Gud i maskinen

Kan man være teknologioptimist mens teknofascismen vokser i USA? Og hvilken rolle spiller religion i en gjennomkodet, ny virkelighet? 

«Deus ex machina» er et begrep som brukes i kulturen for å beskrive hvordan en vanskelig situasjon plutselig lar seg løse gjennom en kunstig inngripen. Det er snakk om en såpass mirakuløs eller absurd avklaring at det kan sammenlignes med at Gud (deus) griper inn. Begrepet er hentet fra antikkens teater, hvor skuespillere som spilte guder kom til syne på scenen ved hjelp av heisemekanismer, fra oven eller opp fra bakken, antageligvis for å understreke det overjordiske ved karakteren. I dag, med den voldsomme utviklingen av teknologi generelt og kunstig intelligens spesielt, får uttrykket en ny og mer bokstavelig klang. Nå oppstår ikke Gud bare «fra maskinen», man kan få inntrykk av at Gud er i maskinen. 

At teknologien er guddommelig høres overdrevent ut, men mulighetene den har gitt oss er like fullt gudelignende: Vi kan overvåke omgivelsene uavhengig av hvor vi befinner oss, vi kan utføre handlinger og bevege oss på måter som overskrider vår egen biologi, og vi kan forutsi naturfenomener. Enkelte mener til og med at teknologien vil være løsningen på det største «problemet» mennesker har balt med siden tidenes morgen, nemlig døden. I stedet for at troen på etterlivet er en del av en større åndelig praksis, kan man ta saken i egne hender ved å la seg nedfryse etter ens siste åndedrag i håp om å bli vekket til live i fremtiden. Eventuelt kan man forsøke å biohacke seg til udødelighet, i likhet med den amerikanske tekmilliardæren Brian Johnson. Han og stadig flere pålegger seg et beinhardt kostholds-, søvn- og treningsregime for å bevare ungdommeligheten så lenge som mulig. I en periode fikk han også jevnlige blodoverføringer fra ungdommer, inkludert sin egen sønn¹.

Et av de mest radikale forslagene til hvordan vi kan oppnå evig liv er det ideologien transhumanisme som står for. Såkalte tekoligarker som Peter Thiel og Elon Musk er mektige maskoter for bevegelsen, hvor essensen går ut på å bruke teknologi til å overskride biologiske begrensninger. Den endelige sammensmeltingen av menneske og teknologi vil kulminere i en tilstand transhumanistene kaller «singulariteten», hvor menneskets bevissthet lastes opp i superintelligente datasystemer. Slik skal vi etter sigende leve evig, som digitaliserte kyborger. 

Til tross for at mystikk er byttet ut med kvasivitenskap, har transhumanismen religiøse undertoner. Eksistensiell grenseoverskridelse blir sauset sammen med materielle komponenter som politikk, penger og selvsagt teknologi. En representant for alt dette er amerikanske Zoltan Istvan, som gjorde det å overvinne døden til sitt valgløfte i 2015. Den uavhengige presidentkandidaten fra The Transhumanist Party kjørte rundt og fremmet sitt kandidatur i en kisteformet skolebuss. I boka To Be a Machine av Mark O’Connell kommer det fram at Istvan planla å henge opp sin transhumanistiske «Bill of Rights» på Capitol-bygningens bronsedører – et vink til Martin Luther som visstnok hang opp sine reformistiske teser på kirkedøren. Et annet kuriøst utfall av høyteknologi som spleises med religion finnes i form av en KI-Jesus installert i en kirke i Sveits. Denne Jesus-utgaven bidrar med lite annet enn et stivnet ansiktsuttrykk og luftige klisjeer. 

Også kunst- og teknologibiennalen Meta.Morf, arrangert av Trondheim elektroniske kunstsenter, er inne på koblingen mellom religion, teknologi og makt i årets utgave som åpner i dag. Kunstig intelligens er integrert i de fleste av biennalens kunstverk og enkelte kunstnere er KI-genererte personaer. Med verket Qwen Stefani Against Techfascism (artikkelbilde) har !Mediengruppe Bitnik laget en KI-skapt motpart til sangeren Gwen Stefani. Sistnevnte har den siste tiden fått motbør fordi hun går god for den konservative, katolske bønneappen «Hallow», som nevnte tekmilliardær Peter Thiel og USAs visepresident JD Vance har investert i. Thiel selv har ifølge CNN nettopp forelest om antikrist i Roma, og hevder at motstanden mot KI kan ha rot i demonisk innflytelse. Slik flettes båndene mellom høyteknologi og konservativ kristendom tettere sammen.

