Insisterende i tre dimensjoner

«Jeg skal jobbe med og mot lokalene, være utflytende på en stram måte»

Marthe Karen Kampen inntar Galleri Blunk med sine verker fredag 5. februar. Til vanlig bor hun i skogen på Østlandet med kjæreste, en to år gammel sønn og en drøm om et eget atelier, forteller hun til ArtScene Trondheims utsendte, Eline Bjerkan.

− Når man klikker seg inn på Galleri Blunk sine hjemmesider, så står dette sitatet under navnet ditt:

I do not try to impress

I do not want to hear praise

I do not care about fame

I do not like art

I do not see myself as an artist 

Hvis du ikke er kunstner, hva er du da?

− Arbeidene mine handler om å sette seg i en utrygg posisjon. Den teksten, om den ikke er direkte ironisk, så kan den få det til å gå kaldt nedover ryggen min. Den gir inntrykk av noen som ønsker å skape et handlingsrom for seg selv. En tekst som liksom skal være så likefrem og lite selvhøytidelig, men blir det stikk motsatte med sin «statement»-form. På en annen side kan teksten leses som et dikt. Å være så direkte blir poetisk.

− Dine verker er ofte fargerike, ekspressive, lekne og, innimellom, absurde. Er det viktig for deg å være grenseoverskridende?

 − I møte med betrakteren er det et mål å være grenseoverskridende. Hvis det i det hele tatt er mulig lenger. Jeg tror det ekspressive uttrykket har en naturlig klangbunn i mennesket og at det derfor innehar evnen til å kommunisere med alle. Material- og sjangermessig er det ikke i seg selv et mål å være grenseoverskridende, selv om jeg allikevel noen ganger benytter meg av det virkemiddelet.

− Vil du si at det også er et alvor i dine verker? Eller er det irriterende at et alvor – hva nå det er – blir etterspurt?

− Jeg vil si at det er alvor i mine verker.

− Utstillingen på Blunk heter Gjennom dalen og inn øyet. «Inn øyet» oppleves eksplisitt, på en måte. Vil du si at du er insisterende i ditt kunstneriske arbeide?

− Det er et mål at verkene og titlene kan oppleves kroppslig, ikke bare med hodet. At de er såpass tilstedeværende. På den måten kan man si at jeg er insisterende. Intensiteten kan jeg lete etter gjennom en utforskende og kompromissløs arbeidsmetode.

− Selv ble jeg spesielt fascinert av sushiskulpturene dine. De er laget av massiv bjørk og skåret ut med motorsag, og de største veier rundt hundre kilo. Hvorfor ville du lage diger nigirikunst?

− Det absurde i å lage noe så stort og nettopp insisterende ut av et sånt banalt motiv tente meg. Jeg tenker at en stillebenmaler avgrenser verden, fokuserer på noe lite og for så vidt ubetydelig − viser at disse tingene også er en del av verden og søker gjennom dette å vekke betrakterens oppmerksomhet på sine umiddelbare omgivelser – altså livet. Med sushiskulpturene prøvde jeg å gjøre det samme på en mer direkte måte.

Skulpturene har vært utstilt på Kongsvinger kunstforening, Galleri Storck i Oslo, og under «Junikveld på Børli»; en årlig festival ved lyrikeren Hans Børlis barndomshjem, mange mil inn i skogen. Her var de plassert ute i naturen. En annen intensjon med sushiene var å forene det urbane og det landlige og i forlengelsen av dette skape en hyllest til Hans Børli som kombinerte beinhardt skogsarbeid med poesi og impulser fra den store verden. Sushiskulpturer i massivt tre passet jo godt!

− Du begrenser deg heller ikke når det gjelder form og uttrykk: I tillegg til skulptur, benytter du deg av tegning, grafikk, video, maleri og tekstil i dine arbeider. I utstillingen på Blunk tar du i bruk billakk. Hva er ditt forhold til de ulike uttrykkene og faller det seg like naturlig for deg å bruke alle?

− Siden litt av min arbeidsmetode går ut på å sette meg selv i en utrygg posisjon, er det naturlig å bruke mange forskjellige uttrykk. Når du bruker billakk oppå et maleri eller et trykk, skiller den seg ut fra det andre. Dette kan være en fordel eller ulempe, noe som igjen er en utfordring. Tekstil gir et utpreget fysisk nærvær og er svært medgjørlig i sin materialitet. Tegning gir raskt resultat fra idé eller inntrykk til uttrykk. I maleri kan jeg på en direkte måte utforske farge − jeg er inspirert av tidlige modernister som Matisse, og føler at også sushiskulpturene mine er en form for tredimensjonale modernistiske malerier.

Grafikk, spesielt tresnitt, er for meg et hoveduttrykk; jeg liker overraskelseselementet i de ulike fasene. Stramheten, det stringente, kan jeg utfordre ved å spraye på billakk eller ved å skjære i platen med motorsag. Skulpturer kan gi energi til todimensjonale verker og motsatt, det er dessuten en utfordring å gi seg i kast med det tredimensjonalt insisterende.

− Du er en samler? I alle fall bruker du noen ganger objekter du har samlet på i dine verk. Er det en slags «found object»-innflytelse vi ser her?

− Vel, det er en attraktiv metode, fordi den kan føre deg i uventede retninger. De funnede objektene − brukt som elementer i en installasjon, for eksempel − kan stille både seg selv og de mer tradisjonelt kunstneriske elementene i nytt lys. Jeg kan også nevne at mange av platene jeg bruker til tresnitt stammer fra et garderobeskap jeg og min samboer har slått i stykker. Uansett styrer jeg unna en renskåren found object-estetikk og jeg er altfor glad i å lage malerier og grafikk på en noenlunde normal måte til å bruke noe særlig tid på «readymade»-jakt.

Gjennom dalen og inn øye står til 7. februar.