Å sanke der en står

Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen er kunstnerduoen Kvae & Bark. De er gift, har to barn, bor på et småbruk i Trysil og bruker sanking som metode.

Fra separate praksiser har kunstnerne utviklet et felles kunstnerskap hvor de sanker lokale planter, tilbereder mat og serverer gjester, som en performance. Ofte skjer det i helhetlige miljøer med møblement og selvlaget servise, gjerne laget av bearbeidet, funnet materiale. De har gjort performancer med matservering på en rekke plasser i Norge og Sverige, blant annet i fjor da de var med på utstillingen Ny Nordisk. Mat, estetikk og sted på Nasjonalmuseet. Nå kommer de til Trondheim og Trøndelag senter for samtidskunst, hvor de byr på utstillingen I hånda, hodet og hjertet. Når jeg kommer innom er lunsjpausen snart over og Karolines pappa, som er tømrer og god monteringshjelp, tar en trilletur med minstesønnen.

Märit: Så praktisk å ha en familiebedrift! Når begynte dere egentlig å samarbeide?

Karoline: Vi møttes i 2013, da vi begge gikk på kunstlinjen på NISS (Nordisk Institutt for Scene og Studio) i Oslo. Så flyttet jeg hit til Trondheim for å gå på Kunstakademiet (KiT). Øyvind kom året etter, også han for å studere kunst. Han hadde nettopp avsluttet en kokkekarriere på høyt nivå, og etter et par år flyttet vi til Malmö. Der oppsto Kvae & Bark i møtet med Hedda Hørran, en felles venn og kollega. Hun skulle ha avslutningsarrangement på en utstilling, og spurte om ikke vi hadde lyst å lage maten og om vi ikke kunne finne på et navn. Vi tenkte at Kvae & Bark kunne være et ganske catchy restaurantnavn!

M: Hvem er Kvae og hvem er Bark?

Øyvind: Vi har vel tenkt at jeg er Kvae, fordi jeg er mer som seig materie, mens Karoline er Bark.

K: Ja, du renner og jobber innenfra, liksom, og jeg tar imot utenfra. Det er oftest jeg som jobber med kommunikasjon og står for første møte med resten av skogen, kan man si. I starten holdt vi på med våre individuelle kunstprosjekter også, så navnet ble en måte å skille mellom dem og vårt fellesprosjekt. De individuelle prosjektene har vi ikke tid til lenger. Nå har vi to små barn i tillegg, så familielivet og kunstnerskapet går helt inn i hverandre. Det er blitt en arbeidsmetode og samtidig et ideal. Kunsten fyller livet.

M: I de individuelle kunstnerskapene arbeidet dere begge med funnede objekter, for eksempel da Karoline stilte ut på Babel for fire år siden og viste både plastflasker og greiner, objekter du hadde «sanket» fra en trilletur med barnevogn i byen. Og du, Øyvind, jobbet jo også med urban sanking i starten. Du hadde en utstilling på Trondhjems kunstforening med en gjennomsiktig pleksiglassbeholder fylt med Kroneis, som etter flere års lagring under Bakke bro hadde utviklet både mugg og fluelarver. I takt med at dere flyttet ut på landsbygda har sankingen gått helt over til naturlige materialer, og gjerne spiselige.

K: Da vi bestemte oss for å flytte til småbruket i hjembygda Trysil, så var det blant annet for å ta noen produksjonsmessige valg. Du får tilgang til noe helt annet enn når du bor i byen og begrenses av arealer i leide lokaler. Nå er atelieret hele gårdsplassen, låven og skogen rundt.

Ø: Vi prøver å flette kunsten og livet godt sammen, også når det gjelder materialbruken. For eksempel skal vi ha med klokketårnet vi bygger til TSSK tilbake til eiendommen etter utstillingen, og den brente kledningen skal vi bygge badstue av. Det føles meningsfylt å planlegge slik at vi benytter oss av materialet etterpå, istedenfor å lage objekter som bare blir stående på et lager.

