg kan velge på forhånd å legge intensjoner i eller bakgrunnshistorie før et møte, eller så kan jeg stille meg helt åpen, og forsøke å forstå den andre med et åpent sinn.

Vad är det med möten och ansikten som är så fascinerande?

Det har jeg tenkt mye på! Det foregår et så nyansert språk når man møtes ansikt til ansikt. Når det gjelder fotografiene fra arkiver så leter jeg etter det rike språket som en person uttrykker bare i det korte øyeblikket et bilde blir tatt. Jeg er veldig nysgjerrig på hva som er historien før dette øyeblikket. Dette arbeidet blir jeg aldri ferdig med.

Vi mennesker slutter ikke å vokse; neser og ører vokser, men også empatien. Det er vår store sorg at vi aldri kan tre utenfor vår egen identitet. Vi kan bli forelsket, men aldri vite hvordan det er å være et annet menneske. Denne gåtefullheten er kanskje kjernen i det jeg jobber med. Å dø skal vi gjøre helt alene. Vi har ikke muligheten til å se forbi oss selv, men på forskjellige måter prøver vi likevel å nå ut til andre, utenfor oss selv. For eksempel finnes det noe som heter speilnevroner. Disse kan aktiveres når vi ser noen som har magesmerter, og da kan kroppen reagere som om en selv har magesmerter. Min interesse ligger i det ikke-verbale språket, hva kroppen husker, og hvordan kroppen kommuniserer. Det ble ekstra tydelig under pandemien hvor viktig menneskemøter faktisk er, når vi kun har truffet hverandre gjennom digitale møter og hvor man ikke engang har hatt øyekontakt.

NTNU hadde en kampanje for noen år siden, som sa ’Vi trenger de gode hodene!’ Jeg ble opprørt, og tenkte at vi må få bidra med hele kroppen; magen, nesen, hjerte, skuldre… Det holder ikke å tenke at kunnskap kun ligger i det å løse logiske problemer. Alt henger sammen med alt. Jeg tror vi forstår verden med hele oss.

Hur kom Augusta Christensen in i utstillingen?

Det var da jeg fikk vite at Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum hadde en vevskole rundt forrige århundreskiftet, da museet holdt til i Stiftsgården. Det var Jens Thiis som var direktør for kunstindustrimuseet da, og det lå sikkert i tiden, man nærmet seg 1905 og ville lage noe som var typisk norsk. Augusta Christensen, som var en veldig dyktig veverske fra Bergen ble headhuntet til stillingen som leder for vevskolen. Hun sto bak teppene som Gerhard Munthe vant førsteprisen med på Verdensutstillingen i Paris i 1900. Den spesielle måten garnet ble laget på ble trukket fram av juryen den gang. Hun kardet sammen ull i tre primærfarger for å få frem forskjellige nyanser. Det er litt på samme måte som jeg jobber optisk med mine portretter, med punkter som først blander seg til et bilde hos betrakteren.

Du har i många år lyft fram anonyma och glömda personer i dina porträtt. Jag kan ofta få en vemodig känsla när jag betraktar dem; tänker på tiden som går, liven som levts och allt som glömts bort.

Ja, det er en sorgeprosess i alle bildene mine. Det handler om at noe går tapt, til og med i selve prosessen så fjerner jeg noen ting. Alt er flyktig og i konstant oppløsning. Jeg har en frykt for å glemme, det er skremmende at jeg for eksempel kommer til å glemme noen av de i nær familie som har dødd.

Har du någon gång gjort ett självporträtt?

Nei. Eller, jo en gang. Det var da jeg var gravid og begynte å tenke på det å bære frem et annet liv inni seg. Man aner ikke hva slags person det er, men samtidig er vi i en symbiose, Jeg brukte fragmenter av selvportrettet, for eksempel av hender og navlen min, og lagde en tapet, som var tenkt å dekke et helt rom. Det handlet om at man egentlig er mye mer enn en avgrenset person. Jeg syns det er så interessant hvordan vi tar inn omverdenen.

Kan du berätta mer om det?

Jeg tror det var Roland Barthes som skrev noe om at han som ung var svært forelsket i en jente som skjelte, og da han var eldre så ble kjærligheten aktivert om han så andre med skjeling.  På samme måte kan man oppleve at noe blir aktivert i møte med et bilde. Betrakteren legger ofte veldig mye av seg selv i mine bilder, har jeg skjønt.

Det er så vakkert det Italo Calvino skriver om viktige begreper for det kommende årtusendet. Han løfter frem kompleksitet som et viktigt begrep. Vi må lære oss at en hendelse aldri kun har én årsak, men veldig mange. Det er noe lignende Solveig (Lønmo journ.anm.) og jeg er inne på når vi snakker om disse foldene. Utstillingen viser ikke en lineær årsak og virkning, men inneholder så mange komplekse momenter som fører til et nettverk av sammenhenger.

Hur har samarbetet med kurator Solveig Lønmo fungerat?

Samarbeidet om Plissé har vært en helt spesiell prosess for min del, med en romslig og god dialog. Som kunstner jobber man ofte veldig ensomt, så det å jobbe med en kurator som både har evnen til å lytte og bidra med viktige innspill har vært utviklende og morsomt. Da Solveig og jeg først begynte å snakke om utstillingen så var museumsbygningen i Munkegata enda ikke stengt, så vi så for oss å gjøre noe i museet. Men underveis i prosessen stengte museet, og det var Solveig som foreslo å vise verkene i Stiftsgården. Jeg er vant til å jobbe med steder som ikke er white cube, og som har andre referanser, som for eksempel Palazzo Fortuny.

Det är många kopplingar till textil i ditt konstnärskap, fast man kanske inte ser det vid första ögonkast.

Ja det er mange koblinger til tekstil. Jeg jobber også med lerret, som er en tekstil. Jeg destruerer den: ødelegger trådene i veven. Og jeg er fra Ørlandet, så Hannah Ryggen har alltid vært tilstede så lenge jeg kan huske. Av og til spør jeg meg selv hvorfor jeg ble kunstner. Og jeg tenker at det kan ha å gjøre med en veldig sterk opplevelse fra da jeg som tre-åring så de monumentale vevene på Folkemuseet i Bygdøy. Det glemmer jeg aldri.

Anne-Karin Furunes
Plissé
Stiftsgården, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

01.06-15.08.2021