Bryte ny mark

Mens de fleste har øynene festet mot utviklingen av sentrumsområdene og lar seg både henfalle til og ledes av konkurransekakafonien hos det servicesmindede bytilbudet (Kunsthall her, Litteraturhus der), velger andre å trekke seg ut og vekk fra det som alltid er tilgjengelig, der alt er innenfor rekkevidde.

Fem kunstnere og studenter med tilhørighet til Kunstakademiet i Trondheim (KiT) har spankulert sørover og ut av byen. Vekk fra utdanningsinstitusjonen og professorer, langt unna kunstscene og hierarki og i helt motsatt retning av Svartlamon. Her har de funnet seg til rette i en lagerbygning i industriområdet Sluppen. I byggets rå betongkjeller, som tidligere huset en skytebane, har de ryddet og skaffet seg nok plass til å produsere, tenke og jobbe uforstyrret. Lage kunst.

Lost Gardens. Leaving chat room er tittelen på utstillingen, og det som forhåpentligvis bare er første del av denne løse arbeidskonstellasjonens prosjekter i dette området.

Publikum entrer lokalet først ved å smette ned en bratt spiraltrapp. Men allerede før det, og på avstand, gis det indikasjoner om at nye faggrupper, andre enn kontorarbeiderne i strømselskapet og postterminalen eller eiendomsutviklerne, har slått seg ned her. På byggets vanligvis grå, monotone fasade er det sprayet figurer og mønstre i glade farger. Både tilhørigheten og kommunikasjonen utad er opprettet.

Nede av trappen oppdager jeg at lokalet er uten vinduer. Og noen lysrørsarmaturer er festet, som elektriske fakler, midt på veggflatene. Den ene halvdelen av lysrørene har lyserøde og grønne filtre, det er dunkelt, noe som forsterker det postindustrielle inntrykket.

Denne direktheten (improvisasjonen) preger også hvordan kunststudentene Helene Kjær Bremseth, Andreas Wallroth, Trond Nesheim, Ben Connell og Eva Ballo har arbeidet både med utstillingens helhet, og helt ned til de enkelte bestanddelene som kunstverkene er laget av. Flere av arbeidene er bygget opp av restmaterialene som ble funnet da de ryddet klart for å kunne ta i bruk lokalet. Noen steder, eller som oftest, går verkene over i hverandre.

Jeg spør etter et oversiktskart for å kunne orientere meg, og får stukket en flyer i hånden. Den ser ut til å ha blitt tegnet i Minecraft, passende nok, før den fór gjennom printeren, og det er begrenset med informasjon å hente her. (Kun initialene til kunstnerne, noen nummereringer og titler, som jeg gir opp å tyde). Arbeidene får snakke for seg selv. Designet gjenspeiler i stor grad prosjektets ånd, som kan sammenfattes omtrent slik:

Lave, for ikke å si, ingen økonomiske omkostninger, massiv produksjonsinnsats, og likevel, eller følgelig, full kulturell score.

Overskuddet er stort både hos studentene og i materialutvalget. Noen av verkene utmerker seg som svært gode, og kunne gjerne ha vært vist på anerkjente steder uten at noen ville mukke. Det gjelder særlig den grå lyddempende skytematta(?) perforert med nagler/stift og gitter-risten ved siden av, som er «vevd» med blå plastremser, av Helene Kjær Bremseth. Likedan er Eva Ballos og Trond Nesheims landskap i avlukket ved trappeoppgangen, med gummiledninger som kveiler seg bortetter langs veggene, snodige, spraymalte totempælfigurer og malingsflekkete vegger og tak, en særdeles god og energisk kombo. Grotten, laget av Andreas Wallroth – jeg velger å beskrive verket som et altomgripende, abstrakt ekspresjonistisk maleri, selv om det også er en kulisse eller en spilldetalj i fysisk format – er akkurat hva man kan ønske seg.

Innskytelsen man får av å gå rundt i denne utstillingen, tilsvarer opplevelsen det ga å overvære Pink Shoelaces på Skansen i vår, også det laget av KiT-studenter. Uteromsprosjektet klarte å revitalisere utsmykkingsbegrepet uten engang å anstrenge seg nevneverdig. Det brytes ny mark. Sannsynligvis skjer det noe idet man kommer seg vekk fra institusjonene, atmosfæren og hierarkiene man vanligvis beveger seg i gjennom fem år som kunststudent. Leaving the chit-chat room.

