Europeiske bekjennelser

Årets Manifesta fyller tomme kirkebygg med kunst. Dermed spør biennalen: Hva skal vi tro på i dagens Europa?

Den nomadiske kunstbiennalen Manifesta har i år funnet sted i en rekke nedlagte kirkebygg i Tysklands Ruhr-distrikt. Området er preget av tungindustri som stål og kull, og det å ha vært målskive for andre verdenskrigs bomberegn. I nyere tid er arbeidsledigheten høy. Det er ikke mange turister her. Da jeg sjekket inn på hotellet mitt i Essen, distriktets nest største by, flirte resepsjonisten mens jeg viste fram passet mitt. «Det er første gang jeg har tatt imot en norsk gjest,» sa han.

Nå er riktignok Norge og nordmenn selv marginale i denne sammenhengen, med vårt beskjedne befolkningstall, randsone-plassering og seige EU-motstand. Like fullt får jeg en viss følelse av frakoblethet når jeg reiser gjennom Ruhr. Kanskje jeg er preget av Manifestas kirke-konsept: De fleste biennale-kirkene ble bygget i etterkrigstiden, i en modernistisk stil inspirert av nye visjoner, fellesskapsfokus og demokratiske idealer. I dag står de visstnok tomme. Noen kirker har fått nye, ikke-religiøse funksjoner, men mange er ikke lenger det samlingspunktet de en gang var.

Siden Manifesta ble etablert for 30 år siden har biennalen hatt som mål å løfte frem politiske, økonomiske og sosiale forhold i Europa. Festivaltematikken varierer, men fletter seg ofte inn i lokale forhold og friksjoner på steder utenfor de mest åpenbare kunsthøyborgene. I 2006 havnet for eksempel Manifesta i konflikt med de gresk-kypriotiske myndighetene i Nikosia, en by som er splittet i en gresk og en tyrkisk del. Det endte med at biennalen ble avlyst. Nå, i Ruhr, har åtte kuratorer plassert kunst fra over hundre kunstnere i tolv kirker. Området har de siste årene gjennomgått store strukturelle endringer, noe som ifølge festivaldirektør Hedwig Fijen har ført til færre sosiale møteplasser og større fysisk distanse mellom folk. Samtidig med en økonomisk nedgang har tilslutningen til ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) økt¹. Med partiets ferske brakseier i delstaten Sachsen-Anhalt i mente, får man anta at det er store avstander mellom folk også på et politisk og verdimessig plan.

Inne i Kulturkirche Liebfrauen, i den lille byen Duisburg, lyder likevel en appell om samhold. Kunstner Abbas Zahedi har samlet orgelpiper fra ulike land i Europa som nå, ved hjelp av et sinnrikt rørsystem og elektronikk, spiller sammen som ett instrument. I sentrum for samlingen er piper fra orgelet i St. Nicholas-kirken i Kyiv. Ansporet av dagens ustabile geopolitiske situasjon blir jeg brått rørt av denne hyllesten til kontinentalt fellesskap. Men lyden er også flyktig og disharmonisk. Den veksler mellom det så vidt hørbare og noe som minner om et insisterende jammerkor. Sentimentaliteten jeg rekker å kjenne på blir raskt utfordret av orgelpipenes oppsett: Organisert i firkantede, rakettlignende formasjoner med den ene enden rettet oppad mot taket levnes ingen tvil om de ødeleggende midlene som kan tas i bruk for å bevare eller forsterke fellesskap. Kirka, med sine rette linjer, tunge bygningskropp og minimale ornamentikk, har også mer til felles med en bunker enn et klassisk kirkebygg.

Flere av biennalens kunstverk tar utgangspunkt i forhold som har formet Europa før og nå. Folkevandring adresseres i byen Gelsenkirchen, hvor en kirke er dedikert til tyrkiske kunstnere som har immigrert til landet. Under taket på en kirke i Bochum henger ordet «hjemland» i lysende neon, utført i seks forskjellige språk. Ordene er gjengitt speilvendt, noe som gjør at de fremstår gjenkjennelige og fremmede på samme tid. I en av biennalens få kirker i nyromansk stil, St. Gertrud, har Pravdoliub Ivanov forvandlet et langstrakt glassvindu til et termometer ved å klistre på folie-tall som starter ved 35 grader. Fra før er vinduet satt sammen av farget og klart glass i et repetivt, geometrisk mønster. Kunstneren spiller på lag med kirkearkitekturen når han ved enkle grep gir vinduet ny mening. Mens jeg var i Ruhr i juni steg gradene såpass at det ville gitt utslag på Ivanovs termometer. En knapp måned etterpå skulle Europa utsettes for en hetebølge som sprengte termometerets toppunkt på 41 grader.

I Markuskirche har kunstneren Sara Bichão jobbet med kirkerommet som samlingsted. Ymse gjenstander – tekstiler, netting, stenger – som hun har funnet i kirkas bakrom er koblet sammen til et slags fartøy som henger ned fra kirketaket. Bichãos rufsete skulptur leker med symbolikken båter har i kirkerommet: Det er en referanse til Noas ark, men viser også til den mer overordnede tanken om at mennesker er på en livslang ferd, «i storm og stille». Håp og sårbarhet er også utgangspunktet for Nasan Turs installasjon i St. Gertrud. Ved alteret i kirka har han satt opp en håndfull kirkebenker på høykant. De fastboendes bekymringer og lengsler er risset inn i benkenes overflater. Det holder ikke lenger å sitte på knær med foldede hender, her meisles bønnene frem bokstav for bokstav: «I wish that I did not this terrible constant anxiety» (sic.).