Hvordan kan kunstnere som opererer i dette spekulative feltet drive nybrottsarbeid uten å samtidig støtte tekoligarkene? !Mediengruppe Bitnik ønsker å motarbeide teknofascisme med sin Stefani, som er laget ved hjelp av den kinesiske KI-modellen Qwen.AI. Så spørs det om kunstnerne og årets Meta.Morf greier å overbevise om at mer bruk av denne teknologien er veien å gå for å få has på maktakkumulering, overvåkning, naturødeleggelser, klasseskiller og andre konsekvenser av framferden til de dominerende, globale aktørene. Det virker kanskje fjernt nå, men for noen år siden fremsto transhumanismen nokså uskyldig. En av de tidlige representantene for retningen, kunstner og selverklært kyborg Neil Harbisson, besøkte biennalen allerede i 2012. Harbisson er fargeblind, men har fått operert inn et implantat i hodeskallen som visstnok gjør ham i stand til å oppfatte farger som lyd. I en kritikk publisert hos ArtScene Trondheim siterer Anja Johansen kunstneren på at den formen for teknologi han representerer er «for our senses and not for our iPhones». I dag er skillene mellom hvem teknologien er laget for og ikke langt mer grumsete, all den tid dingser vi benytter oss av i hverdagen samtidig sender massevis av personlige data til tredjepartsaktører. 

Sett med dagens briller bommer også den i kunstsammenheng fremelskede forskeren Donna Haraway med sine fremstidsvisjoner. Haraway fremstår naiv når hun i sitt ikoniske essay A Cyborg Manifesto, fra 1985, skriver at teknologien visker ut diskriminerende skiller mellom kjønn, arter og identiteter. Kunstig intelligens har for lengst gjort det tydelig at det snarere er etablerte verdenssyn som videreføres med teknologien menneskeheten utvikler. Språkmodellen til Elon Musk, Grok, har for eksempel spredt voldelig og høyrevridd innhold på nivå med utbasuneringene til et gjennomsnitts tastatur-troll.

Haraways manifest, med kombinasjonen av fortryllende teknologisk utvikling og sosial rettferdighet, var lenge uimotståelig stoff for kunstfeltet. Mange verk og utstillinger spant ut fra hennes teorier, for eksempel utstillingen Et nytt vi ved Kunsthall Trondheim i 2017. Sett i ettertid blir imidlertid et slikt oppheng fort motepreget, og i dag hadde det mildt sagt vært forfriskende med en realitetsorientering. Vil Meta.Morf, som i tiår har vært et saftig koldtbord for teknologioptimister, ha mer kritisk brodd denne gang? Med årets festivaltema, «Future Manifestos», spør arrangørene hva kunstnere kan bidra med i en verden styrt av algoritmer, språkmodeller og spekulativ teknologi. Det er likevel noe betenkelig at inspirasjonskilden er futurismens frontperson Filippo Tommaso Marinetti og Det futuristiske manifest som han utga i 1909. «The future ought to be declared with the force of Marinetti», står det på biennalens nettsider. Det er en sprek oppfordring all den tid futurismen var en kunstretning som ikke bare omfavnet det moderne, den hadde også en politisk agenda som forherliget vold. 

Det er trendy å stemple både dette og hint som teknofascisme nå for tiden, men Marinetti fungerte vitterlig som kulturminister under Benito Mussolinis regjering, og futurismen var en del av fascismens kulturprogram. Futuristene så følgelig på krig som et gode – en rensende faktor i samfunnsutviklingen. Det bestående skulle brytes ned til fordel for det fremtidsrettede: En av Marinettis mest kjente uttalelser om estetikk er påstanden om at en hissig racerbil er vakrere enn den antikke skulpturen Nike fra Samothrake². 

