Innenfor sin egen begrensning

Lips Painted Red er den andre sommerutstillingen ved Trondheim Kunstmuseum hvis kuratoriske grep har vært å sammenstille verker som skal illustrere, og derigjennom fremme, humanistiske verdier. Stemmerettsjubileet for norske kvinner som markeres over en lav sko i hele landet dette året er bakteppet for arbeider som presenteres med merkelappen ‘kvinnelige identiteter’.

Det å skulle bidra med verk hvor utstillingens tema er kvinnelige identiteter kan på et vis sammenlignes med å være nominert i kategorien ‘kvinnelig artist’ i en prisutdeling. En artist som Susanne Sundfør avstod som kjent høflig fra å bli nominert i denne kategorien, med forklaringen at hennes tilnærming til kunst ikke innebærer et kjønnsperspektiv. Det er altså musiker Susanne Sundfør ér og most likely identifiserer seg som, i sitt virke.

Filmskaperen Xavier Dolan gir uttrykk for samme forståelse, når han i etterkant av tildelingen av Queerpalmen (en uavhengig pris forbeholdt LGBT-relatert tematikk) i Cannes for filmen Laurence Anyways (2012), argumenterer imot prisen, og sier: “I´m gay, obviously. My films aren´t.” Og hevder videre at “There’s no such thing as queer cinema (…) It’s time to get the Liquid Paper out and erase some of those labels (…).” I et slikt perspektiv er et fokus på konstruksjonen ‘kvinnelige identiteter’ som velmenende bistandsarbeid å regne, og omtrent det siste man burde sette seg fore å ‘utforske’ eller ‘bekrefte’ i et år hvor man markerer innføringen av allmenn stemmerett i Norge.

Forære, fortært

Nå er det likevel kvinnelige identiteter Trondheim Kunstmuseum har valgt å dvele ved, og oppfordringene i Lips Painted Red holdes trygt innenfor det individualistiske. Slagord som Reaktualiser! Utforsk og Ekspander! Skap og Oppretthold! kommer på løpende bånd. Ikke ulikt det en nå utslitt joggeskoreklame i sin tid oppfordret til; Just do it! Uten sammenligning for øvrig, men som et tematisk sett interessant motstykke; det er “hyllesten til det kvinnelige” som hevdes å være motivasjon bak overrekkelsen av en samling kvinneskulpturer som ‘folkehelten’, (alternativt ‘kulturpersonligheten’), Christian Ringnes har forært hovedstadens befolkning, og som snart er på plass i Ekebergparken: – Just do it!

Buketten av kvinnelige identiteter man får muligheten til å fortære i Lips Painted Red oppfattes som en tilfeldig og løst sammensatt ‘inngangsport’ til (kjønns- og) identitetsbevissthet. Gjennom kunsteksempler blir ulike versjoner trukket fram eller skrelt vekk, og slik får man en raus påminnelse om hvor mangesidig og variabelt dette området later til å være, eller i motsatt fall hvordan identitetsbygging kan forstås som individers kronglete, eventuelt smidige passgang mellom ‘person’ og ‘produkt’. Hvordan disse identitetene oppfattes avhenger likevel av ens ideologiske utgangspunkt. En kunstners ytringsfest kan for en annen oppleves som promotering av småborgerlig narsissisme.

Ved å frivillig inngå i en tematisk utstilling som Lips Painted Red, hvor kunstnernes verk presenteres beskåret og ut av sin opprinnelige sammenheng, åpnes det for å spekulerere i om deltagerne bare er uvitende om eventuelle reduserende fallgruver, eller blendet av kvinnetematikken som et (misforstått) felles humanistisk anliggende. Verkenes tolkningsmuligheter innskrenkes, og gjennom det som kan beskrives som lett kunstkonsumerisme står de i fare for å implodere innenfor de tema de berører.

Tribal issues

Det er i grunnen få tema som har mulighet til å oppnå (selv)antennende antagonisme som tilgangen til distribusjon av definisjonsmakt innenfor samfunnssystemer eller hverdagsliv. Slik er kjønn og seksuell legning en del av en tilspisset identitetspolitikk. Kunstmuseet på sin side gir ikke inntrykk av å forsøke å utfordre konvensjoner som oppstår ved kjønnstematikk, men velger tvert i mot å gå utifra, og bli værende i kjønn som reduserende identitetsfaktor. Det kan derfor innvendes at museet med sin programmering ikke benytter seg av mulighetene de har framfor seg. Dette handler kanskje i sin tur også om hvilke områder offentlige museer generelt er forpliktet til å dekke, og som havner i kategorien enfoldig eller safe, i kontrast til hvordan en frittstående og selvstendig kuratering vil kunne arte seg. En utstilling hvis målsetning er å assosiere fritt rundt “ekspandering” eller “opprettholdelse” av kvinnelige identiteter, alt ettersom, har når det kommer til stykket lite annet å melde.

Kritikken Helgardering av Gustav Svihus Borgersen om Lips Painted Red er publisert tidligere i sommer.