K: Den skulpturelle praksisen har utviklet seg med årene. I starten lagde vi kun performancer, men så trengte vi fysiske verk som understøtter det performative og møtene med publikum, eller med landskapet. Vi har for eksempel laget flytende sankestrukturer til bruk i fjæra, og så har det ballet på seg ut ifra tanken om at det vi lager også skal ha et liv etter en performance. Det oppstår noe interessant i og med skiftet av funksjon. I en utstillingssammenheng kan en benk operere som et kunstverk, mens etterpå er det rett og slett en benk hvor man sløyer fisk. Det er veldig befriende med flate strukturer. Våre kunstobjekter er ikke på pidestall, men blir i stedet en del av hverdagen.

M: Ettersom dere bruker forskjellige visningsrom for kunst, så forventer publikum naturlig nok å møte kunst der. Og så kan man i tillegg få en smaksopplevelse og bli mett. Hva tenker dere om det krysningspunktet der? 

K: Jeg tror det er flere som ønsker seg en helhetsopplevelse i møte med kunsten. Det er andre regler knyttet til det å spise enn det å se på kunst. Det åpner kunstrommet på en annen måte.

M: På hvilken måte da?

K: Det blir kanskje mer gjestfritt. Med kunst kan det være vanskelig å vite hva som er lov å si; kan man uttale seg uten å vite alle referansene? Måltidet er mer kroppslig og man tenker ikke på det som intellektuelt, alle kan ha en mening om det.

Ø: Det er jo et relasjonelt element der. Det er en klisjé, men det å sitte rundt et bord sammen og dele en opplevelse åpner opp for samtaler som man ikke får hvis de samme menneskene hadde sett på samme tradisjonelle utstilling. Man får ikke de felles møtene der.

K: Det er også en måte å møte publikumet vårt på. I våre separate praksiser handlet det mest om å montere en utstilling og så komme tilbake når det var på tide å ta den ned igjen, og da får man få direkte møter med dem som ser kunsten vår. Med sankingen og matserveringen samler vi mennesker som har samme interesse for matforedling eller kunst, og vi kan utveksle idéer og kunnskap. Mange har en sankehistorie som de vil dele, noen har kanskje plukket noe sammen med familien på særegne steder, eller lagd noe minneverdig av det man har funnet.

M: Hvordan har dere blitt så gode i plantekunnskap?

Ø: Vi har holdt på lenge og tatt til oss kunnskap både på internett og i bøker. Min fordel er at jeg er kokk i tillegg, sånn at jeg har en basiskunnskap om spiselige vekster. Jeg har dessuten en intuitiv idé om hvordan jeg kan kombinere planter og hvordan jeg best kan lage mat av dem. Ofte er det gjennom sankingen vi blir kjent med nye steder. Vi går ut i landskapet og leter etter spesifikke ting, vi er blitt gode på å lese kart og forestille oss hvilke planter som kan finnes hvor. Maten blir på den måten veldig stedsspesifikk.

M: Hva skal dere sanke i Trondheim, da?

Ø: Vi bor jo til vanlig i Innlandet, så når vi får en sjanse til å sanke i fjæra så griper vi den. Vi skal til Ranheimsfjæra og sanke for eksempel fjæresauløk, som smaker som koriander. Vi avslører også ofte sankestedene i poetiske tekster sammen med det vi har sanket. 

M: Fortell mer om tekstene. Det er du som står for dem, Karoline?

K: Ja, det er et forsøk på å innlemme publikum i de opplevelsene vi har i prosessen og i landskapet. Tekstene er konkrete og samtidig poetiske. Ofte skriver jeg dem når vi er på lokasjon, eller på mobilen i bilen på vei hjem fra sankingen. På enkelte restauranter bruker servitørene å fortelle om råvarene når rettene blir servert, mens vi har en liten høytlesing av opplevelsen av landskapet hvor vi plukket plantene.

M: Det er vel sånn at kroppene våre er likt bygd som i jeger- og sankertiden. Vi er laget for å gå langt for å finne mat. Det er noe grunnleggende menneskelig som dere har truffet her. 

Ø: Jeg er ikke veldig religiøs, men det kan føles spirituelt å finne råvarer og lage mat for å dele med andre. Det er en grunnleggende egenskap, og som derfor oppleves veldig meningsfylt.

M: Ja, det er både en overlevelsesmekanisme og samtidig noe rituelt ved det. Det er koblinger til både pilegrimsvandringer og nattverd, og gallerirommet sies å fylle en åndelig funksjon. Hvilke tanker har dere om det?