Det er nok å engste seg over i Europa i dag. Kontinentet ligger i skvis mellom aggressive supermakter, varmerekorder sprenges, høyrepopulismen øker, fødselstallene synker og landene har dårlig kontroll over dagens teknologiske utvikling. Manifesta påberoper seg ikke å ha løsninger på disse problemene, men arrangerer heller samlinger i kirkerommene hvor folk med ulik bakgrunn kan diskutere demokrati og ensomhet. Umiddelbart virker tiltaket noe banalt, men det har likevel noen interessante stedlige og historiske paralleller. Festivalteamet har jobbet med konseptet «pantoffelkirchen», som betyr «tøffelkirker» og er et kallenavn på kirker bygd i Tyskland etter andre verdenskrig. Kirkebyggene ble satt opp i sentrum av nabolag slik at man skulle kunne spasere dit med  tøflene på. I krigens etterdønninger var tilsynelatende tilgangen til kirker viktig. En ny nasjonal identitet skulle formes. Behovet for selvransakelse og sjelebot, som kristendommen legger opp til, var nok ekstra påtrengende for et land på vaklende vei ut av nazismen.

Kan et samfunn bli mer demokratisk, eller i det minste mer solidarisk, gjennom bruken av kirkebygg? Kirkenes symbolske verdi er det ikke noe å si på; i tillegg til å være et religiøst rom har de gjennom historien vært et sted for kunnskapsutveksling, frivillighet og beskyttelse. Manifesta forsøker å videreføre noe av dette gjennom sine relasjonelle kunstprosjekter som involverer lokalbefolkningen. Noen påfunn fremstår påfallende nøkterne, som for eksempel det å dyrke teplanter, tørke dem og servere teen utenfor en kirke i Gelsenkirchen. Andre blir nærmest sensasjonspregede, som ball-leken i St. Ludgerus, hvor innsiden av kirka er omgjort til en basketballbane med lydeffekter. Disse sosiale eksperimentene foregår over et større tidsrom og virker på et personlig plan hos deltagerne, så effekten er ikke akkurat kvantifiserbar. Følelsen av at lignende ting har blitt gjort før uten de helt store samfunnsendrende resultatene, er derimot vanskelig å riste av seg.

«Kirken er fortsatt vårt viktigste hus», skrev arkitekturanmelder Gaute Brockmann i Morgenbladet nylig. Mon det. Med patos skildrer Brockmann hvordan han minnes sin barndoms kirke, med julegudstjenester, konfirmasjon og fjerne slektningers begravelse, «med overveldende glede». Påstanden begrunnes med kirkas rolle som samlingspunkt i krise- og høytider samt alle statlige milliardene som går til vedlikehold av dem. Teksten etterlater meg ikke overbevist, men Brockmann skriver uansett fra et norsk perspektiv. I europeisk sammenheng ser virkeligheten annerledes ut. Bare i Tyskland kan halvparten av landets 40 000 kirker miste sin religiøse funksjon innen de neste ti årene, skriver festivaldirektør Hedwig Fijen i Manifestas katalog. Det vitner om at flere må bli kirkegjengere på fulltid, ikke bare ved enkelthendelser, hvis kirkene skal beholdes i sin nåværende form. Eventuelt må man finne nye bruksområder for dem, slik Manifesta demonstrerer. I verste fall vil kirkene rives.

Det er uklart for meg hvordan Manifesta vil få flere til å bruke kirkene når biennalen er over. Kirkene fortoner seg heller som alternative, midlertidige gallerirom med kunst som er nokså sprikende i kvalitet og tematikk. Mest vellykket er de verkene som integrerer samfunnsrelevante tema i selve kirkerommet, som Abbas Zahedis orgelpiper og Pravdoliub Ivanovs termometer. Emner som klimaendringer og demokrati løftes opp av kirkesymbolikken, den virker på et vis mobiliserende. Man aner hvordan det kunne sett ut om kirka virkelig var vårt viktigste hus. Det ligger altså en kraft i kirkebyggene som kan brukes med hensikt. Sånn sett fungerer Manifesta på et teoretisk og estetisk nivå, selv om den sosiale effekten er mer obskur. Samtidig plasserer biennalen seg i kjernen av en åndelig tematikk mange kunstnere er opptatt av nå for tiden. 

Manifesta er likevel mer flokete enn den hadde trengt å være. Tittelen på årets utgave, «This is not a church», er et vink til René Magritte og gir biennalen en ambivalent inngang til sitt eget festivaltema. Målet er å få frem kirkas funksjoner som går utover det religiøse, men hva er det da som skiller biennale-kirkene fra kulturkirkene noen av dem er til vanlig, eller andre forsamlingshus? En tydeligere profil ville vært å fokusere på hva som gjør kirkerom unike i kraft av å være nettopp kirker. Med dagens politiske landskap i Tyskland og Europa i mente, er det kanskje verdt å plukke opp etterkrigstidens selvransakelse – noe som tross alt er kristendommens spesialitet. Dette tenker jeg på idet jeg entrer kunstner Ayşe Erkmens høyteknologiske skrifteboks, hvor publikum etter sigende skal kunne bekjenne sine synder til et algoritmesystem. Teknologien viser seg imidlertid å svikte, og jeg må forlate skrifteboksen like fortapt som da jeg gikk inn.

Manifesta
This is not a church
Ruhr, Tyskland
21. juni – 04. oktober 2026

---

Artikkelfoto: Nasan Tur, Elevation, St. Gertrud, Manifesta 16 Ruhr. F: Eline Bjerkan / AST

1. Oliver Pieper, Germany’s poorest city tries to counter rise of AfD party, DW, 20.02.2025 ↩︎