Kunstneriske kompromisser i offentlige rom
Intervju, Kunstneriske kompromisser i offentlige rom, Tekstserier, Marit Kristine Flåtter 27.01.2016
Det er sannsynligvis flere eksempler i offentlige rom på kunstverk som av ulike grunner har gått ut på dato, enn i landets museumsamlinger. Etter Karin Hindsbos anbefaling for museene bør det være mulig å tilsvarende redusere utsmykkingene i Trondheim med 10 prosent.
Lars Ramberg (LR) intervjuet av Dag Wiersholm (DW) på oppdrag for ArtSceneTrondheim med utgangspunkt i Rambergs nasjonale og internasjonale kunstprosjekter.
For many of us Brattøra has been the place in Trondheim on the other side of the river where we go swimming, or catch a ferry somewhere else. Now of course it has Rockheim and other changes are afoot in this newish territory reclaimed from the sea. But, as yet, it still seems like a bit of a wasteland. Nevertheless, as we get used to the eastern part of the city coming to resemble wartorn Beirut with the digging operations for the new tunnel, focus has moved on to Brattøra as the next big urban architectural project.
I 2007 åbnede Karriere, bedre kendt som Karrierebar, i Københavns “kødby”, et slagterikompleks fra 1930erne beliggende tæt ved Københavns Hovedbanegård. Karriere’s navn er et kunstværk af Elmgreen & Dragset, ligesom bar-restaurant-natklubben Karriere’s øvrige centrale funktioner er defineret af de cirka 30 danske og internationale kunstnere.
Tekstserien kunstneriske kompromisser (…) fortsetter med bidrag av Kristine Jærn Pilgaard og Niels Henriksen (DK). Senere i april venter vi et bidrag av teoretiker Simon Harvey, hvor offentlige rom som scape i motsetning til escape, belyses. Harvey har erfaring fra raserte områder som Libanon og Dublin som han i teksten vil gå inn på. AST har også engasjert seniorrådgiver i KORO Dag Wiersholm på bakgrunn av hans mangeårige engasjement og samarbeid med Lars Ramberg, om et lengre intervju dem i mellom.
Det offentlige rom er også et politisk rom. Ved å «sensurere» kunstverk i dette rommet, stopper man en alternativ form for meningsutveksling. Hvis en fri og levende debatt kjennetegner et vellykket demokrati, hvorfor hender det da at midlertidige kunstprosjekter begrenses og bortvises, i det rom som skal være for «alle»?
For en måned siden startet ArtSceneTrondheim (AST) tekstserien «Kunstneriske kompromisser…» for å løfte fram diskusjonen om premissene for kunst i offentlige rom. Utgangspunktet for serien er å utfordre en konsensus man opplever i offentlige utsmykkingsordninger og se på muligheter for å bryte opp rammene for den politisk velmenende, formålstyrte kunsten.
Begrepet «kunst i offentlige rom» erstattet i 2007 det omstridte begrepet kunstnerisk utsmykning for å gi mer tyngde til den autonome kunsten. Utsmykningsfondet for offentlige bygg skiftet da også navn til Kunst i Offentlige Rom for å forsterke en ønsket holdningsendring. Samtidig er det lett å se det offentlig uttalte forbeholdet om at kunsten skal være tilgjengelig og for alle, som en av mange føringer i samsvar med den skandinaviske sosialdemokratiske ånd.
Når det offentlige står som avsender på en utsmykking som skal stå ‘evig’ i et offentlig rom er det risiko forbundet med å la den individuelle kunstneriske frihet råde. De største utslagene av det sære, kontroversielle og personlige høvles ned eller blir kanskje i det hele tatt ikke vurdert som aktuelt.
Jag tror vi är många som njuter av att packa en flyttbil på det mest ekonomiska sättet, att på fiffigaste vis lyckas utnyttja alla små glipor mellan flyttkartonger och hålrum under stolar och bord när vi ska stuva ihop våra ägodelar i en hyrd släpvagn. Michael Johansson är en sådan.
Hvis kunst i offentlige rom har en ideologisk, politisk avsender med det formål å kontrollere kunstens utrykk og funksjon, hvorfor står da kunstnere i kø for utsmykkingsoppdrag? Tekstserien «Kunstneriske kompromisser i offentlig rom» løfter fram diskusjonen om premissene for denne kunstformen: Kan det fortsatt neglisjeres at kunst i offentlige rom avviker i kvalitet og styrke fra kunst i andre visningssituasjoner?
Mange vil hevde at et offentlig rom som ikke kjennetegnes av konflikt og uenighet, ikke er noe offentlig rom. Samtidig vil et kriterium på demokrati – som forutsetter en offentlighet – være evnen til å inngå kompromisser når ulike meninger er hørt og beslutninger skal tas. Det kan argumenteres for at dette også må gjelde kunst i offentlige kontekster. Men kan den da lenger kalles kunst, ligger det ikke så å si i kunstens vesen å være kompromissløs?