Det er uklart om Meta.Morf først og fremst vil tegne opp kritiske paralleller mellom samfunnsutviklingen i dag og futurismen slik den oppsto i Italia på 1900-tallet, eller om festivalen snarere flørter med Marinettis tankegods. Svaret ligger kanskje i summen av hvert enkelt kunstverk som vises under biennale-paraplyen. Biennalen maner til motstand mot globale og monopolistiske selskaper, men det virker noe selvmotsigende når oppfordringen i seg selv baseres på autoritære verdensanskuelser. Med tanke på biennalens omfavnelse av manifestet som hardtslående og målrettet sjanger, kunne en tydeligere stillingstagen fra arrangørene, og ikke bare enkeltkunstnere, vært på sin plass. I hvert fall hvis Teks har intensjon om å fremstå som ledende innen debatten rundt kunst og KI her til lands.

Om man skal ta et transhumanistisk fremtidsscenario på alvor, så er det velkomment med gjennomarbeidede kunstverk som gir innsikt i hvordan en tilværelse som fullbyrdet kyborg vil utfolde seg. Kunstner Pierre Huyghes arbeider med å mate kunstig intelligens med MR-bilder av folks hjerner samtidig som forsøkspersonene får i oppgave å tenke på bestemte ting. Målet er å gjøre kunstig intelligens i stand til å gjenskape menneskers indre bilder. Enn så lenge består verket Of Ideal av en mengde skiftende bilder med abstrakte former i duse farger, hvor man innimellom kan skimte noe som ligner et slags ansikt. Prosjektet har vært under utvikling siden 2019. Dersom Huyghe til slutt lykkes med å få dataene til å gjengi vår mentale billedverden på en overbevisende måte, vil forholdet mellom menneske og maskin nå et forbløffende, nytt nivå. 

Midt blant alle mulighetene i teknologi- og idémylderet som omgir oss, virker transhumanistene besatte av kontroll. Det er kanskje det som først og fremst skiller transhumanismen fra de fleste religioner; den overlater ikke spørsmålet om etterliv til en utenforstående kraft, men tar saken i egne hender. Tro og tvil er ikke en del av bildet, og ikke engang døden får være mystisk lenger. Det lukter totalitarisme allerede her. Samtidig er religion selvsagt et nyttig redskap for å påvirke folk i den retningen man vil, jamfør Thiels antikrist-korstog. Når kunstig intelligens, religion og fascistiske ideer krysser veier, skapes synergier som potensielt er både absurde, eventyrlige og destruktive. 

Alternativt kan man forsøke å stå imot teknokjøret ved å opponere mot inngripenen kunstig intelligens har i livene våre. I Morgenbladet spår Tore Wig, professor i statsvitenskap, at en motreaksjon vil komme i form av en bølge av teknoskepsisme. Wig skriver at den teknologiske utviklingen etter hvert kan utfordre vår opplevelse av mening i tilværelsen. Her kommer vi tilbake til religionens rolle i det hele: «Det er fristende å predikere at en teknoskeptisk ideologi også vil kunne ta opp i seg en kvasireligiøs dimensjon fordi kunstig intelligens setter spørsmålet om hva det egentlig vil si å være menneske (kontra maskin) på spissen», skriver han. 

Hva betyr det for hvem vi er i utgangspunktet, om mennesket faktisk lykkes i å laste opp hele vår personlighet og bevissthet, det noen vil kalle sjel, i maskiner? Er vi bare en gjeng nervebunter som kan «oversettes» til programvare? Det er en paradoksal tanke, om man følger den helt ut: Jo mer kapable vi blir – jo mer gudelignende – desto større synes risikoen for å devaluere oss selv som mennesker. Det er omtrent like fascinerende å se for seg fremtidens samfunn bestående av fornektende ludditter som av superavanserte menneske-roboter. Eventuelt blir resultatet en mellomting hvor kunstig intelligens reguleres nøye på globalt nivå; et scenario som forsåvidt bare virker en smule mer plausibelt enn de to andre. Den som lever får se.

---

1. Meyer, Jonas Hansen. Mener evig liv er mulig (21. des. 2025), nrk.no ↩︎
2. Falkeid, Unn: futurisme – kunstretning i Store norske leksikon på snl.no. ↩︎

Artikkelfoto: !Mediengruppe Bitnik, “Computer Says No”, Kunsthalle Osnabrück, 2025. F: Lucie Marsmann.