Samtidig, fra en annen vinkel. Forløpet som er beskrevet, og som studentene ved Kunstakademiet er delaktige i, er unikt i den forstand at det er særegent for dette stedet, men det følger også parallelle utviklingstrekk. Opplevelsen av ‘nypløyd mark’, kunne man slik sett ha fått hvor som helst, et annet sted i verden. Det at kunstnere inntar lagerbygninger i byenes utkantsområder, har forløpere rent kulturhistorisk, ta for eksempel oppblomstringen av kunstscenen i Berlin etter murens fall, men også byutviklingsmessig med gentrifisering og global ensretting.

Det å aktivere ikke-definerte steder som Sluppen med kunstnere og utstillinger, har vært og vil alltid være fruktbart, for ikke å si lukrativt, for flere parter: Det er Kjeldsberg Eiendom, en del av Kjeldsberg-konsernet, som gir klarsignal til at den nye historien om Sluppen skal kunne utfolde seg. Eiendomsutviklerne i Kjeldsberg la fram sine ambisjoner for stedet allerede i 2012, og har tenkt å investere omlag fire milliarder kroner og sette opp næringsbygg og leiligheter over ca. 130 mål – det er omtrent en fjerdedel av det totale området som skal bygges ut i løpet av de neste tjue årene. Gevinsten vil bli mangedoblet av innsatsen.

Det er godt mulig at studieretningen «Kunst og felleskapets rom», som Kunstakademiet har hatt gående i flere år, allerede er involvert? For den lekne fasadetegningen på lagerbygningen, som signaliserer at dette stedet er okkupert av livsglede og kreative løsninger, viser seg ikke å være utført av studenter alene; også lærerkrefter ved Kunstakademiet har hatt dette oppdraget for Kjeldsberg Eiendom.

Det er i så fall bare å håpe, for alt det er verdt, at Kunstakademiets intensjon med slike prosjekter er strategisk, og et ønske om å gjenfinne utdanningsinstitusjonens posisjon i byen. Sluppen som case, de neste tjue årene, og som en del av utdanningsforløpet, er svært tiltalende. For studentene vil det å ha mulighet til å oppøve seg grunnleggende erfaring og kunnskap, ved å arbeide direkte med politiske og sosiale strukturer, demokrati og samfunnsutvikling, være betydningsfullt for ens videre karriere. Underveis vil de samtidig kunne bevisstgjøres både sin egen kapasitet (makt) og påvirkningskraft, og slik kunne drive fram gode kunstneriske, politiske og sosiale beslutninger med utgangspunkt i (erfaringer fra) dette området. Vi får håpe at det skjer uten at man skal måtte gå i fallgruvene å bli kommersielt utnyttet, eller være stedets underbetalte arbeidere.

Taro Nasu, gallerist og leder av Okayama Art Summit 2016 – en japansk kunsttriennale, ny av året, – svarer selv Nei på spørsmålet om en by virkelig kan bli revitalisert gjennom kunst. Men så tilføyer han at med triennalen, som han har bygget opp i samarbeid med blant andre kunstnerisk leder, Liam Gillick, «(…) er målsetningen å utvikle mennesker, ikke byen. Gjennom å tenke i et langtidsperspektiv, er målet vårt for Okayama å kunne fostre og utvikle talentfulle mennesker. Samtidskunst av høy kvalitet, og som er ledende på den globale kunstscenen, er vårt middel for å oppnå denne målsetningen», avslutter han. Det er ingen grunn til at ikke Kjeldsberg og Kunstakademiet i Trondheim skal kunne sette seg tilsvarende langsiktige og ambisiøse mål, hvis grunnlaget allerede er lagt.

Lost Gardens. Leaving chat room står t.o.m 20. oktober 2016
Med Helene Kjær Bremseth, Andreas Wallroth, Trond Nesheim, Ben Connell og Eva Ballo
Fasaden er utført av studenter og Jon-Arne Mogstad, Kunstakademiet i Trondheim
Se flere bilder.