K: Jeg tenker at kunst gjerne skal ha den funksjonen. Det er kjempefint hvis vi i vår tid kan ha rom som gir plass til en slags tilstedeværelse eller påkobling som ikke hverdagen alltid gir. Det er noe av det prosjektene våre prøver på, det er derfor vi jobber med kunst. Nå tester vi en ny måte å servere smaksopplevelser. Klokken ett hver dag kommer det til å ringe i matklokken, og et nytt glass med tørrvare åpnes og serveres i fat vi har laget selv. For eksempel syltet nobelkongle, forskjellig type tørket tang og saltede løvetannsknopper. Men ideen om å lage et klokketårn kom mest fordi vi har lyst å ha det hjemme på småbruket.

M: Apropos livet på småbruk: Hvilke strategier har dere for å fortsette å være koblet til kunstverdenen, som oftest er å finne i byene?

K: Da vi flyttet ut fra byen så var vi bevisst på at det vil være mye opp til oss selv å ta ansvar for å opprettholde langsiktige relasjoner. Det er fint å ha noen faste partnere som vi kan jobbe sammen med. Selv om vi liker å holde i prosessene selv, er vi opptatt av å finne kollektive møter. Ofte inviterer vi folk inn i prosjektene våre. I utstillingen her har vi med Eirik Melstrøm, en lydkunstner som vi har jobbet med før. Han har laget tre nye verk til maurtuene, som er basert på en maurtankegang.

M: Hva er det for noe?

K: Han har skrevet, produsert og lydfestet tre lydspor, blant annet en litt nysgjerrig drone, til den arbeidsomme mauren, som heter Å grave jordganger. Og maurtuene er lagd av barnåler fra et tre vi hogde ned.

M: I hvilken grad er Kvae & Bark samfunnspolitisk, og har dere en folkeopplysningstanke bak?

K: Det begynte ikke som det, men nå er det helt klart blitt det. Vi vil gjerne spre bevissthet og nysgjerrighet om hva som vokser i våre nærmiljøer. For å kunne verne om naturen så må du først ha en relasjon til den, og sanking er en god inngang til det. Når en vet at det vokser traktkantarell et sted så vil man jo ikke at området skal ødelegges. Vi har også hatt litt flaks med timingen, for sanking går rett inn i det mange er opptatt av i dag. Og Norge har prosentvis flest medlemmer i sopp- og nyttevekstforeninger i hele verden, så nordmenn er definitivt opptatt av det. Jeg håper ikke at det bare er en trend, men en utvikling.

M: Det finnes også andre organiske objekter i utstillingen, blant annet epler i forskjellige stadier av tørkeprosess, nesten som et moderne memento mori, og tørkede elgmager. Tidligere jobbet du jo som kokk på høyt nivå, Øyvind, og var blant annet med i kokkelandslaget og deltok i Bocuse d’Or, som er verdens mest prestisjefylte matlagingskonkurranse. Hvordan henger dette sammen?

Ø: Jeg har samme fascinasjon for materialene i kunsten som i matlagingen. Det handler mye om kjemi, temperaturer og konsistenser, men fordelen med å være kunstner er at man er helt fri. Det man lager trenger ikke å bli spiselig. Jeg liker sære råvarer, som få andre ser verdien av og som ofte blir kastet, og jeg er ikke veldig sensitiv for det som andre kanskje ville oppfattet som ekkelt. Kunst kan være mer enn marmorskulpturer, så hvorfor ikke elgmager og skrukkete epler? Det er noe med det formløse og ukontrollerbare som er appellerende. Elgmagene har en veldig fin struktur, og eplene får helt ulike former når de tørker.

K: Ja, når man jobber med sanking kommer man til et punkt hvor man forstår at det er naturen som bestemmer. Vi er bare passasjerer som må være parat når noe er modent og klart til å plukkes. Det er ikke noe vits i å prøve å temme naturen.

Artikkelfoto: Kvae & Bark, I hånda, hodet og hjertet, TSSK. F: Amalie Marie Selvik.

Kvae & Bark
I hånda, hodet og hjertet
Trøndelag senter for samtidskunst
28. mai–28. juni 2026